PROFILPELAJAR.COM

Kraftwerk
Utmerkelser	Grammy Lifetime Achievement Award (2014); Preis für Popkultur (2016); Rock and Roll Hall of Fame (2021)
Opphav	Düsseldorf, Tyskland (1970)
	Musikalsk karriere
Sjanger	Elektronisk musikk, krautrock, synthpop, electro, techno, eksperimentell musikk, electronica
Aktive år	1970–2003
Plateselskap	Warner Bros. Records, Astralwerks, Elektra Records, EMI, Kling Klang Schallplatten
Nettsted	https://kraftwerk.com
IMDb	IMDb
	Medlemmer
	Ralf Hütter (1970–), Florian Schneider (1970–2008), Karl Bartos (1975–1991), Wolfgang Flür (1973–1987), Fernando Abrantes (1991–1991), Klaus Röder (1974–1974), Michael Rother (1971–1971), Klaus Dinger (1970–1971), Fritz Hilpert (1989–), Henning Schmitz (1991–), Falk Grieffenhagen (2012–)
	Kraftwerk på Commons

Kraftwerk er et tysk electronica/avant-garde-band. Det ble startet i 1970.

Kraftwerk blir ansett som innovatører og pionerer innen elektronisk musikk, var blant de første vellykkede aktene som populariserte sjangeren.

På kommersielt suksessrike album som Autobahn (1974), Trans-Europe Express (1977), The Man-Machine (1978) og Computer World (1981), utviklet Kraftwerk en "robotpop"-stil som kombinerte elektronisk musikk med popmelodier, sparsomme arrangementer og repeterende rytmer, mens de tar i bruk et stilisert uttrykk inkludert matchende dresser.

Bandets arbeid har påvirket et mangfold av artister og mange sjangre av moderne musikk, inkludert synth-pop, hiphop, post-punk, techno, housemusikk, ambient og klubbmusikk.^[2]

I 2004 ble Trans-Europe Express vurdert til en sjetteplass på Pitchforks The 100 Best Albums of the 1970s. I 2014 hedret Recording Academy Kraftwerk med en Grammy Lifetime Achievement Award. De vant senere Grammy-prisen for beste danse-/elektroniske album med sitt konsertalbum 3-D The Catalog (2017). I 2021 ble Kraftwerk innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame i kategorien tidlig påvirkning.^[3]^[4]^[5]

1970–1974

Organisten Ralf Hütter og fløytisten Florian Schneider (eg. Florian Schneider-Esleben) møttes mens de studerte musikk i Düsseldorf. De slo seg i 1969 sammen med Basil Hammoudi (vokal og diverse instrumenter), Butch Hauf (bass og perkusjon) og Fred Monics (trommer og perkusjon) og startet bandet Organisation. Organisation spilte avantgarde-inspirert musikk innenfor krautrock-sjangeren. Etter å ha gitt ut albumet Tone Float i 1970 gikk Organisation i oppløsning.

Hütter og Schneider startet et nytt band, Kraftwerk, sammen med Klaus Dinger (trommer, gitar og keyboards) og Thomas Homann. Med de tre første albumene – Kraftwerk 1 (1970), Kraftwerk 2 (1971) og Ralf und Florian (1973) – var Kraftwerk med på å definere krautrock sammen band som Can, Tangerine Dream, Neu! og Amon Düül. Albumene var eksperimentelle og i stor grad elektroniske, og har vært viktige for utviklingen av sjangere som ambient (som Brian Eno er den mest kjente eksponenten av). Kommersiell suksess uteble, og albumene er i dag vanskelige å finne.

Under sin første periode var Kraftwerk gjennom en rekke skifter i besetningen – Thomas Homann sluttet i 1970, og Kraftwerk tok inn Michael Rother og Eberhart Krahnemann, men Krahnemann sluttet etter kort tid, i likhet med Ralf Hütter. I et halvår bestod Kraftwerk av trioen Schneider, Michael Rother og Klaus Dinger, til Hütter kom tilbake i 1971. Rother og Dinger sluttet og startet Neu!, mens Kraftwerk fortsatte som duo og ga ut sitt andre og tredje album.

Det moderne Kraftwerk oppstod i 1973, etter Ralf und Florian. Bandet bestod nå av Hütter (vokal, synthesizer og elektronikk), Schneider (fløyte, synthesizer, elektronikk og etter hvert vokal), Wolfgang Flür (elektroniske trommer) og Klaus Roeder (gitar, fiolin og synthesizer). Med hjelp av Emil Schult begynte de også å jobbe på imaget: de kledde seg i dressbukser og skjorter fra 1930-tallets Europa og begynte å bruke roboter som så ut som dem selv på konserter og fotosesjoner. De ga i 1974 ut albumet Autobahn.

1975–1981

Med singelen «Autobahn» (1975), en 22 minutter lang sang som skulle fungere som det ultimate lydsporet til en lang biltur på motorveien, fikk de internasjonal oppmerksomhet. Singelen lød ikke som så mye annen samtidig musikk, med sitt elektroniske landskap, og selv om elektroniske instrumenter ikke var noe nytt (det første gjennomelektroniske albumet, Louis og Bebe Barons Forbidden Planet, hadde kommet i 1956), var de aldri kombinert med poprytmer slik før. Kraftwerk kalte musikken sin for «robotpop».

Albumet Autobahn ble det en kommersiell suksess, og det ble deres debut i USA. Samtidig ble de to første albumene utgitt på nytt.

Klaus Roeder sluttet i 1975 og ble erstattet av Karl Bartos, som spilte elektroniske trommer. Året etter kom det femte albumet til Kraftwerk, Radio-Aktivität (utgitt i utlandet som Radio-Activity), det første albumet de spilte inn på både engelsk og tysk. Det samme gjaldt for de neste albumene: Trans Europa Express (Trans-Europe Express, 1977), Die Mensch-Maschine (The Man Machine, 1978) og Computerwelt (Computer World, 1981). Disse albumene inneholder mer tilgjengelig og dansevennlig «robotpop» enn forgjengerne. Temaene på albumene var henholdsvis hurtigtog og kommunikasjon, mennesket som maskin og urbanisering og datamaskiner som tar over verden.

Kommersiell suksess fulgte, og de fikk også hits med singler som Taschenrechner (Pocket Calculator) (1981) og Das Model (The Model) (1981). Sistnevnte ble den mestselgende singelen i 1982, til tross for at den var gitt ut som albumspor fire år tidligere.

1982–

Samtidig som suksessen økte, ble Kraftwerk mer og mer tilbaketrukket. Bandet fullførte byggingen av det futuristiske studioet sitt, Kling Klang, og holdt seg i stor grad der. Det ga sjelden intervjuer, og kunne etter eget utsagn holde konserter uten å være til stede selv. Albumet Electric Café fra 1986 slo ikke an, og Kraftwerk trakk seg helt tilbake.

I 1990 kunngjorde trommeslager Flür at han sluttet i bandet, og Bartos fulgte ham året etter. De to ble erstattet av Fritz «Yamo» Hilpert og Henning Schmitz, to musikere med lang fartstid fra Kling Klang-studioet. I 1991 slapp de et album med remikser av de gamle sangene sine, The Mix.

I 1997 gjorde Kraftwerk comeback på konsertfronten, og fulgte opp med en verdensturné året etter. I 2000 kom bandets første singel på tretten år, Expo 2000. Tre år senere kom et nytt album, Tour de France Soundtracks.

Hütter og Schneider lar det stort sett være opp til plateselskapet å promotere utgivelsene. De to mest kjente tidligere medlemmene, Wolfgang Flür og Karl Bartos, holder i dag en høyere profil, og stiller opp på intervjuer nå og da. Flür har også skrevet en bok om sitt liv i Kraftwerk, Kraftwerk – Ich war ein Roboter, mens Bartos har spilt med Electronic og utgitt tre soloalbum (Electric Music: Esperanto, 1994, Electric Music, 1998 og Communication, 2003).

Schneider, en av grunnleggerne, sluttet i 2008. Bandet, med nye medlemmer, har fortsatt å turnere under ledelse av Hütter.^[6]

Under turneen "The Catalogue" i 2016 spilte de i Operaen i Oslo. De spilte tre album hver kveld i tre dager. 5. august: Autobahn, Radio-Activity og Trans-Europe Express, 6. august: The Man-Machine, Computer World og Electric Café, 7. august: The Mix og Tour de France Soundtracks.

Etter hvert som årene har gått har Kraftwerks innflytelse blitt tydeligere. Så vel elektronika som techno, dance som synthpop, post-punk som hiphop og ambient som intelligent dance music som industrial er svært påvirket av Kraftwerk. En rekke artister, blant dem Afrika Bambataa, R.E.M., Beck, The Chemical Brothers, The Orb, Depeche Mode, Coldplay, Justin Timberlake, Fatboy Slim og Madonna, har brukt samples fra Kraftwerk-sanger. Også Gary Numan, Primal Scream, Michael Jackson, David Bowie og Human League er blitt inspirert av bandet.^[7]