Filmen handler om den mystiske doktor Caligari (spilt av Werner Krauss, 1884–1959) som kommer med et omreisende tivoli til den vesle byen Holstenwall. I «kabinettet» i teltet sitt viser doktoren fram søvngjengeren Cesare (spilt av Conrad Veidt, 1893–1943).[3] Caligari viser seg imidlertid å være en sinnssyk lege som hypnotiserer tjeneren til å begå drap i landsbyen. Filmen beskriver hvordan makt utøves uten hensyn til menneskelige verdier eller rettigheter.
Merk: Deler av handlingen avsløres i den nedenstående teksten.
Handlingen foregår innenfor en ytre ramme der studenten Francis forteller sin historie. Rammefortellingen består av en prolog og en epilog med en overraskende vending; det viser seg at Caligari egentlig er en velmenende mann, og at hovedpersonen har forestilt seg alt sammen. Filmen kan dermed tolkes både som samfunnskritikk av maktmisbruk, ikke minst av tyske autoriteters hensynsløse utnytting av unge mennesker i første verdenskrig (1914–1918), men også som en politisk nøytral beskrivelse av galskap og syke fantasier.
Mens de billedmessige sidene ved filmen betegnes som ekspresjonistiske, hører den drømmeaktige uhyggen i handlingen mer hjemme i romantikken.[2]
Filmskaperne benyttet et ekspressivt bildespråk med urealistisk scenografi og en overtydelig spillestil. Filmen ble derfor straks sett på som noe helt nytt innen filmkunsten.
De kunstige kulissenes forvridde perspektiver, skeive vinkler og påmalte detaljer og skygger gjenspeiler samtidens ekspresjonistiske billedkunst. Sammen med overdreven sminke og karikerte bevegelser blir uttrykket uhyggelig og unaturlig, noe som forsterker preget av galskap og mareritt. Derimot er selve avfotograferingen av de teatralske tablåene tradisjonelt statisk og mindre kreativ.
Caligaris kabinett ble forbudt som for «sensationel» av den norske filmsensuren i desember 1920.[2] Da Statens filmtilsyn vurderte filmen høsten 1962, fikk den 16 års aldersgrense og handlingen ble beskrevet som «et mentalt sammenbrudd og en original behandling».[5]
En "ekspressionistisk" film. For en gangs skyld har tyskerne skapt en film, som gaar ganske sine egne veie, som er et dristig og overraskende brud med hvad man hittil har set paa dette stadig like forunderlige blandingsomraade av kunst, teknik og forretning, skriver et dansk blad. Den paagjældende film heter «Doktor Caligari». Den fortjener, at man gjør opmerksom paa den, ikke i og for sig for dens indholds skyld, men fordi den paa sit omraade er et overmaade typisk uttryk for literære og kunstneriske bevægelser i det moderne Tyskland – Tyskland efter verdenskrigen. Krigsextasen, sammenbruddet, nederlagets haabløshet, revolution, sociale kampe – alt har skapt jordbund for nydannelser paa alle aandslivets omraader, ikke minst paa det kunstneriske og literære. Der er gjæring i dette liv. Det gir sig ofte sykelige, hysteriske eller sentimentale utslag; for denne jordbund er ikke sund. Men et fælles præg er der over det altsammen: Bruddet med det overleverte. De gamle former passer ikke for det nye indhold. Nye maa skapes. De er ikke fundet endnu. Man staar paa experimenternes stade, og alt synes foreløbig kaos. Men det er et interessant kaos. Slagordet er «Expressionisme», i kunst som i literatur, som – hvad denne retning saa end er eller vil – i hvert fald kan bestemmes negativt som brud med den foregaaende tids naturalisme, impressionisme, virkelighetsgjegivelse og virkelightesforstaaelse. For kopien, efterlignelsen og analysen trær mystiken, den indre oplevelse, fantasien. Den nævnte film er et forsøk paa at overføre de samme principer paa filmens omraade. Filmkunsten, som netop har sin styrke i den fotografisk nøiagtige gjengivelse av naturen, av virkeligeten, forsøker man her at tvinge ind under den expressioistiske virkelighhed Dette opnaaes for det første ved at hele dekorationsvæsenet er gjort fantastisk uvirkelig. Det er unge futuristiske kunstnere, som har opbygget scenebillederne. Nogen av disse virker fuldstændig som billeder av «moderne kunst» og fremkalder smilet ved sin ofte forskruet-tilsigtede naivitet. Andre er sat op med fantastiens styrke, som paa tilskueren fremkalder en række nervepirrende indtryk av mystik og gaadefuldhet, av visioner, som griper med uhygge, og atter andre fylder en med besyndeige, uvirkelige skjønhetsindtryk. Sikkert er det ikke den vei, filmen i fremtiden skal gaa. Skjønt sjuettet er av samme fantastiske karakter som billederne: en sindssyks hallucinationer og indbildninger, dreiende sig om en gal mystiker, dr. Caligari, som han tror at se i sindssykehospitalets overlæge – brytes den fantastiske billedvirkning hvert øieblik av normale, haandgripelige menneskeskikkelser, som i disse omgivelser virker høist forunderlige. Men som eksperiment er denne film av betydelig interesse. Og handlingen og dens naturlige opløsning, som først falder i den allersidste scene, er fortalt med saa stor opfinsomhet og saa spændende at man maa være mere end almindelig hærdet for at forbli likegyldig eller upaavirket. Men billederne og billedvirkningen er det vigtisgste. Det er aldrig set nogent tilsvarende i nogen film. Det er overraskende nyt.
Det første bevisste forsøk på å overføre maleriets kunstneriske verdier i forening med skuespillerkunst gjorde tyskerne med sin opsiktsvekkende futuristiske film «Dr. Caligaris kabinett». Denne film dannet skole, men den førte tysk verdifull film inn i en slags ekspresjonistisk blindgate det tok den mange år å komme ut av igjen. Det viste sig at filmens uhørte realistiske krav fordret en omstilling på det rent menneskelige følelsesmiddel (...)
Fra Er filmen kunst? av H.I. i A-magasinet 18. oktober 1928
Foajé-foto med scenebilde fra Caligaris kabinett. Motivet viser Caligari og andre doktorer sammen med søvngjengerenen Cesare.
Med et slående visuelt særpreg regnes filmen som banebrytende i filmhistorien. Den innledet tysk filmekspresjonisme.
