PROFILPELAJAR.COM

Qingdao
Land	Kina
Postnummer	266000
Retningsnummer	0532
Areal	11 282 kvadratkilometer
Befolkning	5 775 000 (2016)
Bef.tetthet	511,88 innb./kvadratkilometer
Høyde o.h.	0 meter
Nettside	english.qingdao.gov.cn
	; Qingdao; 36°07′00″N 120°24′00″Ø
	Qingdao på Commons

Qingdao (forenklet kinesisk: 青岛, tradisjonell kinesisk: 青島, pinyin: Qīngdǎo, Wade-Giles: Ch'ing-Tao; «grønn øy») er en kinesisk storby og havneby i provinsen Shandong ved Kinas kyst mot Gulehavet. Befolkningen innen bygrensene anslås (2004) til 2 584 000, [1] men hele det subprovinsielle området har 7,0 millioner innbyggere. Byen er en av Kinas viktigste flåtebaser, og hovedkvarter for Kinas nordflåte.

Byen er blitt til en typisk kinesisk millionby.^{[trenger referanse]} Den var arrangørby for seilingskonkurransene under Sommer-OL 2008.

Andre navneformer

Jiāo'ào 胶澳 var det tidligere navn i det aller meste av Qing-dynastiets tid. Et moderne tilnavn er Qindao 琴岛 (Strengeinstrumentøya, inspirert av kystlinjens utforming). Det tyske navn i den tyske kolonitid var Tsingtau. En annen stavemåte er Tsingtao.

Kulturminner

Under byggeboomen måtte mange av bygningene fra kolonitiden vike. Frem til 1990-årene ble mange av dem revet også av andre grunner. De ble oppfattet som skampletter.^{[trenger referanse]}

Senere er imidlertid en rekke av de gjenværende bygninger fra tyskertiden blitt satt på Kinas liste over verneverdig kulturgods. En del av den store Qi-muren står igjen i verneverdig tilstand her, og er også oppført på samme liste.

Administrative enheter

Qingdao består av seks distrikter og fire byfylker:

Bydistriktet Shinan (市南区 = "Sørbyen");
Bydistriktet Shibei (市北区 = "Nordbyen");
Bydistriktet Huangdao (黄岛区);
Bydistriktet Laoshan (崂山区);
Bydistriktet Chengyang (城阳区);
Bydistriktet Licang (李沧区);
Byfylket Jiaozhou (胶州市);
Byfylket Jimo (即墨市);
Byfylket Pingdu (平度市);
Byfylket Laixi (莱西市).

Historie

Qingdao ligger ved en av Kinas beste naturlige havner,^{[trenger referanse]} i en bukt sørøst på Shandonghalvøya. Stedet ble kalt Jiao'ao under Qing-dynastiet. I 1891 besluttet Qing-regjeringen å utvikle bukten der til en forsvarsbase mot utenlandske flåtestyrker, og begynte å bygge byen.

Til tyskernes store irritasjon^{[trenger referanse]} ble stedet vinteren 1895 benyttet til oppankring av den russiske stillehavsflåten. Keiser Vilhelm II advarte tsar Nikolaj II om at hvis russerne fremsatte territorielle krav i Kina, ville Tyskland til gjengjeld kreve et «kulldepot», for å forsvare egne handelsinteresser.^{[trenger referanse]}

Baron Ferdinand von Richthofen og admiral von Tirpitz foreslo at provinsen Shandong kunne bli nyttig for Tyskland som en motbalanse mot den russiske flåten i Darien og den britiske i Weihaiwei.

Under påskudd av å straffe drapene på to tyske misjonærer i fylket Juye i Shandong, Richard Henle og Franz Xaver Nies,^{[trenger referanse]} inntok tyskerne byen den 14. november 1897, og påtvang kineserne en traktat som innbefattet en leasingavtale for områdene rundt byen og bukta.

Byen utviklet seg til en større tysk marinebase i Det fjerne østen. Dette åpnet for en betydelig tysk innflytelse i hele Shandong-provinsen. Tyskerne bygget en utlendingsbydel som var godt regulert, både hva utseendet og det sanitære angikk, de installerte elektrisk belysning og stasjonerte en garnison på 2 000 mann der.

I 1914 forsøkte japanerne, som også ville ha et fotfeste i Kina, å dra fordel av sin allianse med Storbritannia, og krevde at Tyskland avstod Qingdao til dem. Da tyskerne ignorerte kravet, erklærte Japan krig den 23. august 1914, og bombarderte Qingdao sammen med britene. Byen forsvarte seg, men falt den 7. november. Fem tusen fanger ble brakt til Japan. Disse ble bra behandlet: «De laget sine egne pølser, hadde gymnastikklubb og oppførte teaterforestillinger og syngespill», forteller Hans Kettle, som driver en tysk restaurant i Tokyo.^{[trenger referanse]} Hans farfar var en slik fange, og bosatte seg i Japan fordi han hadde giftet seg med en japansk kvinne. Dødeligheten blant fangene lå på 1,2 prosent, og fotografier fra Bando-leiren viser sunne og friske menn som bader og drikker øl. Til grunn for den humane behandlingen lå en keiserlig ordre fra 1880 til Japans væpnede styrker om å behandle krigsfanger med respekt.^[1]

Etter første verdenskrig fikk Japan, trass i kinesiske protester, overta alle de tidligere tyske områdene i Kina.

I 1922 gikk byen tilbake til kinesisk styre.

Byen fikk navnet Qingdao i 1930, og en spesiell administrativ status innen Kina. I 1938 ble byen på nytt okkupert av japanerne.

Etter annen verdenskrig tillot Kuomintang-regjeringen den amerikanske flåte å etablere et hovedkvarter der for sin vestlige stillehavsflåte. Den 2. juli 1949 var det slutt, for da marsjerte kommunistiske styrker inn i byen.

Byen har flere bygninger som vitner om tyskertiden. Det gjelder for eksempel byens katolske katedral, St. Mikaelskatedralen. Kinas første kardinal, Thomas Tien, var biskop der da han ble utnevnt av pave Pius XII på slutten av 1945. Senere ble han promovert til bispedømmet Beijing.

Samferdsel

Jernbane

Qingdao-Taiyuan høyhastighetstog begynner her og fører til Taiyuan.

Vei

Kinas riksvei 308 begynner i Qingdao og fører via Jinan til Shijiazhuang i Hebei.

Se også

Qingdao University

Referanser

^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5

Litteratur

Annette Biener: Das deutsche Pachtgebiet Tsingtau in der Provinz Schantung 1897-1914. Institutioneller Wandel durch Kolonialisierung. Bonn 2001. ISBN 3-924603-05-7

Heiko Herold: Deutsche Kolonial- und Wirtschaftspolitik in China 1840 bis 1914. Unter besonderer Berücksichtigung der Marinekolonie Kiautschou. 2. Auflage. Köln 2006. ISBN 3-939424-00-5

Hans-Martin Hinz, Christoph Lind (utg.): Tsingtau – Ein Kapitel deutscher Kolonialgeschichte. Deutsches Historisches Museum, Berlin 1998. ISBN 3-86102-100-5

Chun-Shik Kim: Deutscher Kulturimperialismus in China. Deutsches Kolonialschulwesen in Kiautschou (China) 1898-1914. Franz Steiner Verlag, Stuttgart 2004, ISBN 3-515-08570-X

Christian Lautenbach (utg.): Zwischen den Ären – Umwälzungen in Fernost. Augenzeugenberichte aus der chinesischen Revolution von 1911, vom Kampf um Tsingtau und von der Gefangenschaft in Japan. Vorwort v. Dr. Wan-Hsuan Yao-Weyrauch. Heuchelheim 2007. ISBN 978-3-938946-09-1

Günter Leicht (utg.): Das Tsingtau-Tagebuch des Rodheimers Rudolf Schlierbach. Vorwort v. Dr. Wan-Hsuan Yao-Weyrauch. Heuchelheim 2006. ISBN 3-938946-05-9

Klaus Mühlhahn: Herrschaft und Widerstand in der „Musterkolonie“ Kiautschou. Interaktionen zwischen China und Deutschland 1897-1914. München 2000. ISBN 3-486-56465-X