PROFILPELAJAR.COM

Mark eller grensemark (av norr. mǫrk = skog eller grense(land))^[1] er et (ofte i betydningen) skogbevokst grenseområde; skogsmark, som for eksempel de tre fylkene Hedmark, Telemark og Finnmark, samt landskapsområdene Oslomarka, Nordmarka, Østmarka, Vestmarka, Bymarka, Bærumsmarka, Finnemarka med flere.

Opprinnelse

Opprinnelsen til begrepet mark som landskapsområde stammer fra det gammelhøytyske begrepet marka, som betyr grense, grenseområde eller grenseland og ble brukt til å beskrive grenseområder (grenseland) i det tysk-romerske riket. I det frankiske riket var dette et begrep som ble brukt om nyerobret grenseland som stod under særlig militært styre. Sånn mark var gjerne store landområder som ble administrert av en markgreve, som hadde stor selvstendig makt og frihet, og gjerne kalt et markgrevskap. Noen av disse enorme områdene ble senere utviklet til selvstendige fyrstedømmer, som markgrevskapet Østerrike (opprinnelig kalt Marcha Orientalis og Ostmark), som oppsto i år 956 og ble til hertugdømmet Østerrike i årene 1156–1453, og noen århundrer senere til republikken Østerrike.^[2]

Tittelen markgreve var kun i bruk to ganger i Danmark-Norge. Den ene gangen var da Hugo Octavio Accoramboni av Firenze ble utnevnt til «markgreve av Lister» (et tidligere navn på Lista) i 1709. Den andre var året etter i 1710 da Francisco de Ratta av Bologna ble utnevnt til «markgreve av Mandal».^[3]

Begrepsutvikling

Mark-begrepet kan også brukes på flere måter, som for eksempel for å beskrive utmark, innmark, ødemark, villmark, bymark, dyrkamark, slåttemark, jaktmark, beitemark, brakkmark, gressmark, rismark, og våtmark med mer. Likeledes kan begrepet beskrive størrelsesmessig mer beskjedne grenseområder, som for eksempel de to grenseområdene Veienmarka og Sørumsmarka gjør i Ringerike kommune. De grenser i virkeligheten til hverandre, og danner med det et naturlig skille mellom to eldgamle gårdsbruk i Heradsbygda – de gamle storgårdene Veien og Sørum. Tilsvarende små grensemarker finnes i hele landet.

Brakkmark

Brakkmark er et begrenset landskapsområde som ikke lenger er i bruk, men som tidligere har vært det. Det kan for eksempel være ei tidligere slåttemark eller et innmarksområde som ikke lenger er i bruk.

Bymark

Bymark er et begrenset landskapsområde som knytter seg til en by, i slik grad at marka enten grenser inntil eller tett opp til byen. Bymarker regnes ofte som friluftsområder for almenheten. Det tillegges betydningen av begrepet at bymark er helt eller delvis skogbevokst.

Fjellmark

Fjellmark, også kalt vigge,^[4] refererer normalt til områder i fjellene som ligger over skoggrensen, der vegetasjonen er preget av lavere vekster som gress, lyng, mose og lav, i stedet for trær. Denne typen miljø finnes vanligvis i høyder hvor klimaet er for utfordrende for skogvegetasjonen til å vokse. Fjellmark er ofte preget av et barskt og karrig landskap, med steinete terreng og begrensede plantemuligheter.

Beskrivelsen av fjellmark kan variere, avhengig av den geografiske beliggenheten og lokale forhold. Noen fjellområder kan ha fjellmark dominert av tundra-lignende planter, mens andre kan ha mer variert vegetasjon tilpasset høyere høyder. Generelt sett er fjellmark karakterisert av sitt robuste og tilpasningsdyktige økosystem, tilpasset de utfordrende forholdene som finnes i høye fjellområder.

Flommark

Flommark er mark som regelmessig oversvømmes. Dette er ofte svært artsrike områder. Blant de største flommarkene i verden er den såkalte llanosen i Sør-Amerika. Skogbevokst flommark kalles gjerne flomskogsmark.

Våtmark

Våtmark er en samlebetegnelse på myr, kilder og andre økosystmer på mer eller mindre vannmettet mark. Omfatter alle hovedtypene under hovedtypegruppen våtmarkssystemer; åpen jordvannsmyr, myr- og sumpskogsmark, nedbørsmyr, kaldkilde, varm kilde, våtsnøleie og snøleiekilde, strandsumpskogsmark, semi-naturlig myr, semi-naturlig våteng, torvtak, grøftet åpen torvmark, og ny våtmark.

Semi-naturlig mark

Semi-naturlig mark er en samlebetegnelse på åpne eller spredt tresatte fastmarkssystemer som er formet og betinget av tradisjonell hevd. Omfatter hovedtypene boreal hei, semi-naturlig eng, semi-naturlig strandeng, og kystlynghei.

Jaktmark

Jaktmark er et begrenset landskapsområde der det tillates noen å drive jakt, for eksempel etter fugler eller hjortedyr. Begrepet kan for en stor del sammenlignes med et vald, men det ligger til begrepet at hele eller deler av området er skogbevokst.

Gressmark

Gressmark er et begrenset landskapsområde der det i all hovedsak gror gress, som regel i den hensikt at gresset skal brukes som dyrefôr for beitedyr, enten direkte eller for lagring. Ei gressmark er således et område som er større enn ei eng, men mindre enn et gressland. Noen eksakt definisjon av størrelsen finnes derimot ikke.

Slåttemark

Slåttemark er et begrenset landskapsområde der det i all hovedsak gror gress som skal brukes som vinterfôr for beitedyr. Begrepet kan således i stor grad sammenlignes med gressmark, men gresset produseres altså med tanke på lagring. Slåttemark er som hovedregel et begrep som brukes om et område med mer begrenset størrelse enn ei gressmark, men noen eksakt definisjon av størrelsen finnes ikke.

Se også

Referanser

^ Bokmålsordboka (2017) Mark. Språkrådet/Universitetet i Bergen. Besøkt 2018-04-17
^ Mark: grense. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 17. april 2018 fra https://snl.no/Mark_-_grense.
^ Bratberg, Terje. (2009, 14. februar). Markgreve. I Store norske leksikon. Hentet 14. mars 2016 fra https://snl.no/markgreve.
^ «vigge». OrdetBetyr - Norssk Synonymordbok. https://www.ordetbetyr.com/synonym/vigge Besøkt 2024-01-21