Bandet har solgt 10 millioner eksemplarer i USA alene,[1] og nesten 75 millioner album på verdensbasis.[2] Av bandets mest kjente sanger er «Rock You Like a Hurricane», «Still Loving You», «No One Like You», «Wind of Change», «Blackout» og deres coverversjonThe Who-sangen «I Can't Explain». Scorpions nådde 46.-plass på VH1s liste over de 100 største Hard Rock-artistene.[3]
Bandet annonserte 24. januar 2010 på sitt nettsted at Sting in the Tail, som ble utgitt i mars 2010, er deres aller siste album og at bandet oppløses etter den påfølgende turneen.[4] Til tross for dette fortsatte bandet, og de ga ut albumet Return to Forever i 2015. Scorpions startet senere en verdensturné som etter planen skal vare fra 14. september 2017 til 12. november 2018[5].
I oktober 1971 startet Scorpions innspillingen av sitt første album, og i februar 1972 ble debutalbumetLonesome Crow utgitt. Albumet ble en salgsmessig skuffelse for bandet.[6] Albumet fikk ingen listeplassering i hjemlandet eller noe annet sted i verden.[7] Scorpions var «oppvarmere» for det britiske bandet UFO i 1972, og de ble imponert over Michael Schenkers gitarspill. Han forlot Scorpions for å bli gitarist i UFO før turneen var over, og Uli Jon Roth ble hentet inn som midlertidig erstatter. I 1973 ble Roth tilbudt jobben som permanent erstatter for Michael Schenker, men takket nei. Roth ønsket å bli i sitt band, Dawn Road, og Scorpions ble dermed oppløst.
Rudolf Schenker var fast bestemt på å samarbeide med Uli Jon Roth, og ble med i Dawn Road. Bandet besto da av Roth, Schenker, Francis Buchholz, Achim Kirschning og Jürgen Rosenthal. Bandet trengte en vokalist, og Schenker ble overtalt til å kontakte Klaus Meine. Meine takket ja, og ble også med i Dawn Road. Bandet endret etterhvert navn til Scorpions, som i egenskap av å ha gitt ut et album var et mer kjent navn.
I 1974 spilte den nye versjonen av Scorpions inn albumet Fly to the Rainbow. Albumet solgte bedre enn debutalbumet, og låten «Fly to the Rainbow» er et tidlig eksempel på musikkstilen bandet senere skulle bli mest kjent for. Kirschning forlot bandet etter innspillingen av albumet, og Rosenthal sluttet tidlig i 1975 for å avtjene verneplikten. Rosenthal ble erstattet av den belgiske trommeslageren Rudy Lenners. Med albumet In Trance i 1975 innledet bandet sitt langvarige samarbeide med produsentenDieter Dierks, og både i Europa og Japan var Scorpions nå blitt et kjent navn.
Da albumet Virgin Killer ble utgitt i 1976, skapte coveret stor forferdelse. Et bilde av en naken mindreårig jente gjorde at flere forhandlere nektet å selge albumet. Et nytt cover ble laget, denne gangen med et bilde av bandet. Albumet ble nå godt mottatt av forhandlere og ikke minst av publikum. Før innspillingen av albumet Taken by Force i 1977, sluttet Rudy Lenners, og ble erstattet av Herman Rarebell. Scorpions var nå blitt store stjerner i blant annet Japan,[6] og bandet spilte inn konsertalbumetTokyo Tapes i Tokyo[6]. Men før utgivelsen av Tokyo Tapes, hadde Uli Jon Roth forlatt bandet, da han mislikte bandets mere kommersielle musikkstil. Sommeren 1978 ble Matthias Jabs bandets nye gitarist.
På vei til stjernestatus: 1979–1985
Scorpions signerte i 1978 kontrakt med plateselskapet Mercury Records i USA og med Harvest Records som distributør i resten av verden. Bandet startet innspillingen av et nytt album, 25. februar 1979 ble Lovedrive utgitt.[6] Albumet regnes som et av deres beste album noensinne.[6] Med sanger som «Loving You Sunday Morning», «Always Somewhere», «Holiday» og instrumentalen «Coast to Coast», ble albumet en bestselger. Albumet klatret opp til 55.-plass på Billboard 200,[7] 11.-plass på den tyske albumlista og 36.-plass på den britiske. Michael Schenker hadde nettopp fått avskjed fra UFO grunnet sin alkoholisme, og returnerte som «gjesteartist» på tre låter.
Scorpions-formelen med melodisk hard rock og «power-ballader» var nå etablert, og fortsatte den med albumet Animal Magnetism, utgitt 31. mars 1980. Scorpions musikk ble gradvis mer kommersiell, noe som fortsatte med albumet Blackout, som ble utgitt 29. mars 1982.[6] Til tross for tittellåten «Blackout», som er ren heavy metal, var ikke de andre sangene like aggressive og bandet nærmet seg tidvis glam metal med mer kommersielle metall-låter.[6] Mens deres tidligere album bestod av for det meste av «rett fram»-heavy metal, ble det færre tunge gitarriff av det slaget som var en veldig viktig del av Scorpions' musikk på 1970-tallet.[6]
Albumet Blackout ble utgitt i 1982, og Scorpions fikk sine to første hit-singler i USA.[7] «No One Like You» ble utgitt som første singel fra albumet, og nådde 1.-plass på Billboards Hot Mainstream Rock Tracks-liste og 65.-plass på Billboard Hot 100.[7] «No One Like You» var den første og foreløpig den siste singelen fra Scorpions som klarte 1.-plass på en Billboard-liste i USA.[7]
I 1984 ble Love at First Sting utgitt. Albumet ble godt mottatt av de fleste kritikere, og solgte enda bedre enn de foregående utgivelsene.[6] Schenker og Meine skrev nå de fleste låtene til Scorpions, men de fikk hjelp fra trommeslageren Herman Rarebell på to av sangene; «Bad Boys Running Wild» og «Rock You Like a Hurricane».[6] Rarebell og bassisten Buchholz forlot bandet under innspillingen av albumet, og ble midlertidig erstatted av Bobby Rondinelli på trommer og Jimmy Bain på bass. Rarebell og Buchholz returnerte, og er kreditert som musikere på samtlige spor. Fire singler ble utgitt fra albumet, og de to første singlene «Rock You Like a Hurricane» med 25.-plass og «Still Loving You» med 64.-plass på Billboard Hot 100 ble store hit-singler i både USA og resten av verden.[7] Albumet har solgt over 3 millioner kopier i USA alene, og er sertifisert til trippel platina.[1]KonsertalbumetWorld Wide Live ble utgitt i 1985, og inneholder høydepunkter fra Love at First Sting-turneen.[6]
Etablerte stjerner: 1986–1990
Etter to år på turné tok Scorpions en pause, og trakk seg unna musikkindustrien for en periode.[6][8] Men på slutten av 1987 begynte innspillingen av Savage Amusement. Hele fire år etter utgivelsen av Love at First Sting ble Savage Amusement utgitt. Albumet fikk blandet kritikk av musikkjournalistene og solgte ikke fullt så bra som Love at First Sting. På dette albumet er musikkstilen en mer polert form for melodiøs rock, med elementer i lydbildene som også finnes på for eksempel Def LeppardsHysteria og Crazy Nights med Kiss.[6] Albumet kom på 5.-plass på Billboard 200, og er sertifisert til platina i USA.[7]
Bandet ønsket å distansere seg fra musikkstilen på Savage Amusement, og erstattet «den sjette Scorpion», produsenten Dieter Dierks med Keith Olsen da bandet skulle spille inn sitt nye album i 1990.[6]Crazy World ble utgitt samme år, og viste et mindre polert lydbilde. Crazy World har blitt deres mest solgte album i USA.[6] Albumet ble en hit og toppet albumlistene i mange deler av verden, mye takket være balladen «Wind of Change». Låten handler om det sosial-politiske endringer som oppsto i Øst-Europa og i andre deler av verden på slutten av den kalde krigen, da blant annet Berlinmuren falt og Sovjetunionen kollapset. 21. juli 1990 deltok Scorpions sammen med en rekke andre artister på Roger Waters' oppsetting av The Wall i Berlin. Scorpions fremførte «In the Flesh?» og «In the Flesh». Etter Crazy World-turneen forlot Francis Buchholz gruppen.
Stilskifter: 1991–1999
Scorpions live i Tyskland
I 1993 lanserte Scorpions albumet Face the Heat. Ralph Rieckermann var den nye bassisten i bandet. Albumet ble produsert av Bruce Fairbairn. På Face the Heat var Scorpions tilbake til sine røtter i rå heavy metal, og mesteparten av albumet besto av tunge gitarriff.
Vokalist Klaus Meine med Scorpions i Atlantico den 4. november 2007
Bandets «headbanger»-fans reagerte positivt på albumet, mens mange av deres mer pop-orienterte fans var negative i sin respons. Ingen av singlene fra albumet solgte nok til å komme inn på Billboard Hot 100-lista eller den Britiske singel-lista.[7] Albumet var på langt nær en katastrofe, da tre av fire singler nådde Top 20 på den amerikanske Billboard-lista Mainstream Rock Tracks.[7] I 1995 ble deres tredje konsertalbum, Live Bites, utgitt. Albumet ble spilt in under Face the Heat-turneen i 1994, med opptak fra konsertene i Leningrad (Russland), San Francisco (USA), Mexico by (Mexico), Berlin og München (Tyskland).
Før studioinnspillingen av deres 13. studioalbum, Pure Instinct, forlot trommeslageren Herman Rarebell bandet for å starte sitt eget plateselskap.[6] Curt Cress spilte på albumet, og senere overtok James Kottak som Scorpions' nye permanente trommeslager.[8]Pure Instinct var et slags svar på kritikken mot Face the Heat[6], og albumet inneholder flere ballader enn forgjengeren. Singlene fra albumet fikk moderat suksess på listene i Tyskland, men bare «Wild Child» fikk en listeplassering på den amerikanske Billboard listen Mainstream Rock Tracks.[7]
I 1999 ble Scorpions' 14. studioalbum, Eye II Eye, utgitt. Musikkstilen var totalt endret fra alt av deres tidligere materiale. Bandet blandet elementer av pop og tekno på albumet[6][8], og til tross for at albumet var godt produsert, var ikke alle fornøyd med stilen eller til de elektroniske trommene som var til stede på flere av låtene.[8]
I 2000 lanserte Scorpions et vellykket samarbeidsalbum, Moment of Glory, innspilt sammen med orkesteretBerliner Philharmoniker. Albumet gjennoppbygde langt på vei bandets rykte etter den harde kritikken de hadde fått for Eye II Eye. Men enkelte kritikere anklagde bandet for å kopiere Metallicas lignende samarbeidsalbum S&M med San Francisco Symphony som var lansert året før, selv om det var Berliner Philharmonikerne som opprinnelig hadde kontaktet bandet med ideen i 1995. Acoustica, et akustisk konsertalbum, ble utgitt i 2001. Albumet inneholder akustiske versjoner av bandets største hits, pluss noen nye sanger. Selv om albumet ble godt mottatt av bandets tilhengere, var det en viss frustrasjon over mangelen på et nytt studioalbum. Acoustica gjorde i så henseende lite for å bringe bandet tilbake til deres gullalder.
Scorpions på Gods of Metal-konserten i 2007
I 2004 lanserte bandet Unbreakable, et album som blir ansett som en retur til bandets 1980-talls-stil.[8]Unbreakable var det tyngste albumet fra bandet siden Face the Heat, og besto av tunge gitarrytmer.[8] Albumet ble positivt mottatt av fans, som var fornøyd med den tyngre musikken.[8] Albumet solgte ikke så bra i USA og fikk ingen listeplassering i Nord-Amerika, mens det i Europa ble bandets tilbakekomst på listene.[7] Etter utgivelsen av albumet dro bandet på sin første britiske turné siden 1999.[8]
Tidlig i 2006 ble DVD-en 1 Night in Vienna med konsertopptak av 14 låter. Den inkluderte også en rockumentar. Bandet oppholdt seg omtrent i fire måneder i studio i Los Angeles med produsentene James Michael og Desmond Child, og spilte inn nye sanger til albumet Humanity: Hour I som ble utgitt 14. mai 2007 i Europa. Albumet ble lansert den 28. august i USA igjennom plateselskapet New Door Records. Albumet solgte til 63.-plass på den amerikanske Billboard 200-lista.[7]
Nye album, nye turneer: 2010–
24. januar 2010 annonserte Scorpions på sitt nettsted at albumet Sting in the Tail vil bli deres siste album, og at den påfølgende turneen vil bli bandets siste turné. Turneen varte frem til 2013. Sting in the Tail ble utgitt 23. mars 2010[4]. I august 2014 fortalte Klaus Maine i et intervju med det franske fanklubb-magasinet Crazyscorps at bandet var i studio for å spille inn et nytt album, med planlagt utgivelse i februar/mars 2015. Albumet Return to Forever ble utgitt 20. februar 2015 og ble etterfulgt av en turné for å markere bandets 50-årsjubileum. Bandet startet en ny verdensturné 14. september 2017, som etter planen skal avsluttes 12. november 2018[5].
.JPG)
.JPG)
