Tysk ekspresjonisme er en retning og periode i filmhistorien da påvirkning fra ekspresjonismen i billedkunsten gav de tyske stumfilmene et unikt visuelt uttrykk. Stilen fikk sitt gjennombrudd med Dr. Caligaris Kabinett i 1920 og nådde et høydepunkt i løpet av 1920-tallet, særlig i filmens hovedstad Berlin. Andre ekspresjonistiske filmer er for eksempel Von morgens bis mitternachts (1920), Der Golem, wie er in die Welt kam(1920), Den ubeseirede døden (Der müde Tod, 1921), Nosferatu (1922), Phantom (1922), Schatten (1923), Metropolis (1927) og M (1931).^[1]

Tysk ekspresjonistisk kunst omfattet ellers særlig den modernistiske malerkunsten. Den hadde primitivistiske trekk og var populær i Tyskland, Østerrike og Skandinavia i de første tiåra på 1900-tallet. Stilretningen preget også arkitekturen, litteraturen, teateret og musikken i samme periode. Tysk ekspresjonisme i denne artikkel betegner imidlertid ekspresjonisme innen filmkunsten.

Karakteristiske trekk for tyskspråklig film er sterk påvirkning fra det ekspresjonistiske maleriet med grotesk forvrengt scener og kontrasterende belysning, noe som ble ytterligere støttet av malte skygger. Gjennom surrealistiske og symbolske mise en scène, ble heftige stemninger og flere meningsnivåer framskapt.

I tillegg var filmene preget av en spillestil med overdrevne gester fra skuespillerne, noe som var lånt fra dens kunstneriske forgjenger, teaterekspresjonisme. Den tyske filmekspresjonismen framsto som søken etter å finne filmatiske uttrykk for den indre opplevelse, følelsene, og omformer naturbildet i samsvar med det. Et eksempel på dette er filmen som betraktes som den første tyske filmekspresjonistiske filmen, Dr. Caligaris Kabinett (Das Cabinet des dr. Caligari), av Robert Wiene fra 1919. Den handler om den onde doktor Caligari som får en søvngjenger til å begå mord. Mot slutten av filmen viser det seg at Caligari egentlig er en ganske snill mann, og at det bare er hovedpersonen som har forestilt seg alt sammen inne i sitt eget hode.

Til tross for at Tyskland var et av de største landene i Europa, foregikk det lite filmproduksjon der før den første verdenskrig. Under krigen ble det så godt som stopp med import av utenlandsk film, og produksjonsselskapet Universum Film AG (UFA) ble opprettet. Det var i denne perioden og ved hjelp av UFA at den tyske filmekspresjonismen ble født. Etter krigen opplevde den tyskspråklige filmindustrien en sterk oppgang, men uten å ha budsjetter som gjør det mulig å sammenligne filmene med de amerikanske som kom fra Hollywood. Tyskspråklig film ble av økonomiske grunner tvunget til å kompensere for mangel på teknologi og fasiliteter på annen måte. Ettersom det på samme tid i både Tyskland og Østerrike foregikk omfattende eksperimenter innen alle kunstretninger, førte det også til radikale nyskapninger i filmen. Den ble særlig preget av ekspresjonistiske kunstformer.

Blant de første ekspresjonistiske produksjoner var Fritz-Freisler-produksjonene Das Nachtlager von Mischli-Mischloch (1918), Der Mandarin (1918) og Das andere Ich (1918). Framstående hovedrolleinnehavere i disse produksjonene var blant annet Harry Walden, Karl Goetz og Fritz Kortner, som på 1920-tallet ble betraktet som de beste ekspresjonistiske skuespillere.

En annen ting som kjennetegner den tyske filmekspresjonismen er dens bruk at skygger som virkemiddel. Skyggene er skarpe, mørke, og fortoner seg ofte i bakgrunnen mot vegger. I tillegg til å legge dystre undertoner over hele filmen, skulle skyggene vise det mørke i hovedpersonene. Skurkene i filmen fikk ofte litt ekstra kraftige og tydelige skygger. Det var heller ikke uvanlig at man fikk se skyggene på personer før man fikk se selve personen, særlig gjaldt det skurken. For eksempel i filmen M av Fritz Lang fra 1931 vises skurken, eller rettere sagt skyggen hans i det han bøyer seg over sitt neste offer. Man skjønner straks at denne personen må være den såkalte barnemorder, men i bakgrunnen, på en plakatsøyle skurken kaster skyggen sin mot henger det en etterlysningsplakat for samme mann.

Såpass sterke skygger krevde svært kraftige lyskastere, noe det kunne være vanskelig å oppdrive i denne tidsperioden. I Dr. Caligaris Kabinett ble mange av skyggene malt på vegger og personer. Det førte til at denne filmen fikk et spesielt preg. Skyggene ble enda kraftigere og enda mer avgrensede enn de ville vært hvis man hadde brukt vanlige lyskastere.

Blant de regissørene som laget film i den tyske ekspresjonistiske epoken finner man personligheter som tidligere nevnte Robert Wiene, Fritz Lang som laget filmer som Den ubeseirede døden, Metropolis og M. Frederich W. Murnau og Karl Freund skapte sammen filmer som vampyrfilmklassikeren Nosferatu, og Den siste mann, en film om en dørvakt som er blitt degradert til toalettvakt på et hotell. Den av de to som kanskje gjorde størst karriere var kameramannen Freund, som førte kamera for film og fjernsyn til langt ut på femtitallet. I Den siste mann frigjorde han tilsynelatende kameraet fra tyngdekraften. Freund hadde festet kameraet på seg selv med en huskelignende anretning.

Da nazistene med Adolf Hitler i spissen kom til makten i Tyskland i 1933, flyktet mange av de tyske filmskaperne til USA, og noen av dem begynte å jobbe i Hollywood.

I USA startet det en ny periode innen filmen; film noir (inspirert fra fransk film), det som kan ses på som det amerikanske svaret på ekspresjonismen. Kriminal- eller mafiafilmer fra 1950- eller tidlig på 1960-tallet benytter til en viss grad samme teknikk med skyggene som de gamle tyske filmene.

• LotteEisner (1973). Murnau (på engelsk). London: Secker and Warburg. ISBN 978-0-436-09700-3. 
• Lotte Eisner (1986 (nyutg.)). Fritz Lang (på engelsk). Boston: Da Capo Press. ISBN ISBN 0-306-80271-6 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp).  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
• Lotte Eisner (1955). Die dämonische Leinwand (på tysk). Wiesbaden: Verlagsgesellschaft Feldt & Co. 
• Lotte Eisner (2008). The Haunted Screen (Engelsk utgave av Die dämonische Leinwand) (på engelsk) (Annet opplag utg.). Wiesbaden: University of California Press. ISBN 0-520-25790-1. 

• Dr. Caligaris kabinett hos Archive.org
• Dr. Caligaris kabinett i forhold til Bauhaus og gesamtkunstwerk Arkivert 9. januar 2007 hos Wayback Machine.