Sibirsteinbukk

Sibirsteinbukk
Nomenklatur
Capra sibirica
Pallas, 1776
Populærnavn
sibirsteinbukk
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassepattedyr
Ordenklovdyr
Familiekvegfamilien
Slektgeiter
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet

Økologi
Habitat: terrestrisk, fjellstrøk
Utbredelse: Asia

Sibirsteinbukk (Capra sibirica) er en art i slekten geiter (Capra), som videre inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten består som tre underarter, hvorav én med to distinkte varianter.

Taksonomi

Beitende kasjmirsteinbukker i sitt naturlige habitat
(C. s. alaiana)
To troféjegere har skutt en velvoksen gobisteinbukk
(C. s. hagenbeck)

Morfologisk står sibirsteinbukk nær alpesteinbukk (C. ibex), og sibirsteinbukk og nubisk steinbukk er ofte blitt regnet som underarter av alpesteinbukk. Molekylærgenetiske studier viser imidlertid at sibirsteinbukk tilhører en egen utviklingslinje. Mitokondrielt DNA tyder på en basal plassering i slekten Capra. Y-kromosomer plasserer tamgeit, besoargeit og skruegeit i en gruppe, og sibirsteinbukk og alle de andre artene i en annen gruppe.[2][3]

Biologi

Hos sibirsteinbukken varierer størrelsen noe med underarten, i det gobisteinbukk (C. s. hagenbeck) blir litt mindre enn de to andre. Bukkene har en kroppslengde på 103–135 cm (103–125 cm for ssp. hagenbeck), mens geita typisk måler 85–101 cm blant alle tre underartene. I tillegg måler halen cirka 13–22 cm (kun 12–15 cm for ssp. hagenbeck). Bukkene veier typisk 80–100 kg (60–130 kg hos ssp. alaiana), geitene typisk 30–56 kg blant alle tre underartene. Skulderhøyden utgjør cirka 67–107 cm hos ssp. sibirica; cirka 67–110 cm hos ssp. alaiana; cirka 67–105 cm hos ssp. hagenbeck. Bukkens horn måler cirka 91–117 cm hos ssp. sibirica; cirka 100–148 cm hos ssp. alaiana; cirka 74–124 cm hos ssp. hagenbeck. Geitenes horn måler cirka 19–39 cm hos sibirica og ssp. alaiana, og cirka 16–38 cm hos ssp. hagenbeck.[4]

Bukkene har horn som krøller bakover og utover til sidene, opp til en 3/4 perfekt bue, og langt mørkt hakeskjegg. Hos ssp. hagenbeck bærer også geita hakeskjegg, men det er mindre prominent.[4] Hos to andre underartene har ikke geitene hakeskjegg.[4] Pelsen er i hovedsak blakk brun til brun. Hos ssp. alaiana blir hannens vinterpels mørkere gråbrun med lyse blakke felt langs nakken og deler av ryggen. Hos ssp. hagenbeck får eldre hanner lys sølvgrå flanker med et bredt sort bånd fra ryggen og skuldrene og nedover rundt brystkassen.[4] De fremre ekstremitetene blir sorte og framsiden av de bakre ekstremitetene blir også sorte.[4] Begge kjønn har store analkjertler.[5]

Arten er utbredt i sentrale og nordøstlige Afghanistan, Kina (nordvestlige Gansu, vestlige Indre Mongolia, Xinjiang, kanskje Tibet), nordlige India (Himalaya i Jammu og Kashmir og Himachal Pradesh), østlige Kasakhstan, Kirgisistan, Mongolia (Altaj, Khangajfjellene og Sajanfjellene), nordøstlige Usbekistan, nordlige Pakistan, Russland (Sør-Sibir, sørlige Tuva og Altajfjellene) og Tadsjikistan.[1]

Sibirsteinbukker lever i flokker på opp mot 40–50 individer, av og til også flere enda. Eldre hanner er enten solitære eller de lever i små grupper på 3–4 individer, som oftest i mer utilgjengelig terreng. Dietter består i hovedsak av gress og skudd fra busker og trær. Om sommeren kan dyra beite opp i høyder til 5 000 moh, men om vinteren trenger dyra ned i de lavereliggende skråningene, som gjerne er svært bratte. Føler dyra seg truet flykter de til stupbratte klippeområder.[4]

Paringstiden foregår i tidsrommet oktober–januar, med noen regionale forskjeller i brunsten. Individer på fem år eller mer står for de fleste paringene. Geita går drektig i 155–180 dager og føder normalt 1–2, sjelden også 3 killinger. Avvenningen av avkommet skjer gradvis og uten bråstopp. Avkommet blir kjønnsmodent omkring 1,5–2 år gamle. Forventet livssyklus er cirka 16 år.[4]

Inndeling

Inndelingen følger Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives av Castelló (2016).[4]

Treliste

Referanser

  1. ^ a b R. Reading, S. Michel, K. Suryawanshi og Y.V. Bhatnagar (2020). «Capra sibirica». The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T42398A22148720. doi:10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T42398A22148720.en. 
  2. ^ N. Pidancier m.fl. (2006). «Evolutionary history of the genus Capra (Mammalia, Artiodactyla): discordance between mitochondrial DNA and Y-chromosome phylogenies» (PDF). Molecular Phylogenetics and Evolution. 40 (3): 739–749. ISSN 1055-7903. PMID 16757184. doi:10.1016/j.ympev.2006.04.002. Arkivert fra originalen (PDF) 20. oktober 2016. Besøkt 16. januar 2017. 
  3. ^ E.Y. Kazanskaya, M.V. Kuznetsova og A.A. Danilkin (2007). «Phylogenetic reconstructions in the genus Capra (Bovidae, Artiodactyla) based on the mitochondrial DNA analysis». Russian Journal of Genetics. 43 (2): 181–189. ISSN 1608-3369. PMID 17385324. doi:10.1134/S1022795407020135. 
  4. ^ a b c d e f g h Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 338–343. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  5. ^ A. Semb-Johansson (red.); R. Frislid (oversetter) (1986). Hovdyr, bind 4 i serien Verdens dyr. Cappelen. s. 149. ISBN 82-525-1907-5.  [originalens tittel Hoofed Mammals i serien World of Animals, Equinox Ltd., Oxford, 1984]

Eksterne lenker