Studiehjem for unge piker er en stiftelse i Oslo med adresse Geitmyrsveien 11-13. Studiehjemmet ble etablert som pensjonat 20. august 1916 av landets første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie, og finansiert av Constance Nygaard (1865–1931) og hennes søsken.^[1] Opprinnelig holdt pensjonatet til i de to øverste etasjene i huset, som forøvrig er bygget rundt 1887. Norges første kvinnelige arkitekt, Lilla Hansen, innredet bygningen som var en av de aller første bygningene på St. Hanshaugen. Bygningen er oppført som bevaringsverdig på Byantikvarens gule liste på grunn av stor kulturhistorisk verdi.

Under ledelse av Ellen Bonnevie Seip ble også etasje en og to innlemmet i det som i dag er et losji med 67 hybler for kvinnelige universitets- og høgskolestudenter over 18 år, ikke tilknyttet noe spesielt lærested.

Stiftelsen Studiehjem for Unge Piker ("Studiehjemmet") ble opprettet i 1916 for å "skaffe kvinner under utdanning gode og rimelige boforhold med muligheter for arbeid og samvær i et tverrfaglig miljø". Studiehjemmets virksomhet har vart uavbrutt siden 1916, med unntak for perioden 1943-45, da universitetet var stengt.

Studiehjemmet består pr. 2016 av 67 hybler, som er fra 9 kvm til 35 kvm store. Videre har Studiehjemmet (pr. 2016) 11 kjøkken, 21 bad, stue, TV-stue, bibliotek, vaktmesterleilighet og en egen liten hage. Hjemmet holder til i en fire-etasjes murgård fra 1850 ved siden av parken på St. Hanshaugen.

Studiehjem for Unge Piker er en ideell stiftelse og ledes av et styre der det blant annet sitter jurister og arkitekter i tillegg til beboerrepresentanter. Flere i styret er tidligere beboere fra Studiehjemmet. I det daglige styres Studiehjemmet av daglig leder. Fra hvert kjøkken velges det en tillitskvinne for å ivareta kontakten mellom daglig leder og beboerne. Studiehjemmet mottar ingen form for offentlig støtte og driftes alene av beboernes husleier. Vedlikehold og oppgradering av Studiehjemmet er en av styrets viktigste oppgaver. Siden 2000 er alle husets fasader pusset opp. Det samme er korridorer og oppganger. Studiehjemmet har fått datastyrte ovner i alle rom og nytt brannvarslingsystem. Alt det elektriske er oppdatert, og Studiehjemmet har fått internett i stadig bedre utgave. Det er krevende å møte de store vedlikeholdsutgiftene som et praktbygg fra 1800-tallet krever for å være både funksjonelt og fortsatt fremstå som "Slottet på Haugen". 

Kristine Bonnevie ble født i Trondheim 8. oktober 1872. Familien flyttet til Kristiania i 1886, og i 1888 tok Kristine Bonnevie middelskoleeksamen på Nickelsens pigeskole. I 1892 avla hun eksamen artium ved Fru Ragna Nielsens skole. Samme år begynte Kristine Bonnevie å studere medisin, men fant snart ut at disiplinen zoologi stemte mer overens med hennes interesser. Hun tok doktorgraden i 1906, og var da den andre kvinnen med doktorgrad tatt i Norge. I 1911 ble Kristine Bonnevie det første kvinnelige medlemmet av Det Norske Videnskaps-Akademi, og året etter ble hun utnevnt som professor i zoologi. Kristine Bonnevie ble dermed Norges første kvinnelige professor, og hun hadde dette professoratet til hun gikk av for aldersgrensen i 1938. Kristine Bonnevie arbeidet på ulike felt innen zoologien, men konsentrerte seg særlig om celleforskning, embryologi og genetikk. Kristine Bonnevie var både forsker og en glimrende foreleser på høyt internasjonalt nivå. Dessuten var hun alle studenters gode mor. I 1937 skrev Aftenposten:

“Det finnes ikke en eneste av universitetets professorer som har gjort så meget for studentene som professor Bonnevie. Aulakjelleren er hennes verk, studiehjemmet i Gjetmyrsveien er blitt til på hennes initiativ, og studenterhuset i Schultz gate var aldri blitt hva det er i dag, hvis ikke professor Bonnevie hadde gått inn for det.”

Kristine Bonnevie hadde et human-etisk livssyn. Hun var ellers samfunnsengasjert og politisk aktiv. I perioden 1908-1919 representerte hun Frisinnede Venstre i bystyret i Kristiania, og i 1916-1918 var hun vararepresentant til Stortinget. Kristine Bonnevie ble i 1920 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull, og i 1946 ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Kristine Bonnevie døde i 30. august 1948 og er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

I 1882 fikk kvinner adgang til å ta examen artium og i 1884 samme rett som menn til å avlegge eksamen ved universitetet. Et økende antall jenter reiste derfor til hovedstaden for å studere eller ta annen utdanning. Det kunne imidlertid være vanskelig å skaffe seg et tilfredsstillende sted å bo, og spørsmålet om å opprette et eget studiehjem for jenter ble reist som et tema på ulike hold.

I 1912 ble rykket Kvindelige Studenters Klub, Kvindelige Studenters Kristelige Forening og Kvindelige Studenters Sangforening inn et felles opprop i flere av landets aviser, der det ble redegjort for behovet for et studiehjem for kvinnelige studenter i Kristiania, og oppfordret til å donere penger til formålet. I oppropet stod det avslutningsvis at bidrag kunne sendes til dr. Kristine Munch, St. Olafs gate 21 i Kristiania. En rekke kvinnelige akademikere og studenter hadde medundertegnet oppropet, blant dem Kristine Bonnevie og Louise Isachsen, som begge satt i styret for Kvindelige Studenters Sangforening sammen med Munch. Oppropet lød i sin helhet:

«Oprop!

Inden kvindelige studenterkredse har i de senere aar gjentagne gange spørsmaalet om oprettelse av et kvindeligt studenthjem været reist. Som svar paa forespørsler er der fra forskjellige dele av landet indkommet en række skrivelser, hvorav det tydelig fremgaar et behov for et saadant hjem. De i Kristiania værende kvindelig studenterforeninger: Kvindelige Studenters Klub, Kvindelige Studenters Kristelige Forening, Kvindelige Studenters Sangforening har fundet at tiden nu er inde for at søke iverksat en saadan plan.

Der tænkes indredet et godt, hyggeligt hjem, hvor kvindelige akademici kan finde et billigt ophold under sin studietid. I hjemmet skal kunne optas yngre kvindelige akademici – fortrindsvis studerende – (undtagelsesvis ogsaa gymnasiaster). Hjemmet tænkes ledet av en direktion, der ansætter en bestyrerinde, som med fornøden erfaring og forstaaelse av ungdommens krav til et hjem kan være dem til nytte i arbeide og fritid.

Efter foreløbige beregninger trænges der en kapital av 30.000,00 kr. for at oprette og sikre et saadant hjem og skaffe dets beboere et billigt ophold. Pengene tænkes tilveiebragt ved private bidrag.

Vi tillater os herved at henlede opmærksomheten paa denne sak, hvis gjennemførelse vil avhjælpe et længe følt savn.

Bidrag kan indsendes til dr. Kristine Munch, St. Olafsgt. 21, Christiania.

Christiania i juni 1912

Kvindelige Studenters Klub. Kvindelige Studenters Kristelige Forening. Kvindelige Studenters Sangforening.

Lilli Pommerenk, stud. philol. Ragnhild Grahl-Nielsen, stud. med. Kristine Bonnevie, dr. phil.

Margrethe Parm, stud. real. Astrid Bjørnstad, stud. real. Louise Isachsen, læge. Borghild Lunde, student.

Elisabeth Hagemann, student. Kristine Munch, læge. Sigrid Solberg, student. Marta Ringdal, student.

Elisabeth Lange-Aus, Brooklyn. Lydia Bang, cand. mag., Chria. Kathrine Berggrav-Jensen, Eidsvold. Olga Bugge-Asperheim, skolebest., Chria. Elise Dethloff, læge, Bergen. Johanne Feilberg, læge, Chria. Margrethe Folkestad, stud. med., Drammen. Marie Geelmuyden, cand. real., Chria. Elise Hambro, cand. mag., Bergen. Dr. Clara Holst, Chria. Johanne Haugen, Chria. Julie Kinck, læge, Sortland. Dr. Gudrun Kolderup, Ytre Arne. Valborg Lerche, cand. theol., Chria. Sigrid Michelet, cand. philos., Throndhjem. Kaia Myhre, læge, Bergen. Dr. Martha M. Persen, Stavanger. Anna Quam-Halvorsen, skolebest., Chria. Louise Quam, læge, Stenkjær. Solveig Roll-Hansen, Kr.sand S. Elise Sem, overretssakfører, Chria. Regine Stang, læge, Chria. Emma Tharaldsen, pensionatskolebest., Høvik. Antonie Tiberg, adjunkt.»^[2][3][4]

I 1915 nærmet man seg realiseringen av et studiehjem for "dannet kvindelig ungdom som søker sin utdanning i Kristiania". Tidlig på sommeren samme år kom professor Kristine Bonnevie i kontakt med Marie Michelet, initiativtakeren til Hjemmenes Vel, og drøftet ideen med henne. Kvinner som dels representerte hjemmene, dels ulike yrker, ble også invitert til et møte, og det viste seg å være stor interesse for professor Bonnevies planer. Det ble derfor nedsatt en hovedkomité som skulle organisere en pengeinnsamling utover landet med det formål å skaffe grunnkapital til opprettelsen av et studiehjem. Hovedkomiteen bestod av

• professor Kristine Bonnevie
• fru Marie Michelet
• fru Constance Nygaard
• tannlege Gunda Frydenlund
• fru Anna Fritzner
• farmasøyt Signe Abelsted
• malerinne Harriet Backer
• skolebestyrer Vally Dannevig
• skolebestyrer Johanne Hougen
• fru Maja Pettersen
• lege Louise Isachsen
• cand.med. Mimi Johnson
• fru Carla Kjendlie
• tannlege Signe Wahlstrøm
• lærerinne Marit Urbye
• lege Kristine Munch

Det ble også valgt en arbeidskomité som skulle påta seg den mer detaljerte planleggingen. I denne komiteen satt:

• Kristine Bonnevie (leder)
• Constance Nygaard (nestleder)
• Anna Fritzner
• Maja Pettersen
• Marie Michelet
• Gunda Frydenlund
• Vally Dannevig.

Det var disse kvinnene som utgjorde den egentlige drivkraften i det videre arbeidet, og høsten 1915 og våren 1916 utviste de stor aktivitet. De rykket blant annet inn opprop i landets aviser, der de redegjorde for formålet og ba leserne donere penger til opprettelsen av studiehjemmet.^[5][6][7][8] Pengeinnsamlingen hadde i mars 1916 innbrakt kr 33 000,-, og arbeidskomiteen håpet derfor å kunne til å realisere planene om et studiehjem allerede fra høstsemestret 1916.

I tillegg til at det måtte reises kapital, måtte arbeidskomiteen finne et hus som egnet seg til formålet. Komitemedlemmene besiktiget flere eiendommer som var til salgs, og festet seg særlig ved Gjetemyrsveien 11-13. Det representerte riktignok et stort økonomisk løft å overta denne eiendommen, men Kristine Bonnevie og Constance Nygaard lyktes med å skaffe tilstrekkelig kapital til å stifte et aksjeselskap. Våren 1916 kjøpte dette selskapet tredje etasje og loftet i Gjetemyrsveien 11–13.  Selskapet forbeholdt seg dessuten forkjøpsrett til de seks leilighetene i første og annen etasje. Arkitekt Lilla Hansen, Norges første kvinnelige arkitekt, ble engasjert til å stå for ominnredning og ombygging av aksjeselskapets arealer. AS Gjetemyrsveien 11-13  påtok seg det økonomiske ansvaret for disse arbeidene, mot at Studiehjemmet de første fem årene bandt seg til en husleie på kr 9000,- pr. år.

I juni 1916 rykket Kvindelige Studenters Klub, Kvindelige Studenters Kristelige Forening og Kvindelige Studenters Sangforening inn et nytt opprop i aviser rundt om i landet, for å samle inn mer penger. I oppropet stod det avslutningsvis at bidrag kunne sendes til dr. Kristine Munch, St. Olafs gate 21 i Kristiania.^[9][10]

Den 27. juni 1916 kunne hovedkomiteen avholde sitt siste møte for å godkjenne arbeidskomiteens disposisjoner og vedta de endelige statuttene for den nyopprettede stiftelsen "Studiehjem for unge piker". § 1 baserte seg på Kristine Bonnevies visjoner. Arbeidskomiteen ble ellers valgt til Studiehjemmets første styre, mens de øvrige medlemmene av hovedkomiteen dannet et råd som skulle tilkalles ved behandling av viktige spørsmål. Planen hadde vært å åpne studiehjemmet 15. august 1916, men det viste seg at ominnredningen av huset tok lengre tid enn forutsatt. Det hadde imidlertid meldt seg mange beboere, og etter en rundspørring blant disse, bestemte styret seg for å sette i gang en provisorisk husholdning. De første beboerne – eller "pensjonærene", som de ble kalt den gangen – flyttet inn fra 20. august 1916, og ble stuet sammen på de værelsene som kunne brukes. Først i februar 1917 ble alle værelsene ferdige, og samtidig kunne salongen, forstuen og spisesalen tas i bruk. Den offisielle åpningsmottakelsen for innbudte, initiativtakere, representanter for Det akademiske kollegium, pressen, o.l. ble holdt den 2. juni 1917. Da kunne styret, med Kristine Bonnevie i spissen, stolt vise fram resultatet av sitt arbeid.

«I Studiehjem for unge piker optages kvindelig ungdom som i Kristiania søker sin utdanning.  Fortrinsvis optages saadanne hvis studietid strækker seg over et længere tidsrum. Der lægges særlig vegt paa at hjemmets beboere skaffes ikke bare kost og logi, men ogsaa arbeidsro og hjemlig hygge, og at omgangstonen er sund og god, saa at hjemmet – uten at øve paatryk paa de unges personlige anskuelser – kan danne et betryggende miljø for deres naturlige utvikling.»

Studiehjemmets første styre besto av den opprinnelig arbeidskomiteen, og hadde følgende medlemmer:

• Professor Kristine Bonnevie, leder (1916-47)
• Fru Constance Nygaard, nestleder (1916-31)
• Fru Anna Fritzner (1916-33)
• Fru Maja Pettersen (1916-23)
• Fru Marie Michelet (1916-17)
• Skolebestyrer Vally Dannevig (1916-30)
• Tannlege Gunda Frydenlund (1916-20)

Disse Studiehjemmets initiativtakere deltok i de første vanskelige årene så å si daglig i hjemmets liv. De ga råd og praktisk hjelp, og flere av dem var med på å dra lasset i mange år framover. Men ildsjelen Kristine Bonnevie, Studiehjemmets egentlige stifter, forble en frontfigur i arbeidet til Studiehjemmets beste. Til tross for sine mange gjøremål satt hun som leder av styret helt til 1947, og var alltid like brennende interessert i Studiehjemmets ve og vel. Constance Nygaard satt som styrets nestleder fram til sin død i 1931, og hadde mye av æren for at husspørsmålet ble løst så tilfredsstillende i 1916. Også senere stod hun alltid til disposisjon, og flere medlemmer av familien Nygaard ble gjennom henne Studiehjemmets gode venner og rådgivere. Anna Fritzner, Maja Pettersen og skolebestyrer Vally Dannevig forble også i mange år Studiehjemmets aktive medhjelpere.

«Bestyrerinden represænterer inden Studiehjemmet den øverste myndighet og har ansvar for dets drift. Hun har paa alle maater at paase, at Hjemmet kommer til at fylde sin opgave at danne et godt og hjemlig opholdssted for de unge piker som her søker sit tilhold.»

• Kristine E. Bonnevie (1916–1947)
• Bergliot Qviller Werenskiold (1947–1974)
• Ellen Bonnevie Seip (1974–1982)
• Margot Røsæg (1982–1986)
• Ruth Anker Høyer (1986–2002)
• Elisabeth Bonnevie (2002–)

• Hanna Wille (1916)
• Sigrid Falk (1916–1920)
• Agnes Gabrielsen (1920)
• Alvilde Sørum (1920–1921)
• Marit Sørensen (1921–1940)
• Martha Tonberg (1940–1946)
• Ingrid Dahle (1946–1975)
• Liv Berit Bøe (1975–1985)
• Ella Sandnes (1985–1988)
• Eldbjørg Storsveen (1988–2005)
• Anne-Marie Østgård (2005–2009)
• Kjersti Elisabeth Jahr (2009–2021)
• Eva Marie Johnsen (2021-)

Geitmyrsveien 11-13 er en tre-etasjes, U-formet murgård med kjeller og utbygget loftsetasje. Den ligger fritt på en høyde med sol, utsikt og en smal, uformell hage rundt. Tomten ligger utenfor det opprinnelige Kristiania, og den første bygningen var sannsynligvis et sommerhus. Dette huset eksisterer ikke mer og ble muligens revet. Murvillaen som er grunnlaget for dagens bygning ble bygget av Fredrik Peter Brandt. I branntaksten fra 1883 beskrives det som "et murhus i 1 og 2 etasjer, med veranda i granitt og 9m høyt hjørnetårn" vendt mot Fougstads gate og utsikten. Denne villaen sto der sannsynligvis fra 1871.

I 1896 ble huset kraftig bygget om og utvidet av ingeniør Johan Brandt (Fredrik Peter Brandts arving) til en langt større murbygning. Det gamle murhuset forsvant inn i det nye, med unntaket av tårnmotivet, som ble videreført i plan men forvandlet til det ugjenkjennelige i fasade og uttrykk. Huset fikk nå 3 etasjer med full kjeller og loft. Stall og vognremisse mot nord måtte vike plass for en ny fløy i mur, som mer enn fordoblet bygningens fotavtrykk. Tomten hadde på denne tiden blitt innlemmet i Kristiania by, og bygningen – som var blitt en stor bygård – hadde fått inngang fra Geitmyrsveien. Bygningens detaljering i ny-renessansestil var svært vanlig for 1890-tallet.

I 1916 kjøpte Gjetemyrsveien 11– 3 AS tredje etasje og loft. I de to nederste etasjene var det 6 store leiligheter. Selskapet fikk en avtale om forkjøpsrett ved salg av leiligheter i 1. og 2. etasje. Slik ble gradvis de lavere etasjene innlemmet i Studiehjemmet. Arkitekt Lilla Hansen (1872-1962), som var en av Norges første kvinnelige arkitekter, ble engasjert til å bygge om de øverste etasjene til hybler for kvinnelige studenter. Loftet ble bygget om fra råloft til værelser, og det ble etablert vann og sanitær for disse hyblene. De ytre endringene begrenset seg til noen takløft og noen ekstra vinduer, vinduer i hjørnetårnets gesims og nye overlysvinduer.

Da huset ble bygget om til studiehjem ble husets største trapp ført helt opp til loftet (4.etasje), og man etablerte et nytt bibliotek i tårnet. Det åttekantete biblioteket er en av perlene i huset, og interiøret der er tilnærmet uforandret den dag i dag (2017). Arkitekt Lilla Hansen designet alle møblene til hjemmet. Ombyggingen og innredningen i 1916 viser en særlig finesse for detaljer, utforming og funksjonalitet. Arkitekten var hele tiden en ressurs for arbeidskomiteen i oppstartsfasen. Hun var kvinne i et mannsdominert miljø, og om dét skrev hun: «Jeg ble spurt om hvorledes jeg klarte de høirøstede byggmestrene. Svaret blir: Jeg hvisker.» Men om hun ikke var den mest høyrøstede arkitekten, satte hun et uutslettelig preg på Studiehjemmets innredning.

Rundt 1977 hadde Stiftelsen ved hjelp av flere fond og veldedige midler fått kjøpt opp hele gården, og det ble foretatt en omfattende rehabilitering av alle fire etasjer. Pensjonatformen som Studiehjemmet hadde hatt til nå, ble forlatt. Ved hjelp av Studentsamskipnadens kompetanse ble huset bygget om til enkelthybler, gruppert rundt 11 felleskjøkken og bad. Både spisesal, storkjøkken og de tidligere fellesdoene nede i baktrappen ble fjernet. Stiftelsens ønske har hele tiden vært å beholde husets arkitektur, særpreg og kvaliteter både fra 1896 og 1916. Alle senere endringer blir gjort med dette for øye, og har bidratt til det helhetlige vakre preget bygningen har i dag. Den oktagonale kuppelen er en sjeldenhet i Oslo. Den majestetiske bygningen med det karakteristiske tårnet lå høyt og fritt og hadde samme farge som Slottet, og fikk tilnavnet "Slottet på St. Hanshaugen".

Fra starten kunne Studiehjemmet motta 41 beboere.  På grunn av det store antallet søkere ble det etter hver skaffet plass til flere. En del enkeltværelser ble gjort om til dobbeltrom, og allerede i 1927 sikret Studiehjemmet seg en leilighet i første etasje. I 1966 var det plass til 55 beboere, og pr. 2017 har Studiehjemmet 67 enkeltrom (hybler for én person). Antallet søkere har gjennom alle år vært stort, med til dels lange ventelister. De fleste av beboerne har nok hatt sine hjem i østlandsdistriktene, men for øvrig er de kommet fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør, fra Volda i vest til Rena i øst. Til alle tider har det derfor vært et virvar av dialekter i Studiehjemmets ganger. Beboerne har også hatt ulik sosial, kulturell, religiøs og politisk bakgrunn. De har representert mange forskjellige utdanninger. Bortimot halvparten har vært universitetsstudenter: filologer, jurister, medisinere, realister, tannlegestudenter, farmasøyter, psykologer, musikere m.v. Ellers har det vært elever ved handelsskoler, lærerskoler, Bibliotekhøyskolen, Arkitekthøyskolen, Teaterhøyskolen, Håndverks- og kunstindustriskolen og mange andre utdanningsinstitusjoner. Studiehjemmets grunnleggere hadde villet sikre seg at hjemmet dannet «et betryggende miliø» for «de unge piker som her søker sitt tilhold». Foreldre skulle trygt kunne sende sine unge døtre til den farlige hovedstaden. Husordensreglene av 1916 ble derfor overholdt strengt. Besøk måtte mottas i salongen, og beboerne hadde ikke egen nøkkel til utgangsdøren. Den døren ble stengt kl. 22.30, men ble åpnet av nattevakten fram til kl. 24.00. Hvis noen skulle være ute etter denne tid, kunne de på forhånd få utlevert nøkler av bestyrerinnen.

Husordensreglene ble tidlig gjenstand for en dragkamp mellom beboerne og styret. Allerede i styreprotokollen for 1921 kan en lese at beboerne hadde bedt om å få utlevert gatedørnøkkel, men at styret besluttet å holde fast ved den tidligere ordningen. I styreprotokollen fra 1933 heter det: «Forespørsel fra de unge piker om å få lov til å ha herrer på værelsene søndag eftermiddag blev besvart med nei – begrunnet ved de mange dobbeltværelser.» Anmodningen ble senere gjentatt flere ganger, og styret foeslo å imøtekomme beboernes ønske ved «å holde mottagning for beboernes venner en gang hver måned». Beboerne på sin side hadde liten sans for en slik "mottagning", og i februar 1934 sendte styret et rundskriv til beboernes foreldre for å høre deres mening. Rundskrivet inneholdt en samvittighetsfull gjennomgang av argumentene for og mot herrebesøk på værelsene, men det het også:

«Endelig har det vært hevdet at forandringen vilde bety en omlegning av selve Studiehjemmets karakter. Uten på nogen måte å ville «øve paatryk paa de unges personlige anskuelser» har styret hittil ment å kunne by foreldre som der søker plass for sine unge døtre, en garanti for at disse i hjemmet må kunne finne det «betryggende miliø» som statuttene forutsetter. Ved en forandring av Husordenen i retning av ukontrollert selskapelighet på værelsene, vil Studiehjemmets ledelse ikke lenger kunne påta sig å yde en sådan garanti.»

Styreprotokollen forteller ingenting om foreldrenes reaksjon, men i arkivet finnes brev som tydelig viser at mange av dem delte styrets bekymringer. Husordensreglene ble først endret i 1940, da det ble tillatt å ha besøk på værelsene en gang i uken, nærmere bestemt lørdag fra kl. 17.00 -21.00. Etter hvert fikk beboerne også utlevert egne nøkler til utgangsdøren og kunne låse seg inn når de selv ville. I mellomtiden gikk livet sin vante gang ved Studiehjemmet, med stadig nye generasjoner av beboere som fylte huset med liv fra morgen til kveld. Det var studier og lekselesing, eksamenspanikk og jublende glede når det tross alt hadde gått bedre enn ventet. Beboerne improviserte kosekvelder på værelsene og hadde felles hyggekvelder foran peisen i stuen. Allsang var et populært underholdningsinnslag, men ikke så sjelden kom det også til stormende diskusjoner. Sorger og gleder kunne veksle, men det var alltid noen som var rede med trøst og hjelp, og det ble inngått vennskap som holdt i årevis. Det dannet seg etter hvert også visse tradisjoner. Det ble holdt symøter en gang i måneden med kaffe og kaker, musikk, en foredragsholder utenfra, eller det som måtte by seg. «Etarfesten», den tradisjonelle julefesten hvert år i desember, ble årets store høydepunkt. Da møtte alltid styret fulltallig opp, og kjøkkensjefen tryllet fram et bugnende dessertbord. Festkomiteen arbeidet i ukevis for å få i stand en brukbar kabaret, og forestillingen ble alltid møtt med stormende bifall. Det var også andre fester som vil bli husket, først og fremst studentenes store jubelfest 3. september 1945, da Universitetet nettopp var åpnet etter å ha vært stengt fra høsten 1943. På denne festen var professor Bonnevie det selvfølgelige midtpunkt blant de kvinnelige studentene og deres kavalerer, og den store begivenheten ble feiret helt inn i de små timer. Ellers har Studiehjemmet behørig markert både 10 års-, 30 års-, 50 års- og 75-årsjubileum. I 2016 ble 100-årsjubileet markert.^[11][12]

• Byantikvaren Byantikvaren i Oslo
• Arne Semb-Johansson Kristine Bonnevie
• Geitmyrsveien 11-13 Geir Tandberg Steigan – Arc!
• Portrettintervju med professor Sølvi Sogner Apollon

• (en) Studiehjem for unge piker – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Studiehjemmet/
• (no) «Studiehjem for unge piker». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.