PROFILPELAJAR.COM

Shih tzu
krysantemumhund, kinesisk løvehund
Hundetype	selskapshund
Opprinnelse	Tibet / Mandsjuria (Storbritannia)
Egenskaper	familiehund, vakthund
Livsløp	12-15
Størrelse	Liten (4,5-8 kg)
Passer for	de fleste
	Anerkjennelser
FCI	Gr. 9 seksjon 5 ; (FCI #208)
AKC	Non-sporting
CKC	Non-Sporting
KC	Utility
UKC	Companion Breeds
	Andre hunderaser
	Alfabetisk raseliste
	Gruppevis raseliste

Shih tzu (FCI# 208) tilhører gruppen av små tibetanske hunderaser og har røtter som strekker seg til fjellene i Tibet. Denne lille hunden hevdes å ha eksistert i århundrer og den var en favoritt blant aristokratiet i det tidligere Mandsjuria og senere også i Kina.

Opprinnelse og alder

Opprinnelsen til shih tzu er uklar og omdiskutert. Den er neppe tibetansk, men har trolig blodslinjer som stammer fra både Tibet og Kina (Mandsjuria). Opprinnelsen henger kanskje sammen med en hundegave (bestående av såkalte små løvehunder - 狮子狗, pinyin: Shīzi Gǒu betyr «løvehund») gitt av Dalai Lama Lobsang Gyatso til herskerne av Mandsjuria i 1643. Denne gaven må trolig sees i sammenheng med Mandsjurias massive maktoppbygging på denne tiden, noe som ledet fram til den mandsjurske invasjonen av Kina året etter. Man snakker allikevel om en hund som beviselig er nært beslektet med hunder fra antikken og ulv^[1], men de ble ikke endelig formet før på et mye senere stadium. Det genetiske utvalget viser også at shih tzu er beslektet med gruppen av typiske gjeterhunder som shetland sheepdog, collie og belgisk fårehund (en gruppe som forøvrig også inkluderer flere mynder (bl.a. irsk ulvehund, borzoi og greyhound).

De små løvehundene skal ha blitt svært populære ved det keiserlige hoffet, noe som senere trolig førte fram til den hunden vi i dag kjenner som shih tzu. Hvor lang tid det tok å forme rasen vet man ikke, men at den har et kinesisk navn tyder på at det ikke kan ha skjedd før mot slutten av 1600-tallet. Ei heller vet man nøyaktig hvilke hunder som ligger til grunn for rasen, annet enn at de var små og trolig kom fra Tibet. Det leder til enten apso (som trolig er opprinnelsen til lhasa apso) og jemtse apso (tibetansk spaniel), eller en blanding av disse og andre små tibetanske hunder. Utformingen av shih tzu mener man imidlertid skjedde i Kina. Det har mest sannsynlig også inngått lokale små kinesiske hunder, deriblant trolig pekingeser. En vitenskapelig studie av hundens morfologiske og atferdsmessige karakter konkluderer med at shih tzu og lhasa apso er svært nært beslektet. Studien, som ikke inkluderer andre tibetanske hunderaser (og derfor ikke sier noe endelig om slektskapet), viser også at shih tzu er nærmere beslektet med pekingeser enn noen av de andre hundene som inngikk i studien.^[2]

En større genetisk studie i hunderaser inkluderer shih tzu i gruppen av eldgamle hunderaser (typer som er flere hundre år gamle i sin opprinnelse), men dette blir av og til feilaktig tatt til inntekt for at hunderasen shih tzu like gammel. Imidlertid betyr det kun at shih tzu har et felles opphav med hunder i denne gruppen, som altså inneholder noen av de eldste hundene man kjenner til i dag. Det er imidlertid lite trolig at shih tzu kan hevdes å ha blitt formet før mot slutten av 1600-tallet, i og med at rasen ikke kan ha utviklet seg før etter 1643. Det er nemlig ingen ting som taler for at denne hunden har eksistert i Tibet. Rasenavnet er, i motsetning til tibetanske hunderaser, unektelig kinesisk av opprinnelse og betyr av tibetansk herkomst eller tibetansk klasse. At navnet er kinesisk mener nå stadig flere peker mot at det var opprinnelsen til denne hunden kineserne beskrev, altså gaven gitt fra Tibet i 1643, noe som også passer godt inn med de tradisjoner kineserne har med å sette navn på ting.

Det er kjent at Kinas siste keiserinne, Cíxī (1835–1908), holdt shih tzu-hunder i sitt palass (først som regent ved keiserpalasset i Den forbudte by, senere som erkekeiserinne ved Sommerpalasset (Yiheyuan) – begge i Beijing) like til sin død.

Dame Daphne du Maurier (1907–1989), også kjent som Lady Browning, bragte de første eksemplaret av shih tzu til Storbritannia i 1930. Den kinesiske standarden er fra 1938. The Kennel Club anerkjente rasen i 1946, FCI i 1954.

Utseende, anatomi og fysikk

Shih tzu er en liten hund med langstrakt, kraftig kropp. Hodet er rundt og skallen ganske bred. Markert stopp og ca. 2,5 cm lang neserygg. Snutepartiet er bredt og kvadratisk og har kort nese. Øynene er store og runde og kan være mørke eller lyse, avhengig av pelsfargen. Den har relativt store hengeører og ed lange ytterører. Ryggen er rett, bakdelen er velutviklet og lendet kraftig. Halen er høyt ansatt og har rikelig behåring. Den bæres i bue over ryggen. Lemmene er korte og muskuløse, og labbene runde i formen (kattefot) og har sterke poter på undersiden. Høyden skal ikke overstige 26,7 cm. Vekten skal være 4,5-8,1 kg (idealvekt 4,5-7,3 kg), avhengig av kjønn og type^[3].

Pelsen er lang, tett og rikelig, slett og ganske glatt. Underullen er relativt tett. Behåringen på hodet er lang og henger ned langs sidene og over øynene. Snutepartiet har velutviklet mustasje og skjegg som vokser helt opp til nesen lans snutesidene. Alle farger er tillatt, men hos flerfargede hunder foretrekkes hvitt bles i pannen og hvit haletipp.

Bruksområde

Shih tzu er en utpreget selskapshund og en meget hendig familiehund, som også har flotte kvaliteter som vakthund. Den brukes også som utstillingshund.

Lynne og væremåte

Shih tzu er normal svært aktiv og selvstendig, men vennlig, lite støyende og glad i å leke. Overfor fremmede er den likegyldig, men den vil typisk varsle når det kommer folk den ikke kjenner. Den store pelsprakten krever daglig vedlikehold (kamming og børsting). Mange velger også å sett opp det lange pannehåret, slik at øynene blir frie. Hunder som ikke skal stilles ut kan godt klippes kort, så lenge den får beholde underulla^[4]. Kortklipte shih tzuer krever mindre pelsarbeid, men det er fortsatt en del jobb.

På grunn av den rike pelsen tåler denne hunden dårlig varme, og kombinert med en så kort snute må eiere følge ekstra godt med for å unngå at hunden får heteslag på varme dager^[4].