Kvenréttindafélag Íslands (Islands kvinnesaksforening; KRFÍ) er en islandsk tverrpolitiskkvinnesaksorganisasjon som arbeider for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i samfunnet».[1] Kvenréttindafélag Íslands er Islands største og eldste fortsatt eksisterende kvinnesaksorganisasjon og ble etablert i 1907 med utspring i den progressive og likestillingsorienterte fløyen i Hið íslenska kvenfélag (Den islandske kvinneforeningen), selv etablert i 1894. Foreningen er medlem av International Alliance of Women (IAW) – historisk den viktigste internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett – og hadde fra etableringen tett kontakt med sine nordiske søsterorganisasjoner, særlig Norsk Kvinnesaksforening og Dansk Kvindesamfund. Kvenréttindafélag Íslands er også det islandske hovedmedlemmet av European Women's Lobby. Kvenréttindafélag Íslands har både direktemedlemmer og andre organisasjoner som medlemmer.
Foreningen ble grunnlagt i 1907 og har arbeidet for kvinners politiske rettigheter, stemmerett og politiske representasjon.[2] Den er Islands største kvinnesaksorganisasjon og tilhører historisk den «borgerlig-liberale» kvinnesaksbevegelsen, som oppstod som den progressive og liberale fløyen innen den større borgerlige kvinnebevegelsen og som var kjennetegnet av sitt fokus på politisk og juridisk likestilling. Idag er foreningen bredt politisk representativ og arbeider med alle spørsmål som berører jenter og kvinner i all sin mangfoldighet, og foreningen har både direktemedlemmer og flere medlemsorganisasjoner. Den har vært medlem av International Alliance of Women (IAW) siden 1907 og ble medlem av European Women's Lobby som islandsk hovedmedlem i 2019.[3]
Foreningens grunnlegger Bríet Bjarnhéðinsdóttir deltok i etableringen av den islandske kvinneforeningen Hið íslenska kvenfélag i 1894. Bríet gikk inn for kvinners stemmerett, et tema som kvinneforeningen vegret seg for å arbeide for, og hun etablerte tidlig på 1900-tallet kontakt med ledere i kvinnesaksbevegelsen i Norge, Danmark og USA, og med Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen. I 1907 etablerte hun Kvenréttindafélag Íslands og ledet foreningen i nesten 20 år. Fra etableringen var hovedsakene kampen for kvinners politiske rettigheter – særlig stemmerett – og likestilling i arbeidslivet. Kvenréttindafélag Íslands hadde en mer progressiv profil enn den islandske kvinneforeningen som ble grunnlagt i 1894, men som vegret seg for å arbeide for stemmerett. Bríet Bjarnhéðinsdóttir oppfordret kvinneforeningen til å også arbeide for stemmerett, og da forslaget ikke fikk tilslutning, etablerte hun i stedet Kvenréttindafélag Íslands. Allerede året etter grunnleggelsen lyktes Kvenréttindafélag Íslands i å få innvalgt fire kvinner i bystyret i Reykjavík: Bríet Bjarnhéðinsdóttir, Katrín Magnússon, Guðrún Björnsdóttir og Þórunn Jónassen. I 1911 innførte Island i stor grad formell likestilling av kjønnene i utdanning, og i 1920 lik stemmerett ved valg til Alltinget. Fra etableringen samarbeidet Kvenréttindafélag Íslands med sine nordiske søsterorganisasjoner, særlig Norsk Kvinnesaksforening og Dansk Kvindesamfund, og har gjennom alle år vært en av disse organisasjonenes nærmeste internasjonale samarbeidspartnere.
Kvenréttindafélag Íslands står idag for en holistisk tilnærming til kvinnesak og en moderne interseksjonell feminisme, og arbeider for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i samfunnet».[1] Kvinnesaksbevegelsen mener den eneste strategien som virker i møtet med antigenderpopulismen og som er forenlig med kvinnesaksbevegelsens ideer og etikk som progressiv, menneskerettsorientert bevegelse er å være tydelig om kvinnesaksbevegelsens mål om å arbeide for alle jenter og kvinner, også transkvinner, på grunnlag av menneskerettighetene. Under kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte foreningen dermed sammen med moderorganisasjonen IAW et forum om hvordan kvinnebevegelsen kan «styrke feministisk og skeiv solidaritet» i et klima der «transfiendtlige stemmer truer feministisk solidaritet».[4] Kvenréttindafélag Íslands har uttalt at foreningen arbeider «for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa».[5] KRFÍ har også utgitt en rapport om likestilling av ikke-binære på Island.[6]
KRFÍs inkluderende ståsted reflekterer en bred konsensus ikke bare i International Alliance of Women, men i hele den etablerte kvinnesaksbevegelsen og alle store feministiske organisasjoner.[7][8] Tidligere IAW-president Marion Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og advarte mot ekstreme høyrekrefter som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoritetsgruppers menneskerettigheter, herunder ved å hisse til hat mot transpersoner. Hun sa at det for kvinnesaksbevegelsen er helt avgjørende å distansere seg skarpt fra miljøer som sprer hat mot transpersoner og at transfiendtlige aktører ved nærmere ettersyn viste seg å være «høyrevridde og rasister».[9] IAW-familien er sterkt FN-orientert og kvinnesaksbevegelsen deler vurderingen fra UN Women, som uttalte at «det er lang tradisjon for at anti-rettighetsbevegelser fremstiller kvinners og LHBTIQ+-personers likestilling som en trussel mot såkalte 'tradisjonelle' familieverdier. Bevegelser som 'antikjønnbevegelsen', 'kjønnskritiske' bevegelser og 'mannsrettighetsbevegelser' har tatt dette til et ekstremt nivå (...) disse bevegelsene bruker hatpropaganda og desinformasjon for å ramme og forsøke å delegitimere mennesker med mangfoldige seksuelle orienteringer, kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika (...) medier har fremstilt LHBTIQ+-personers rettigheter som noe som er oppe til debatt (...) falske påstander om at LHBTIQ+-personers rettigheter, særlig transpersoners rettigheter, er i konflikt med kvinners rettigheter skaper bare splittelse i kampen for likestilling (...) kampen for LHBTIQ+-personers menneskerettigheter kan ikke adskilles fra kampen for kvinners rettigheter og likestilling. De som kjemper for kvinners og LHBTIQ+-personers menneskerettigheter deler målet om frie og rettferdige samfunn (...) feminismens mål om interseksjonell rettferdighet og likestilling kan bare oppnås hvis alle kvinner og alle LHBTIQ+-personer blir inkludert som del av en bred, interseksjonell feministisk bevegelse forankret i menneskerettighetenes universalitet og udelelighet».[10]
.jpg)