Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.
Autonome regioner i Spania.
Spanias autonome regioner (comunidades autónomas) er regioner med forholdsvis stor grad av selvstyre fastlagt i den spanske grunnloven. Dette er organisert slik at Spanias femti provinser er gruppert i 17 autonome regioner, i tillegg til to afrikanskeautonome byer (ciudades autónomas), Ceuta og Melilla.
Grunnleggelse og makt
Sentralisme, nasjonalisme og separatisme spilte en viktig rolle i Spanias historie.
Et kompromiss ble inngått av de moderate politiske partiene som deltok i skisseringen av den Spanske Grunnloven fra 1978, siden man fryktet at separatisme skulle føre til ustabilitet og et diktatorisk uføre. Målet var å roe ned separatistgruppene og så desarmere den ekstreme høyrevingen. En veldig desentralisert stat var blitt grunnlagt, sammenlignet med både Francisco Francos regime og de fleste moderne territorielle arrangementer i de vesteuropeiske stater.
I grunnloven er det fastlagt hvilke lovgivende og utøvende retter de autonome enhetene har, og hvilken grad av uavhengighet hver enkelt autonome enhet har. De har egne parlament og regionale guvernører.
Andelen av kompetanse er forskjellig fra enhet til enhet. Det er en klar forskjell mellom historiske regioner slik som Baskerland, Catalonia, Galicia, Andalucía og de andre. De historiske regionene hadde fra begynnelsen flere funksjoner, bl. a kunne de regionale presidentene velge når neste valg skulle være (gitt at det var maks fire år i mellom hvert valg). Et annet eksempel er at Baskerland og Catalonia begge har egne politistyrker, Ertzaintza og Mossos d'Esquadra.
Grunnloven gir uttrykk for de historiske rettighetene til de forskjellige områdene. Dette brukes som referanse til de forskjellige statusene som kom til under tidligere enigheter mellom de sentrale styresmakter og regionene. Dette forklarer hvorfor Baskerland og Navarra på forhånd avtaler hvor mye av skattepengene som skal tilfalle det nasjonale.
Opprinnelig var det meningen at bare de historiske regionene skulle bli autonome. Kort tid etter at grunnloven var vedtatt, oppsto det en bølge med nye autonome bestrebelser. Dette ble kalt café para todos, «kaffe til alle», av desentraliseringens kritikere.
