Gården inkluderer som regel innmark og utmark samt våningshus og driftsbygninger. Eieren av gårdsbruket kalles helst en bonde og vil normalt også bo på eiendommen, men kan også forpakte bort hele eller deler av den. En gård kalles derfor ofte også for en bondegård. Den som driver gården kalles en gårdbruker og kan være enten bonden selv eller en forpakter, tidligere også en leilending. Gårder kan også eies og driver av et sameie eller et firma. Gårdsbruk defineres som næringseiendommer i Norge.
Begrepet gård kan også brukes i betydningen bygård, en eiendom i byen, en kjøpmannsgård eller en håndverkergård.
Gårdsbruk som en personlig drifts- og eierform har vist seg svært effektivt i internasjonal økonomi og utvikling. Størrelsen på gårdsbruk varierer etter beliggenhet og driftsformer, herunder også fra land til land. For å bli definert som et gårdsbruk må gjerne eiendommen ha en viss størrelse, men også dette kan variere. På grunn av rasjonaliseringer og mekaniseringen i landbruket, har antallet gårder i industrialiserte land hatt en kraftig nedgang siden 1950-tallet, mens størrelsen på brukene har økt betydelig. [trenger referanse]
Da et gårdsbruk etter definisjonen er et geografisk avgrenset område med et eget eier- og brukerforhold, kan man hevde at gårdsbruk bare finnes i industrialiserte land. Utviklingsland i Asia, Afrika og Sør-Amerika|Sør- og Mellom-Amerika har ikke noe eiendomsregister, og det er derfor heller ikke mulig å pantsette området som brukeren driver for å foreta nyinvesteringer og derved øke verdien og avkastningen. Ifølge Hernando de Soto er dette årsaken til at disse landene har liten eller ingen økonomisk vekst.[trenger referanse]
Europa
I Gulatingsloven var seks kuer minimum for at en bonde skulle bidra til religiøs sambæringsøl, så dette må ha vært regnet som et lite bruk. I Frostatingsloven skulle en blindet mann som erstatning få et bu på tolv kuer og to hester, så trolig var dette en trøndersk normalgård i norrøn tid.[1]
Matrikulering av gårdsbruk i Europa startet i middelalderen, men skjøt først fart etter reformasjonen, da kirke- og statsmakt måtte selge deler av sine eiendommer til brukerne, og da det ble opprettet eiendomsregistre i de ulike landene. Hensikten med eiendomsregistrene var å kreve inn skatt fra brukerne. I Norge begynte denne utviklingen for fullt først etter at den store nordiske krigen endte i 1721, da kronen trengte penger etter krigen og solgte unna kirker og kirkegods for å rette opp igjen den skakk-kjørte økonomien. [trenger referanse]
I USA startet etableringen av gårdsbruk ved at nybyggere slo seg ned i et område på landet, og krevde et landareal som sin eiendom. Utviklingen startet på østkysten i 1790-årene og fortsatte vestover helt til slutten av 1800-tallet. Etableringen av gårdsbruk i USA var ikke uproblematisk, da den skjedde til fortrengsel av de opprinnelige brukerne, urfolket.[trenger referanse]
Brukene i USA karakteriseres ved at de er store, spesialiserte, og med ensidig produksjon. [trenger referanse]
Australia
Selv om de første nybyggerne etablerte seg i Australia på 1790-tallet, ble det først fart i immigrasjonen og etableringen av gårdsbruk fra 1850-tallet, da det også ble funnet gull. [trenger referanse]
Noen av verdens største gårdsbruk i utstrekning finnes i Australia.[trenger referanse]
Norge er et land hvor betingelsene for gårdsdrift er svært ulike. De topografiske forholdene er forskjellige, fra flatbygdene på Østlandet til trange og bratte fjordarmer på Vestlandet. De klimatiske forhold er også ulike i de ulike delene av landet. Tradisjonelt ble gårdsdrift i Norge ofte supplert med inntekter fra fiske, fangst, håndverk eller arbeid utenfor bruket.[2]
Eiendomsstrukturen i norsk landbruk preges av mange små bruk. [trenger referanse]
Urgårdene
Rekonstruert gård fra jernalderen på Ullandhaug i Stavanger
De eldste gårdene i Norge kalles gjerne urgårder. De eldste av disse kan være nærmere 3 000 år gamle. Slike gårder særpreges av sin sentrale beliggenhet i landskapet og (for de eldste av dem) et usammensatt beskrivende naturnavn. Det heter i Stadnamnleksikon s. 34 at de eldste navna "... kan innehalde førnordisk, kanskje førgermansk språktilfang, Dette veit vi ... ikkje større om." Eksempler som nevnes er Horr, Tjøtta, Sola og Tasta.
Mellom gårdene eller eiendommene er det, en gang for lenge siden, trukket grenser. Disse grensene kan være etablert etter ulike prinsipper. Gårdsgrensen kan innramme de arealene som lot seg utnytte; grensen går da der terrenget er bratt eller langs vannskillet. Dette kan beskrives som en landnåmsgrense. En slik grense hindrer transport og ligger i et areal som har lav produktivitet; grensen trekkes mellom de største fjelltoppene langs vannskillet. Også andre naturformasjoner virket naturlig stengende. [3] Et annet prinsipp er en oppdeling av landskapet i ruter, slik det finnes i Agder. [4]
I Agder er grenselinjene trukket som tilnærmet rette linjer og disse avgrenser et firkantet areal. Vinkelpunktene, der grensene for flere gårder traff hverandre, kalles endestaver, honnstaver, handstaver eller stabsto. Endestavene er gjerne markante, lett gjenkjennelige punkter i landskapet, og ut fra disse går kilometerlange grenselinjer, som kalles strenger. Grenselinjen kan markeres med byttesteiner på rad og rekke. [5][6]
Endestavene er ofte siktepunkter som kan sees på lang avstand, en fjelltopp eller en holme i vann eller sjø. Den tidligere kommunegrensen mellom Søgne og Songdalen er 8 km lang og strekker seg fra Linnåsen, en av de høyeste toppene i Søgne, der grenselinjene for 7 gårder møtes. [7]
Historikeren Hans Try har kartlagt gårdsgrensene i hjembygda Søgne og sammenlikner mønsteret gårdsvaldene dannner med et sjakkbrett; gårdene ligger side ved side som jevnstore rektangler. [8]
Gårdsnavnene
Navnet Sander i Eidsvoll viser til sandjorden på stedet, så navnet ville ikke gi mye mening om det fantes andre gårder i samme området da gården fikk navn. I dag ligger det over hundre gårder på dette sandjordområdet, mange med navn så gamle at de må være fra de første århundrer av jordbrukets tid i Norge. En del navn er uforklarte: Hogne, Tomle, Dynna, Hå, Hunn, Kvitne, Måge, Aga, Utne, Lote, Ljone, Rogne, Tasta, Goa, Sola. Slike navn finnes ofte i vestlandske kystbygder med funn tilbake fra keltisk jernalder eller bronsealderen. Det kan være navn så gamle at de var navn på boplasser mer enn gårdsnavn. Men også lettforståelige navn som Vik, Nes, Dal og Sander kan være eldre enn vår tidsregning. Boplassene med ansamling av flere familier utviklet seg jevnt til atskilte gårdsbruk. Driften var knyttet på de åpne engene kalt vin, flertall vinjar, der dyrene gikk på beite. I norrøn tid ses ordet vin (eng, gressgang, beiteland) i sammensetninger som vinjarspann og vinjartoddi om avgifter til kongen, henholdsvis et spann og et stykke okselår for hver eng. Omkring 850 bruker Brage Boddason ordet vin-ey («eng-øy») om Sjælland. Ordet gjenkjennes i gammelengelskwynn med betydningen «lyst og glede».[9] I årene 0-400 ble på mange steder de enkelte vinjar ryddet for å gi plass til en jordvei stor nok for trafikk til og fra en gård.[10]
De yngste vin-navnene, som kan gjenkjennes fordi de har beholdt v-en (motsatt Bruvin som er blitt til Bryn[11]) kan ha kommet til så sent som i vikingtiden. Men fraværet av slike stedsnavn i de norske bygdene på Vesterhavsøyene tyder på at de aller fleste er eldre. Rundt 40 % av de navnene som kan dateres, har hatt i-omlyd, og da er de eldre enn 600-tallet.[12]
Gårdene fra eldre jernalder var så digre at gårdsanlegg i Rogaland og på Lista fra folkevandringstiden svarer til Edda-diktigenssalr. Dominerende blant disse er de omkring tusen med navn sammensatt med -vin. De er iblant så gamle at førsteleddet er ord som ikke finnes igjen i norsk i historisk tid, slik som det uforklarte Bjorðsin (nå Bjølsen i Oslo). Ofte er førsteleddet uttrykk for prakt, rikdom og glede. Fagr-, Gla-, Leik- (42 eksempler på Leikvin). Glaum- (glaumr = moro), Teit- (teitr = glad, lystig), og en rekke ord for våpen: Skjald-, Hjalm-, Hjalt-, Sax- og for kamp og kraft og styrke: Þrott-, Veig-. Da kristendommen kom, ble vin-gårdene oftere valgt til kirkesteder enn noen annen gårdsnavn-type.[13]
Særlig tett lå vin-gårdene i Aker og Voss. Landskylden for disse gårdene var for det meste høyere enn for gårder med andre navnetyper.[12] Eksempler på navn som stammer fra slike gårder er Bjørgvin, Økern, Sinsen, Grefsen, Bergen, Halden og Veien.
Også gårdsnavn sammensatt med -heimr (= hjem) er i stor grad dannet i de første århundrer e.Kr., selv om hovedtyngden av de vel tusen -heim-navnene er fra folkevandringstiden. Typisk for heim-gårder er at folk ryddet skog og steingrunn, og satte bo på steder som ikke tidligere hadde vært åpent land eller naturlig eng. Dette var nybrottsgårder, og ordet «heim» viser til at dette er menneskeverk og ikke naturgitt område. Men liksom -vin-gårdene bærer -heim-gårdene preg av velstand og fremgang, skapt av jernet.[14]
Av heim-gårdenes senere historie fremgår at de stort sett utgjør et høyt sosialt nivå. Ofte ble de høvdingseter eller kongsgårder, og flere norrøne æser bodde på gårder med denne navnetypen: Tor i Trudheim, Frøy i Alvheim.[15] Eksempler på slike navn er Skoppum, Modum og Bærum.
De neste gårdene var -stad-gårdene som er mest typiske i de indre bygdene på Østlandet.[trenger referanse] På Sørlandet gikk det i folkevandringstiden en strøm av nyrydningsmenn opp gjennom dalene. Det typiske gårdsnavnet på Sørlandet er sammensatt med -land, som betyr «markstykke under en gård». Først var det bare innhegnet åker; neste steg var et bolighus; og til slutt ble det en gård. Navnet viser ofte hva som var typisk for driften: Byggland, Akrland, Hloðuland (nå Løland), Hrossaland (av hross = hest, som i Roskilde).[14]
Rundt to tusen norske gårdsbruk har et -land-navn. Noen ligger nær maktsentra i bygdene, og i flere tilfeller er det funnet arkeologiske spor helt tilbake fra bronsealderen. I mer sentrale bosetningsområder ble det i folkevandringstiden grunnlagt gårder med -land-navn mellom de gamle gårdene, jfr gårdsnavnet Meland av norrønt meðal (= mellom), dvs. gården på de mellomliggende jordene. Denne ekspansjonen ble muliggjort av jernredskaper. Mange av utkantgårdene ble fraflyttet i kuldeperioden fra etter 535. Ingen annen type gårdsnavn har så mange mulige minner om førkristen kult (Frøysland, Nærland av «Njords land», Totland av «Tors land»), men mange slike tolkninger er usikre. Iallfall finnes det ingen minner om kristen kultur i norske -land-navn, men slike finnes på Island (Krossaland, Kirkjuland). På Shetland forekommer Houlland minst 16 steder, og Holland minst 10 steder på Orknøyene, begge av norrønt hár (= høy), jfr norsk Høland og Håland.[16]
Etter dette kom gårdsnavn som ender med -set, -tveit, -bø/-by og -rød/-rud.
Rundt tre tusen gårder med navn som ender på -rud, ble grunnlagt i de første tre kristne hundreårene, de fleste små og fattige, avsidesliggende i skogstrøk med dårlig jord. Mange ble ryddet i utmarken til en eksisterende gård som et leilendingsbruk under denne, mens andre ble ryddet i allmenninger der alle hadde hatt rett til beite og vedhogst. Disse gårdene måtte svare leie til kongen som hevdet å ha eiendomsrett til alle allmenninger.[17] Eksempler på slike navn er Torbjørnrud, Buskerud, Tolpinrud, Rød og Rud. -rød/-rud-gårdene var mest typiske på Østlandet, med «-rud» i nord og «-rød» i sør. -set-gårdene var mest typiske fra Sunnfjord og nordover, mens -tveit-gårdene typisk finnes fra Telemark til Hordaland. -bø/-by-gårdene er mest typiske sør for Trøndelag, men kan være svært vanskelige å tidfeste.[trenger referanse]
Eierskap
Utviklingen av jordbruk fra 1949 til 2005. Antall og bruksstørrelser (dyrket mark)
Utviklingslinjene i norsk eiendomshistorie henger nøye sammen med den historiske utviklingen i samfunnet forøvrig.
Det er dessuten viktig å være klar over at begrepet eiendom ikke nødvendigvis er det samme som et avgrenset geografisk område der en og samme person har alle rettigheter. På det samme arealet kunne skogen ha et eierforhold, mens beiterettighetene tilhørte en annen eiendom. I enkelte områder er også deler av utmarka eid av flere eiendommer i fellesskap. Slike sameier skal etter den nye matrikkelloven matrikuleres og bli gitt betegnelsen jordsameie. Dessuten har noen bygder såkalte bygdeallmenninger, der rettighetene til jakt, fangst og beite er knyttet til minst halvparten av gårdene i bygda. [trenger referanse]
Helt fra vikingtiden har man hatt et omfattende eier/leier forhold i Norge. Eieren krevde inn en avgift for bruken av et areal, mens leieren (leilendingen) dyrket og utnyttet grunnen. Hvem som har vært grunneier og krevd inn leie har forandret seg opp gjennom historien. [trenger referanse]
Dette forholdet henger også nøye sammen med hvem som hadde «makt» i samfunnet.
Fra småkonger i vikingtiden til staten, kirken, adel og bønder.
Den katolske kirke var en viktig grunneier og maktfaktor fram til reformasjonen. Den norske statskirke disponerte prestegårder i hvert sogn til sine prester. Restene av kirkens eiendomsbesittelse finner vi i dag i eiendommene til «Opplysningsvesenets fond». [trenger referanse]
I dansketiden bygde det seg opp en viss form for adel, men denne fikk aldri noen omfattende betydning her i landet.
Etter hvert som befolkningen økte og selveiende bønder ble en maktfaktor, fikk vi en periode der gårdsarbeidere og huseiere etablerte seg med et leieforhold til en bonde.
Dette kunne gjelde større, skyldsatte arealer eller mindre husmannsplasser (som ikke var egne skyldsatte bruk). I mange deler av landet var husmannsplasser vanlige fra 1600-tallet og fram til siste del av 1800-tallet. Husmennene hadde gjerne et håndverksyrke eller var landarbeider også for andre bønder, eller de var fiskere eller sjøfolk. Ved folketellingen i 1801 utgjorde husmennene (med familie) ca. 30 % av befolkningen. [trenger referanse]
Antall bruk var økende fram til siste verdenskrig, med utvikling av mange små bruk. Etter krigen, og da mekaniseringen kom på 1950- og 1960-tallet ble antallet bruk drastisk redusert. Denne utviklingen har fortsatt, og i de seneste år forsterket seg. Til gjengjeld har størrelsen på de gårdene som er i drift økt betydelig, dels ved kjøp av tilleggsarealer, eller ved leie av arealer fra gårder som ikke lenger drives. Mange norske bønder bruker ikke bare sitt eget areal, men leier også jord som tilhører en eller flere av naboene.[trenger referanse]
Skattlegging
Fra middelalderen og frem til siste del av 1800-tallet, ble gårdene skattlagt etter eiendommens antatte verdi og avkastning, i henhold til den tildelte matrikkelskyld for eiendommen. [trenger referanse]
I noen deler av landet ble det foretatt en forenkling av skattleggingen ved at gårdene ble klassifisert som andeler av en «fullgård» ( = ca. 4 huder = ca. 12 skylddaler (1838) = ca. 24 skyldmark) (1886) :
fullgård – full skatt
halvgård – halv skatt
ødegård – kvart skatt
I 1892 ble det innført inntekts- og formuesskatt i Norge. Dette ble også gjort gjeldende for bønder, slik at disse nå måtte føre regnskap over driften, og betale skatt av overskuddet. Dermed forsvant i praksis matrikkelskatten. Denne formen for skattlegging av gårdsbruk gjelder også i dag, men det finnes flere særregler, slik at for eksempel overskudd fra skogsdrift kan fordeles over fem år.[trenger referanse]
Arv og odel
I Norge har man hatt en ganske spesiell ordning for hvem som skulle overta et gårdsbruk. Eldste sønn på gården hadde odelsretten. Dersom han ikke kunne, eller ville, gikk retten videre til nest eldste sønn, og videre etter samme retningslinje. Hensikten var å holde gården i familiens eie. Først i 1975 er odelsloven blitt endret slik at der er likestilling mellom kjønnene. [trenger referanse]
Teigblanding og jordskifte
Jordskiftekart, Ugland, Grimstad fra 1865. Nord-orientert i 2006. Dreiningen indikerer endring i misvisning fra 1865
Fra tidligere tider og fram til ca. 1850 var gårdene blitt endret etter at arveskifter og medgifte førte til at store landområder ble stadig mer oppdelt i teiger (teigblanding). Dette var urasjonelt og førte til behov for rasjonalisering. I 1823 ble så «lov om utskifting» vedtatt. Det viste seg imidlertid at denne loven ikke fikk den tilsiktede virkning. Først ved «jordskifteloven» som ble innført i 1859 («Lov om Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskab av 12. oktober 1857») ble det fart i utskiftningsarbeidene på landet, og innføringen av loven ble også en viktig milepel i kartfesting av eiendomsgrenser. Særlig i perioden 1860 – 1890 ble det laget mange store og kunstferdige utskiftningskart av høy kvalitet. Fremdeles foretar jordskifteverket årlig mange større utskiftningsforretninger etter ønske fra gårdbrukerne.[trenger referanse]
Livet på gården
Gårdens arealer var delt i innmark og utmark. Innmarka var dyrket; jorda ble bearbeidet og tilsådd med korn og andre vekster etter faste mønstre. Jorda som ikke dyrkes - dvs pløyes og tilsåes - omtales som utmark. Utmarka ble først og fremst brukt til beite for husdyr i sommerhalvåret. I utmarka kunne en også finne større og mindre grasflater (utslåtter), som ble slått og høyet tørket på stedet. Der der var nok tilgang på høy eller større avstander ble der satt opp uteløer.
Tradisjonelt har en gård holdt dyr som storfe, småfe, gris, fjærkre og hest. Man dyrket selv så mye som mulig av maten som gikk med, både til folk og fe.
Arbeidsrytmen på gården ble i stor grad bestemt av årssyklusen i naturen og på åker og eng. Det var gjødsling, pløying og såing i våronna, høyonn og etter hvert innhøsting og slakt utover høsten. Vinteren var preget all slags transport med hest og slede, og av skogsarbeid eller fiske, avhengig av hvor man befant seg i landet.
Parallelt gikk dyreholdet sin gang. Fra å slippes på bøen om våren, gikk kyrne i utmarka daglig, så lenge beiteforholdene tillot det. Noen ble sluppet til seters sammen med sau og geit. Melkes måtte de to ganger daglig. Vinterstid var dyra i hus, bortsett fra utegangersau. Hesten var med til alle oppgaver der drakraft var nødvendig.
På noen av de største gårdene, særlig på Østlandet og i Trøndelag, var det matklokke, eller stabbursklokke, som ble brukt til å signalisere måltider. For arbeidsfolk på gårdene var maten en del av betalingen. Dette tok slutt midt på 1900-tallet.
De største gårdene med god jord klarte å dyrke mer enn til eget behov. Overskuddet ble byttet mot andre varer eller tjenester eller mot penger. De mindre gårdene dyrket gjerne noe ekstra, men det var mange steder nødvendig med attåtnæring.
I nyere tid er store deler av landbruket blitt betydelig endret. Vi har fått større spesialisering, der en dyrker bare poteter, en dyrker løk eller purre, en dyrker fôrraps, en satser på melk, mens naboen forer opp slaktekalver, holder verpehøns eller forer opp kyllinger til de er slakteferdige.
Bonden og andre beboere
Brukeren av en gård var kjent som bonde, oppsitter eller leilending, avhengig av eierskapet. Som regel bodde vedkommende der sammen med sin familie og noen tjenestefolk. En mannlig tjener ble kalt dreng eller gårdsgutt, mens en kvinne kunne være budeie eller taus. De ble også kalt tyende.[trenger referanse]
I tilknytning til gården fant man gjerne en eller flere husmannsplasser. Husmannen hadde arbeidsplikt på gården, men rett på bolig og litt privat gårdsdrift, så lenge han oppfylte sin del av avtalen.
Befolkningen på norske gårder er for store deler av landet omtalt i bygdebøker.
Generasjonsskifte
Når avtroppende generasjon overlot driften av gården til odelsgutten eller det nye husbondfolket, flyttet de gjerne selv inn i kårstua på gården. Det ble som regel inngått en kåravtale som sikret gamlefolket en slags pensjon, som regel minimum rett til fri kost, losji, ved og noen andre ytelser. Om begge levde ble de gjerne kalt kårfolk, eller om bare en levde kårkall eller kårkjerring. Kårfolkene hjalp gjerne til med gårdsdriften etter evne. Kår kan kalles en tidlig form for pensjon og ble avtalt mellom avtroppende og kommende generasjon i hvert enkelt tilfelle.[18]
Bygninger
Tradisjonelt kan et gårdsbruk ha mange ulike bygninger. På de største brukene var der hus for hver enkelt funksjon på gården, mens mindre bruk hadde færre, men flerfunksjonelle bygninger. Koplingen låve og fjøs synes dog å være gjengs, slik at høyet, som var hoveddyreforet lettvint kunne leveres der det skulle. Dermed fikk man problemet med kumøkka, slik at gjødselkjelleren nødvendigvis ble integrert under deler av fjøsbygningen.
(En må da først dem i to grupper; innhusene og uthusene. Deretter etter de enkelte funksjoner.
Den betegnelsen som brukes over størst del av landet bør stå først.)
De fleste husene var av tre, men i Nord-Norge var det også vanlig med jordgammer. Lafting var en mye brukt teknikk. På Vestlandet var det vanlig med klyngetun; fire-fem gårdbrukere samlet husene sine rundt ett tun. På Østlandet var det flest enkeltgårder.[19]
Ikke alle gårder hadde alle disse husene, men fikk funksjonene dekket i nabolaget.
Den tradisjonelle norske gården var utgangspunkt for en allsidig utnytting av ressursene. Sjøbruk og fiske var for mange en integrert del av gårdsdriften. Gårdsdrift hadde ikke bare med landbruk å gjøre. Derfor er også sjøhusene naust og sjøbod tatt med her.
Ved siden av å produsere mat, bidrar bøndene ved å drive sine gårder til at kulturlandskapet vedlikeholdes. Nedleggingen av mange småbruk har særlig i de seneste årene ført til at til dels betydelige arealer er ødelagt som kulturlandskap, ved at skog og kratt har etablert seg på tidligere dyrket mark, og at tidligere drenerte arealer har blitt omgjort til myr.
