Etter å ha fullført gymnasium i 1891, studerte Bares teologi i Trier og ble ordinert til prest i 1895. Deretter virket han som kapellan ved Liebfrauenkirche i Koblenz, i 1899 som religionslærer ved Kemperhof Realschule i Koblenz-Moselweiß og i 1905 som overlærer ved Kaiser Wilhelm-Gymnasium i Trier. I 1908 dro han til Berlin for videre studerer, og fikk sin doktorgrad i teologi fra Universitetet i Breslau i 1909.
Fra 1909 til 1918 underviste han i nytestamentlig eksegese og apologetikk som professor ved Triers presteseminar. I løpet av denne tiden arbeidet Nikolaus Bares også som sjelesørger, blant annet som skriftefar for den saligkårede ursulinernonnen sr. Blandine.[9] I 1918 ble Bares rektor for seminaret; han hadde denne stillingen til 1929. Fram til dette tidspunktet var han også prest og kannik i Trier, et embete han hadde tiltrådt i 1920. I 1923 ble han utnevnt til pavelig husprelat.
Etter at han ble utnevnt til biskop av Berlin i 1933, overtok han dette bispesetet 2. februar 1934. Han hadde embedet som biskop av Berlin til sin død i 1935.
^Fochs, Berthold: „Auch ich rufe sie jeden Tag an“. Die selige Schwester Blandine Merten und ihr Beichtvater Nicolaus Bares. I: Paulinus 116 (1990) s. 19.
^Norbert Fischer: Nikolaus Bares, Bischof von Berlin. Kevelaer 1936, s. 171 ff.
