Steile og hjul

Håndkolorert kistebrev som viser grevene Struensee og Brandt på «hiul og steyler» i København etter henrettelse og kvartering 1772 som straff for majestets-fornærmelse. Den gammeldagse parteringen virket voldsom i samtiden (opplysningstiden).
Trykk: Det Kongelige Biblioteks samlinger

Stegle og hjul, også skrevet steile og hjul, er en tidligere form for dødsstraff, tortur og likskjending. Som regel ble den dømte først bundet fast til et vognhjul og fikk rørknoklene (armer og bein) knust med en stålforsterket klubbe.[1] Alternativt kunne man knuse den dømtes lemmer ved hjelp av et tungt vognhjul som ble heist opp og sluppet ned på offeret, som deretter, fastbundet til hjulet, ble plassert på en steile (stolpe, påle) til «spott og spe», for å dø en pinefull død.[1][2]

Ifølge filosofen Thomas Aquinas (1225-74), var «steile og hjul» den straffen som ventet i helvete for dødssynden «hovmod» som han mente var opphav til alle andre synder.[3] Da den danske væpneren Niels Ebbesen[4] falt under beleiringen av Skanderborg slott i mai 1340, ble liket lagt på steile og hjul[5] for å avskrekke andre. I 1603 møtte futen på Sunnmøre og arresterte den opprørske bygdehøvdingen Jo Jamt som ble ført til Bergen, og på herredagen i 1604 dømt til «å straffes som en opprører», dermed halshugd og etterpå lagt på steile og hjul[6] med Christian 4. til stede. Skolemesteren Mikkel Hofnagel som selv bodde på Nordnes, skrev at «kongen red selv derud, og blev der saalenge indtil hans hovud var afhugget.»[7]

Henrettelsen

Etter lang tid, da alle bein og ledd omsider var knust, ble hjulet med forbryteren festet til enden av en stegle, som så ble reist opp slik at han lå godt synlig til spott og spe. Gjerne mens offeret fortsatt levde.
Tegning: Petit Larousse, 1912

Alt etter forbrytelsens alvorlighetsgrad kunne henrettelsen ta fra noen timer til flere dager. Bødlene var vanligvis øvd i å knuse bein og ledd, uten å ta livet av offeret.[8]

«Steile og hjul» foregikk vanligvis på den måten at offeret ble festet til et tungt vognhjul ved at armene ble flettet inn i hjuleikene, og håndleddene og anklene deretter bundet sammen, slik at offeret ikke kunne røre seg. Deretter tok bøddelen til å knuse samtlige ledd, ett etter ett. Det var viktig at offeret var ved bevissthet så lenge som mulig.[8]

Når alle led omsider var knust, ble hjulet festet i enden av en steile (stolpe) som ble reist opp, slik at hjulet lå horisontalt på stolpen med offeret godt synlig til spott og spe, kanskje ennå i live. Han kunne dø av blodtapet i løpet av timer, men kunne også være i live i flere dager før døden inntraff, kanskje av fettembolisyndrom (lungeødem forårsaket av fett og beinmarg som går via venene inn i høyre hjertekammer og videre inn i lungekretsløpet).[1]

Ursprungligen ingick det i straffet, att förbrytaren skulle ännu lefvande fästas på hjulet (ofta förblef han i detta tillstånd flera dagar vid lif)

Rådbråkning, Nordisk Familjebok, Sverige 1916[2])

Noen ganger fikk offeret «nådestøtet» for å få slutt på pinen, enten ved at bøddelen tok slegga og slo av all kraft mot offerets hjerte, eller med et sverdhugg.[1] I noen tilfeller fikk offeret knust sine ledd og knokler med støt fra et tungt vognhjul som ble sluppet ned på offeret.[9] Selve opphengingen, «steilingen», var en skamstraff som skulle ydmyke den dømte offentlig og sverte vedkommendes ettermæle. Sammen med den ekstreme torturen skulle dette også virke avskrekkende på andre og dermed forhindre nye forbrytelser. «Steile og hjul» ble brukt som straff ved landeveisrøveri,[10] mord, brutale ran og andre alvorlige forbrytelser.[11]

Alv Erlingssons henrettelse

Den norske adelsmann, jarlen Alv Erlingsson, ble dømt til «steile og hjul» i 1290 som straff for «sjørøveri» (plyndring av Danmarks kystbyer under krigen mellom Norge og Danmark) i Helsingborg som den gang var en dansk by på kysten av Skåne:[8]

På skafottet ventet bøddelen ved siden av et stort kjerrehjul som var plassert godt synlig. Etter at Alv var blitt ført opp dit og sto ved siden av hjulet, begynte seremonien. En av kongens lokale representanter sa noen ord. Noe om kongens og Guds rettferdighet og om den dømtes forbrytelser. Alvs klær ble skåret av ham, slik at han sto naken foran folkemengden. Armene ble flettet inn mellom eikene i hjulet, horisontalt ut fra kroppen. Håndleddene og anklene ble bundet fast, slik at han ikke kunne bevege seg.[...]Med en stålforsterket kølle som redskap begynte bøddelen systematisk og tålmodig å knuse leddene i Alvs kropp. Ett etter ett. Dersom Alv besvimte, ventet han til han våknet. Så brakk han neste ledd...

Tore Skeie, Alv Erlingsson; fortellingen om en adelsmanns undergang[8]

Alvs lik ble liggende på steile og hjul i to år før det ble tatt ned og bragt hjem til Norge og gravlagt.

Johann Friedrich Struensees henrettelse

I København i 1772 ble Christian VIIs tyske livlege Johann Friedrich Struensee og grev Enevold Brandt dømt til døden for majestetsfornærmelse halshugget, partert og hengt opp på steile og hjul til skrekk og advarsel.[12] Kong Christian var sinnssyk, og Struensee som var kritisk til eneveldet, greide etter hvert å overstyre kongen og regjere i hans sted. Struensee gjennomførte en rekke reformer, blant annet trykkefrihet, forbud mot tortur og avskaffelse av dødsstraff for tyveri. Han og Brandt ble halshogd Østerfælled 28. april 1772. Enevold Brandt var den første, han fikk hogd av sin høyre hånd og deretter hodet mens vennen så på. Deretter ble Struensee behandlet likedan, kjønnsdelene skåret av og vist frem. De døde ble delt i fire, og hodene satt på stake. Så ble alt kjørt til Vesterfælled og lå der i årevis. Rundt 30.000 hadde møtt frem - nesten halvparten av Københavns befolkning[13] - men mange angret seg, for den gammeldagse parteringen virket voldsom i samtiden (opplysningstiden). Metoden beskrives også i Christian 5s Norske lov av 1687,[11] og i det militære var den i bruk i Danmark til ut på 1720-tallet.[14]

Partert levende

I særdeles alvorlige tilfeller kunne de dømte også bli levende partert mens de var bundet fast til hjulet. I Absalon Pedersson Beyers Bergens Capitelbok skildrer han flere skrekkscener fra retterstedet på Nordnes i Bergen. I juni 1615 ble forbryteren Niels Hemmingsøn lagt på steile og hjul og partert levende. 16. april 1632 ble en annen mann, ved navn Henrik, lagt på hjul og partert levende for å ha drept fem mennesker.[15]

Etymologi

Ordet «steile» i «steile og hjul» kommer av det norrøne stagl, beslektet med «stengel», som betegner stolpen,[16] mens «hjul» var selve tortur- og henrettelsesinstrumentet. På samme måte som med galger, ble steilen ofte plassert på en offentlig plass, utenfor byens porter eller på herredets tingsted. Den vesle øygruppa Steilene ved Nesodden innerst i Oslofjorden kan ha fått navn etter slike stolper der levninger etter forbrytere ble hengt opp.[17] Steglemoen ved Bjørgo i Nord-Aurdal, et gammelt rettersted, fikk sitt navn etter steglene man satte ofrene på, til skrekk og advarsel.[18]

Henrettelsen av den tyske seriemorderen Peter Stump i 1589: Først ble han knepet med glødende tenger, så ble lemmene brukket, deretter halshogging.

Henrettelsesmetoden ble også kalt «radbrekking» etter det tyske ordet Rad som betyr «hjul».[19] Ordet «radbrekking» kan i dag også brukes i overført betydning om å «ødelegge til det ugjenkjennelige» eller «forringe språket».[19]

Torturmetoder

Tortur før henrettelsen

Før selve henrettelsen kunne grove forbrytere bli straffet med «pinlig forhør», det vil si tortur. Det kunne omfatte kakstryking, det vil si offentlig pisking av den dømte som stod bundet fast til en kak (straffepåle og liknende), å knipe den dømte med glødende tenger eller å hogge av fingre og håndledd.

Radbrekking

Også radbrekkingen kunne utføres på forskjellige måter. Vanligvis fikk den dødsdømte kroppen knust med et stort vognhjul eller en klubbe.[11] Deretter ble kroppen, eller kroppsdelene, festet til hjulet som til sist ble satt vannrett øverst på steilen. Forbryteren ble dermed hengt opp på steile og hjul. De parterte likdelene flettet inn i hjuleikene.

Offeret ble i noen land overkjørt med det tunge hjulet, i andre land bundet direkte på hjulet for å få lemmene knust med en jernstang eller slegge. Deretter kunne man gi et nådestøt mot hodet eller brystet, eller legge den forslåtte og forpinte personen på hjulet for å dø av sjokk, blodtap eller dehydrering. Flere steder, blant annet i Nederland, ble den dømte halshogd først. I Danmark og andre steder kunne en radbrekkes «ovenfra» eller «nedenfra», det vil si at knoklene ble knust i rekkefølge enten fra nakken eller, enda verre og strengere, fra føttene og oppover. Hjulet kunne også utstyres med pigger. Hjulet ble reist på den loddrette steilen i vannrett stilling.

Utbredelse og bruk

I Pieter Brueghel den eldres allegoriske skrekkfantasi «Dødens triumf» fra rundt 1562 sees flere steiler og hjul oppe til høyre.
Lucas Cranach den eldres maleri fra 1509 av St. Katharinas martyrdød viser flere som blir drept ved hjelp av et stort hjul med pigger og sveiv.
Den franske kalvinisten Jean Calas ble beskyldt for å ha myrdet sin egen sønn i 1762 fordi sønnen ville bli katolikk. Calas ble dømt til døden, og henrettet ved offentlig radbrekking med et torturhjul. Calas var trolig uskyldig.
Våpenmerket til St Catharine's College i Cambridge i England viser et breaking wheel («hjul»), et torturinstrument i form av et vognhjul med eller uten pigger.

Steile og hjul var i bruk i middelalderen og særlig utbredt i Frankrike, Tyskland, Sverige og Russland, men også i Danmark og Norge. På svensk ble straffen kalt hjul och stegel[20] eller rådbråkning och stegling,[2][21] på dansk hjul og stejle, eventuelt radbrækning og stejling. De tyske ordene radbrechen («hjulbrekke») eller rädern («hjule») har gitt opphav til begrepet radbrekking. På engelsk ble dette hjulet kalt breaking wheel og annet.

Etter halshogging ble hodet på offeret likevel fortsatt satt på stake og kroppen festet til et vognhjul. Dette gjaldt også i Norge. Slik ble kroppsdelene hengende til de falt ned, eventuelt tatt bort av slektninger. På 1830-tallet ble imidlertid opphengingen begrenset til tre dager. Straffen ble avskaffet i Norge omkring 1842.

I Sverige forekom radbrekkingsstraffen («varde råbrå-kad och sedan lagd å stegel och hiul») ifølge lov av 1734 bare for den som hadde drept en skipbrudden.[2] Steiling etter halshogging ble derimot gjennomført for atskillige forbrytelser.[2] I Sverige ble radbrekking avskaffet i 1835, mens steiling og andre såkalte kvalifiserte, det vil si skjerpede, dødsstraffer ble tatt ut av lovverket i 1841.[2]

Radbrekking ble avskaffet på forskjellig tid i de forskjellige tyske statene, men den siste kjente tyske radbrekkingen fant sted i Preussen i 1841.

  • Tresnitt fra 1500-tallet som viser torturinstrumenter fra Nürnberg i Tyskland, blant annet hjul og steile, gapestokk og galge.
    Tresnitt fra 1500-tallet som viser torturinstrumenter fra Nürnberg i Tyskland, blant annet hjul og steile, gapestokk og galge.
  • Tyske torturmetoder brukt mot hekseri rundt 1509. Torturisten midt i bildet står klar med et hjul over offeret som ligger fastbundet.
    Tyske torturmetoder brukt mot hekseri rundt 1509. Torturisten midt i bildet står klar med et hjul over offeret som ligger fastbundet.
  • Tysk «skjenselsbrev» datert 23. mai 1550 som viser skamstraff i form av offentlig henging. Illustrasjonen viser også frembæring av hjul og et esel som urinerer på den dømte.
    Tysk «skjenselsbrev» datert 23. mai 1550 som viser skamstraff i form av offentlig henging. Illustrasjonen viser også frembæring av hjul og et esel som urinerer på den dømte.

Referanser

  1. ^ a b c d Torgrim Sørnes. «Radbrekking». www.Ondskap.org. Besøkt 1. juli 2012. [død lenke]
  2. ^ a b c d e f Oppslagsordet «Rådbråkning» i Nordisk familjebok (fra 1916, på svensk)
  3. ^ Austin Cline: A critical look at the 7 deadly sins
  4. ^ «Niels Ebbesen», Jyske krønike
  5. ^ [1]
  6. ^ Karsten Alnæs: «Fra forfall til ny vekst», Norges kulturhistorie bind 3 (s. 202), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11209-9
  7. ^ «Jo Jamt», Digitalt museum
  8. ^ a b c d Tore Skeie (2009). Alv Erlingsson; fortellingen om en adelsmanns undergang. Oslo: Spartacus. s. 13-16. ISBN 9788243004788. 
  9. ^ Nils Johan Stoa (2008). I hine hårde dage; gamle norske kriminalhistorier. Oslo: Cappelen. ISBN 8202282810. 
  10. ^ Torgrim Sørnes. «Steile og hjul». www.Ondskap.org. Besøkt 1. juli 2012. [død lenke]
  11. ^ a b c Oppslagsordet «hjul - jus» i Store norske leksikon
  12. ^ Norgeshistorie.no, Mona Ringvej: «Struensees flørt med det opplyste eneveldet – og henrettelsen som fulgte». Hentet 8. des. 2016
  13. ^ Feldbæk, Ole; Olden-Jørgensen, Sebastian: «J.F. Struensee» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 29. november 2023 fra [2]
  14. ^ Jørgensen, Jens Ulf: «radbrækning» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 29. november 2023 fra [3]
  15. ^ Ørnulf Hodne (2000). Mystiske steder i Norge. oslo: Cappelen. s. 125-126. ISBN 8202195853. 
  16. ^ Oppslagsordet «Stejle» i Ordbog over det danske sprog 1700-1950 (på dansk)
  17. ^ Artikkelen «Steilene» i Store norske leksikon
  18. ^ Jahn Bøhre Jahnsen (2002). Sagn i Valdres – Helgener og haugafolk, troll og tjuver. Oslo: Topografisk forlag. s. 161. ISBN 8279810218. 
  19. ^ a b Oppslagsordet «Radbrække» i Ordbog over det danske sprog 1700-1950 (på dansk)
  20. ^ Oppslagsordet «Stegel» i Svenska Akademiens ordbok (på svensk)[død lenke]
  21. ^ «Oppslagsordet «Rådbråka» i Svenska Akademiens ordbok (på svensk)». Arkivert fra originalen 28. januar 2012. Besøkt 1. juli 2012. 

Se også

Eksterne lenker