Byen ligger på halvøya Cotentin, og der elven Vire – som dominerer byens sentrum – forenes med Dollée og Torteron, to elver som er kanaliserte der de strømmer gjennom bybegyggelsen.
Historie
Byen het opprinnelig Briovère (som betyr «Broen ved Vire-floden» på gallisk). Den er bygd på og omkring festningsvoller. Opprinnelig var det en befestet gallisk bososetning. Navnet «Saint-Lô» er kjent siden 700-tallet og stammer fra Sankt Laud, som var biskop i Coutances i 525-565 og bodde her. Ifølge overleveringen fikk byen nye murer av Karl den store på begynnelsen av 800-tallet. Senere blomstret byen under biskop Geffroy de Montbray, som bygde en bro og noen møller her.
Saint-Lô var den tredje største by i hertugdømmet Normandie, etter Rouen og Caen, og ble en del av Frankrike i 1202. På 1200-tallet huset den mange håndverkere, og der ble dannet et skredderlaug i byen. I 1275 fikk den rett til å utstede mynt av kong Filip III, en rett den beholdt til 1693.
Saint-Lô led betydelig under de franske religionskriger: i 1562 ble den erobret av huguenotter og ble et protestantisk støttepunkt. I 1574 ble den beleiret og delvis ødelagt av kongelige styrker under marskalk de Matignon. To år senere opphørte biskopene av Coutances' herredømme over byen for alltid. I midten an 1600-tallet ble en del av bymuren ødelagt og byen kunne ekspandere med en ny forstad under navnet Neufborg. Etter tilbakekallelsen av det nantiske edikt (1685) flyttet de fleste håndverkere fra Saint-Lô.
Den tyske hær besatte byen den 17. juni1940. Ettersom den lå ved en viktig korsvei, ble Saint-Lô nesten fullstendig ødelagt (95 % ifølge de fleste vurderinger) under slaget om Saint-Lô (en del av slaget om Normandie) i annen verdenskrig, noe som gav den betegnelsen «Ruinenes hovedstad» av Samuel Beckett. Det ble stilt spørsmål ved om man skulle gjenoppbygge den, eller etterlate ruinene som et vitnesbyrd om bombardementene.
Byen ble gjenoppbygd, og er et sentrum for fransk gastronomi med fokus på produksjon av premiert hakket lever.
Severdigheter
Blant de få resterende bygninger etter bombardementene i 1944 var Notre-Dame-kirken, som var bygget i gotisk stil mellom 1200-tallet og 1400-tallet som erstatning for kapellet i den tidligere borgen. Loftet og fasaden var ødelagt, likeså det ene av dens to tårn og toppen av det andre. Kirken ble delvis gjenoppbygd etter krigen. Fasaden ble gjenoppbygd som en enkel grønn skifervegg. Den inneholder som noe spesielt en utendørs prekestol som Victor Hugo beskyttet mot nedrivning i forbindelse med byens renovering i 1863. Statuen av Notre-Dame du Pilier er fra 1467, og etter å ha blitt ødelagt og gjenskapt flere ganger huses den nå på en kolonne i apsis.
Saint-Lô har også rester av sine middelaldermurer. De omfatter tour des Beaux Regards, som reiser sig over den steileste del av byens utkant, samt Tour de la Poudrière, den siste rest av det gamle citadellet. Klosterkirken Sainte-Croix er ifølge overleveringen etterfølger et kapell som ble bygget der av St. Helena på 300-tallet og et kloster grunnlagt av Karl den store.
Bedre dokumentert er etableringen av et augustinerkloster av biskopen av Coutances i 1132. Den romanske kirke ble innviet i 1202 og ble i vidt omfang ombygd i de følgende århundrer. Koret ble gjenskapt på 1500-tallet, mens klokketårnet er fra 1860-1863.
I Saint-Lô ligger det største av 23 nasjonale stutterier i Frankrike. Det ble opprettet ved keiserlig dekret av Napoleon Bonaparte i 1806, og kalles Haras national de Saint-Lô.
Som delvis erstatning for ødeleggelsen av byen bygde amerikanerne et minnehospital, hvor man kan se en fresko av Fernand Léger. Den var en gang det største hospital i Europa.
.svg)
