Jødisk historie i England er historien om det jødiske folk i England fra de første skriftlige bekreftelser og fram til moderne tid. Det engelske samfunn har tidvis århundrenes løp fungert som et fristed for forfulgte jøder fra mange steder i Europa, men har selv stått for noen av de verste ugjerninger, overgrep og forfølgelser i form av massakrer og mord. Jødene har på den annen side bidratt positivt til oppbyggingen av den engelske stat, blant annet i funksjon som bank og ved finansiering av kirker og andre store byggverk. I middelalderen var utlåning av penger en geskjeft som kristne ikke skulle bedrive, og da var jøder egnet, noe som siden ble brukt imot dem.

De første skriftlige nedtegnelser av jødisk bosetning i England dateres tilbake til den normanniske erobringen ved at det nevnes at jøder kom sammen med Vilhelm Erobreren i 1066. Likevel er det antatt at det var jøder tilstede i Storbritannia lenge før denne tid, kanskje så langt tilbake som romersk tid. Den jødiske befolkningen levde fredfylt i England fra 1000-tallet, med unntak av flere episoder av forfølgelser, og fram til de samtlige ble utvist i 1290 ved et påbud av kong Edvard I. England hadde fra da av ingen offisiell jødisk tilstedeværelse, unntatt for isolerte enkeltindivider som praktiserte jødedom i all hemmelighet, fram til regimet til Oliver Cromwell. Mens Cromwell aldri vedtok at jøder hadde tilgang til riket, levde en mindre gruppe av sefardiske jøder (jøder som hadde søkt tilflukt fra forfølgelser i Spania og Portugal) i London i 1656 ettersom Cromwell, som tidligere britiske herskere, hadde behov for deres finansielle assistanse.

Mens det jødiske samfunnet forble relativt liten fram til slutten av 1800-tallet hadde det lenge vært gjort forsøk på å integrere jøder i britisk samfunnsliv på lovlig vis. Den jødiske forordning om naturalisering av 1753 (The Jewish Naturalisation Act) var i kraft i kun noen få måneder og tillot ikke naturalisering av mange, unntatt noen få rike forretningsfolk. Historikere har vanligvis datert Den jødiske emansipasjon (frigjøring) til 1858 da jøder endelig ble tillatt å sitte i det engelske parlamentet, skjønt noen få mindre spesifikke lovgivninger eksisterte fortsatt inn på 1890-tallet. På grunn relative lite vold mot jøder i siste halvdel av 1800-tallet har denne tiden fått et omdømme som en tolerant tidsalder, men mangel på vold innebærer ikke en mangel på antisemittiske oppfatninger. England ble en nødhavn for en del av jødene som flyktet fra Holocaust på 1930- og 1940-tallet, og det jødiske samfunnet i England har fortsatt å være vibrerende i dag.

Det finnes ingen nedtegnelser som omtaler tilstedeværelsen av jøder i England før den normanniske erobringen i 1066. De få referanser til jøder i angelsaksiske lover for den romersk-katolske kirke relaterte til jødisk religiøs praksis for påsken.

I den overbevisning om at jødenes kommersielle dyktighet og innføring av frisk kapital ville gjøre England mer velstående inviterte Vilhelm I av England en gruppe jødiske handelsmenn fra Rouen i Normandie, kongens eget hertugdømme, til England i 1070.^[1] Jøder hadde derimot ikke tillatelse til å eie jord og land, og kunne heller ikke drive handel (unntatt medisin). De var derfor utelukket fra jordbruk og ordinær handelsvirksomhet. De ble tillatt til riket hovedsakelig for å drive utlån av penger, en form for tidlig bankvirksomhet. Da katolsk doktrine og lære hevdet at å låne penger var en synd var jøder hendige i ha for denne virksomheten.

En gang rundt 1093 sendte Gilbert Crispin, abbed ved Westminster, en meningsordutveksling med en jøde kalt «Disputt av en jøde med en kristen om den kristne tro».^[2] Crispin skrev at

«Jeg skrever det nylig, satte det på papir, hva en jøde sa da denne diskuterte med meg mot vår tro i forsvar av hans egen lov, og hva jeg svarte i favør av troen mot hans innvendinger. Jeg vet ikke hvor han var født, men han ble utdannet ved Mayence; han var godt kjent selv i vår lov og litteratur, og hadde et sinn øvet i Den hellige skrift og disputter mot oss. Han pleide ofte å komme til meg som en venn både i forretninger og for å se meg, ettersom i bestemte ting var jeg påkrevet for ham, og så ofte som vi kom sammen ville vi snart snakke i en vennlig ånd om Den hellige skrift og vår tro. Nå på en bestemt dag hadde Gud bønnhørt både ham og meg med større fritid enn vanlig, og vi begynte snart utspørringen som vanlig. Og da hans innvendinger var konsekvente og logiske, og ettersom han forklarte med like konsekvens hans tidligere innvendinger, mens våre svar møtte hans innvendinger fot til fot og av hans egen bekjennelse synes likeverdig støttet av vitnesbyrd fra Den hellige skrift, noen av de tilstedeværende ba meg bevare vår disputt da den antagelig kunne være nyttig for andre i framtiden.»

Denne diskusjonen var kjent for sin upartiske presentasjon av både kristne og jødiske synspunkter, og for gjensidige respektfulle tonen i meningsutvekslingen.

I begynnelsen var jødenes status ikke strengt regulert. Et forsøk ble gjort for å introdusere et prinsipp fra kontinentet – at alle jøder var kongens eiendom – og en paragraf som introduserte dette prinsippet ble lagt til kong Henrik I i en del manuskripter av såkalte «Lover til Edvard Bekjenneren».

Imidlertid, i løpet av regimet til Henrik I 1100–1135) ble et kongelig charter gitt Joseph, den fremste rabbi i London, og alle hans tilhengere. Ved denne bestemmelse ble det tillatt for jøder å bevege seg rundt i landet uten å betale toll, til å kjøpe og selge varer og eiendommer, å selge deres pant og sikkerhetsgarantier etter å ha holdt dem et år og én dag, til å bli dømt av deres likemenn, og til å kunne sverge på Tora framfor den kristne Bibel. En spesiell tyngde ble tilskrevet en avlagt ed fra en jøde ved at den tilsvarte tolv kristne menns ed ettersom jødene representerte kongen av England i finansielle saker. Den sjette klausul i dette charteret var av særlig betydning: det ble gitt lov for jøder å reise over hele kongedømmet ettersom de var kongens egen eiendom (sicut res propriæ nostræ).

De fredelige forbindelsene mellom kristne og jøder i England ble forstyrret under kong Stefan av England som brente ned huset til en jøde i Oxford, en del beretninger sier at husets eier brant opp sammen med det, ettersom han nektet å betale et bidrag til kongens utgifter. Det er også i løpet av denne tiden at den første nedskrevne nidskrift mot jøder ble ført i forbindelsen med saken til William av Norwich (mars 1144): hvor jødene fikk skylden for en ung gutt død.

Mens korsfarerne i Tyskland prøvde ut sine sverd på jøder ble slike utbrudd mot engelske jøder, i henhold til jødiske krøniker, forhindret av kong Stefan.

Etter kaoset under Stefan ble det ny samfunnsorden under Henrik II, og jødene kunne fornye sin aktivitet. Innenfor fem år etter at Henrik var blitt konge er det vitnesmål for jøder i London, Oxford, Cambridge, Norwich, Thetford, Bungay, Canterbury, Winchester, Newport, Stafford, Windsor, og Reading. Dog hadde de fortsatt ikke tillatelse til begrave sine døde andre steder enn i London, en restriksjon som ikke ble fjernet før i 1177. Ved at jødene var spredt over det meste av riket gjorde det mulig for kongen benytte dem når situasjonen krevde det. Han betalte dem med kravbrev hos sheriffene i distriktene som redegjorde for betalinger i halvårlige regnskap på såkalte «pipe rolls», såkalte rørruller med manuskripter, se eksempelvis Aaron av Lincoln.

Strongbows erobring av Irland i 1170 ble finansiert av Josce, en jøde fra Gloucester; og kongen skal deretter å bøtelagt Josce for å ha lånt penger til det som var hans misbehag. Som en regel derimot synes det som Henrik II ikke begrenset den finansielle aktiviteten til jødene. Den gunstige stillingen til de engelske jødene ble kjent, blant annet av besøket til Abraham ibn Ezra i 1158, av Isaac av Chernigov i 1181, og som tilfluktssted i England av jøder som ble utvist fra Frankrike av Filip II August av Frankrike i 1182, blant dem antagelig også den lærde Judah ben Isaac Messer Leon fra Paris (1166 – 1224).

I 1168 da en allianse med Fredrik I Barbarossa ble klargjort, grep Henrik II de fremste representantene til jødene og sendte dem over til Normandie mens han skattla de øvrige med 5000 mark.^[3] Da han krevde at resten av landet skulle betale en Saladin-tiende for et korstog mot Saladin, krevde han en fjerdedel av all jødiske løseøre. Tienden ble beregnet til 70 000 pund, en fjerdedel av 60 000 pund. Med andre ord, verdien av jødenes personlige eiendom ble regnet som en fjerdedel av hele landet. Det er usannsynlig at hele beløpet ble betalt på en gang da det i mange etter pålegget om skatt var det mange arresterte som ble krevd satt fri av jødene.

Kongen hadde sannsynligvis blitt ledet til å gjøre dette store og urimelige kravet på de engelske jødene av det overraskende fordelen som kom til hans skattkammer ved dødsfallet til Aaron av Lincoln. All eiendom som var ervervet av ågeri, om det var av en jøde eller en kristen, ble kongens eiendom ved ågerkarlens død. Aaron av Lincolns eiendommer inkluderte 15 000 pund i gjeld som han eide. Foruten dette kom en stor formue på kongens hender, noe som imidlertid ble tapt da den ble sendt over til Normandie. En egen avdeling av skattkammeret, innstiftet for å behandle dette store regneskapet, ble kjent som «Aarons finans» («Aaron's Exchequer»).

I denne tiden levde jødene i et godt forhold med sine kristne naboer, inkludert de geistlige og de kunne komme og gå fritt i kirkene, og de søkte tilflukt som andre i klostre ved oppstyr og uro. En del jøder levde i velstående hus, og bidro til å bygge et stort antall klostre og kirkebygg rundt om i riket. Imidlertid hadde de ved slutten av Henrik IIs regime skaffet seg uforskyldt fiendskap og nag fra de øverste samfunnsklassene ved at en antijødisk stemning ble fremmet av korstogene, noe som smittet over på resten av landet.

Rikard I hadde tatt korset, det vil si gitt løfte om å dra på korstog, før han ble kronet den 3. september 1189. En antall framstående jøder i England presenterte seg selv for å gi kongen sin hyllest ved Westminster, men det synes som om det var en for form overtro å tillate jøder å være tilstede ved en slik hellig seremoni, og de ble jagd bort fra banketten etter kroningen. Øyeblikkelig spredte det seg et rykte fra Westminster og til London by at den nye kongen hadde beordret alle jøder drept. En mobb av pøbler samlet seg i Old Jewry, en gate i London hvor jøder dominerte, og etter forgjeves å ha angrepet de sterke steinhusene i løpet av dagen satte de dem i brann i løpet av natten. De som forsøkte å flykte fra sine brennende hjem ble angrepet og drept. Kongen var rasende over denne fornærmelsen på hans kongelige verdighet, men brydde seg ikke om å straffe overgriperne, antagelig på grunn av deres store antall.

Etter at Rikard I reiste fra England på det tredje korstoget, brøt det ut opptøyer med tap av liv i havnebyen King's Lynn i Norfolk hvor noen jøder forsøkte å angripe en døpt trosfrende som hadde søkt tilflukt i en kirke. Byens befolkningen raste mot dem, satte husene deres i brann og drepte dem med sverd. Også i Stamford Fair den 7. mars 1190 ble mange drept, og den 18. mars ble hele 57 mennesker drept ved Bury St. Edmunds. Jødene i Lincoln reddet livet kun ved å søke tilflukt i en borg.

Isolerte angrep på jøder skjedde også i Colchester, Thetford, og Ospringe, men den mest iøynefallende og umenneskelige hendelsen skjedde i York om natten den 16. mars (dagen for den jødisk fest Shabbat ha-Gadol, sabbaten før påskefesten) og 17. mars 1190. Jødene i York ble alarmert av de foregående massakrene og ved at flere jødiske hus ble satt i brann av antijødiske opptøyer i kjølvannet av den religiøse opphisselse som fulgte korsfarernes forberedelser. Jødenes leder Josce bønnfalt bestyreren av festningen York Castle til motta dem med deres husturer og barn, og de ble sluppet inn i Clifford's Tower. Imidlertid ble tårnet beleiret av en mobb av korsfarere som krevde at jødene konverterte til kristendommen og bli døpt. Fanget i festningen ble jødene rådet av deres religiøse leder, rabbi Yomtov av Joigney, til heller å begå selvmord enn å konvertere. Josce begynte selvofringen ved å drepe sin hustru Anna og sine to barn, og deretter lot han seg drepe av Yomtov. Fedrene til hver familie drept sin hustru og barn, og deretter lot de seg bli drept av Yomtob. Den håndfull jøder som ikke drepte seg selv overga seg til korsfarerne ved daggry den 17. mars, og de forlot tårnet under løftet at de ikke ville bli skadet eller lide overlast, men de ble likevel drept straks de kom ut. Etterpå ble tårnet, bygd av tre, brent ned til grunnen.

I løpet av kong Rikard Is fravær i Det hellige land og i løpet av hans fangenskap på veg tilbake ble jødene plaget av William Longchamp, rikskansler i England og biskop av Ely. Det jødiske samfunnet ble tvunget til å bidra 5000 mark til kongens løslatelse, mer enn tre ganger så mye som hele London bidro med. Da kongen var kommet tilbake var han fast bestemt på å organisere det jødiske samfunnet for å sikre seg at ikke lenger ville bli bedratt av noe tilsvarende opptøyer som hadde skjedd under hans kroningsseremoni, noe som var hans rett som universell legateier av jødekvarteret. Rikard besluttet følgelig i 1194 at nedtegnelser skulle bli ført av kongelige tjenestemenn over alle transaksjoner som jøder utførte, og uten slike nedtegnelser ville transaksjoner ikke være lovlige.

Hver gjeld måtte bli innført i en håndskrift, en del som ble oppbevart av den jødiske kreditor, og en annen som ble oppbevart i en kiste hvor kun særskilte tjenestemenn hadde tilgang. Ved dette kunne kongen til enhver tid ha kunnskap om den eiendom som enhver jøde i landet hadde, og ingen ødeleggelse av de gjeldsbevis som jødene holdt kunne frigjøre kreditoren fra det han sto gjeld for. Denne «Bestemmelsen over jødekvarter» («Ordinance of the Jewry») var i praksis begynnelsen på et eget kontor for jødene ved skattkammeret, noe som gjorde alle transaksjoner til det jødiske samfunnet i England forpliktet til skattlegging av Englands konge, og ble således en sovende partner i alle transaksjoner av jødisk pengeutlåning. Kongen krevde dessuten 2 bezanter i pundet, det er 10 prosent av alle summer dekket av jøder ved hjelp av kongens domstoler.

Ved denne tiden hadde jødene mange av de samme borgerlige rettighetene som ikkejødiske borgere, men deres lån kunne bli gjenopprettet av loven mens kristne pengeutlånere kunne ikke gjenopprette mer enn hans opprinnelige lån. De var i direkte tilknytning til kongen og hans domstoler, men dette betydde ikke egenrådig makt hos kongen til å skattlegge dem eller ta deres penger uten å betale tilbake, noe som er hyppig eksemplifisert i rørrullene. De var vitterlig kongens «menn», men ikke mer enn baronene i løpet av den samme tidsepoken, og de hadde rettighetene av adelig rank og kunne således reise og bosette seg hvor som helst.

Så tidlig som i 1198 hadde pave Innocens III skrevet til alle kristne herskere, blant annet Rikard I av England, hvor paven krevde at herskerne gjennomførte med tvang ettergivelse av all gjeld krevd av jøder fra kristne. Dette kravet gjorde selve den jødiske eksistensberettigelse umulig.

Den 5. juli 1205 fremmet paven prinsippet at jødene var fordømt til evig slaveri ettersom de hadde korsfestet Kristus. I England fulgte den verdslige makten Kirkens initiativ. Kong Johan av England, som hadde kommet i gjeld til det jødiske samfunn mens han var i Irland, behandlet jødene først med overflatisk overbærenhet. Han bekreftet charteret til rabbi Josce og hans sønner og gjorde det gjeldende for alle jøder i England; han skrev et skarp protest til ordføreren i London om angrepene som fortsatt skjedde mot jødene i byen, og i andre byer i England. Han utpekte en erkeprest for alle engelske jøder den 12. juli 1199.

Da Normandie gikk tapt 1205 synes det som om Johans holdning overfor jødene endret seg. På høyden av hans triumf over paven i 1210 krevde han et beløp på ikke mindre enn 100 000 pund fra de religiøse hus i England, og samtidig 66 000 mark fra jødene. En av de sistnevnte, Abraham of Bristol, som nektet å betale hans kvote på 10 000 mark, hadde på kongens ordre fått syv hans tenner trukket ut, en om dagen inntil han betalte.^[4]

Selv om Johan presset så mye som han kunne få ut av det jødiske samfunnet, var de samtidig et viktig element på hans side i trekantstriden mellom konge, baroner og landdistriktene som utgjør den konstituerende historie i England i løpet av hans regime og under hans sønn. Selv i Magna Carta ble det lagt inn klausuler som forhindret kongen eller hans jødiske undersåtter å ta renter mens en arv var mindreårig.

Med tiltredelsen av Henrik III av England i 1216 ble jødenes posisjon noe lettere, men kun for en kort tid. Pave Innocens III hadde i foregående året fått det fjerde kirkemøtet i Lateranet til å innføre en lov som tvangsgjennomførte at alle jøder måtte bære et eget emblem på klærne, og i 1218 gjennomførte Stephen Langton, erkebiskop av Canterbury, det samme i England hvor emblem tok form som avlang hvit lapp, to fingerlengder ved fire. Kirkens handling ble fulgt opp med tilsvarende utstøtning i de engelske bykommunene.

Det ble følgelig sendt opprop til kongen hvor han ble oppfordret til å fjerne jøder fra hans kommuner, og de ble utvist fra Bury St. Edmunds i 1190, Newcastle i 1234, Wycombe i 1235, Southampton i 1236, Berkhamsted i 1242, Newbury i 1244. Jøder ble utvist fra landområdene til enkedronning Eleanora av Provence i januar 1275, noe som innbefattet byer som Guildford.

Da baronenes krig brøt ut ble det benyttet voldelig handlinger for å fjerne alle spor av inngått gjeld, enten til kongen eller til de høyere baroner. Jødene i London, Canterbury, Northampton, Winchester, Cambridge, Worcester, og Lincoln ble plyndret i årene 1263–1265, og archæ ble enten ødelagt eller avlevert i hovedkvarterene til baronene ved Ely. Simon de Montfort, som tidligere hadde utvist jødene fra hans by Leicester, annullerte all inngått gjeld til jøder da han selv var på høyden av sin makt etter slaget ved Lewes. Han hadde blitt beskyldt for å ha delt plyndringen, men han utsendte forordninger om deres beskyttelse etter slaget.^[5] Både det jødiske samfunn og kongen som hans representanter fikk store og uberegnelige tapt av denne generelle sletting av all gjeld.

Verdien av det jødiske samfunnet for den kongelige skattkiste hadde blitt betydelig mindre i løpet av 1200-tallet av to grunner: kongens inntekter fra andre kilder hadde økt, og bidragene fra jødene hadde minsket både absolutt og relativt. Foruten dette hadde kongen funnet andre kilder til å skaffe seg lån. Italienske handelsmenn, «pavens åkere» som de ble kalt, skaffet ham penger, til tider i sikkerhet hos det jødiske samfunnet. Ved innskrenkningen av det området som jøder hadde tillatelse til utøve sin lånevirksomhet ble deres midler for å skaffe seg profitt minsket, mens kongen ved hans kontinuerlige inndrivninger forhindret automatisk vekst av rentene.

Ved midten av 1200-tallet hadde jødene i England, som de på kontinentet, blitt kongens løsøre. Det var tilsynelatende ingen begrensninger til de inndrivninger han kunne pålegge, skjønt det var opplagt imot hans egne interesser å ta fram dem all kapital, uten den ville de ikke kunne skaffe ham renteinntekter.

Ytterligere fordommer hadde blitt reist mot jødene på akkurat denne tiden ved gjenoppvekkingen av en anklage av et rituelt mord. Kongen hadde solgt det jødiske samfunnet til sin bror Richard av Cornwall i februar 1255 for 5000 mark, og hadde mistet alle rettigheter over det for et år. Den påfølgende august hadde et antall av de jødiske lederne som hadde samlet seg i Lincoln for å feire ekteskapet til en datter av Berechiah de Nicole. Disse ble arrestert og anklaget for å ha drept en gutt ved Hugh. 91 ble sendt til London og innestengt i Tower of London, atten ble henrettet for å ha nektet å trygle, og resten ble holdt i fengsel inntil Rikard av Cornwalls kontroll over deres eiendom utløp.

Kort tid etter at Edvard I av England var blitt kronet i 1275 gjorde han en del eksperimentelle bestemmelser. Kirkens lover mot åkeri hadde nylig blitt gjentatt med mer enn vanlig voldsomhet ved Det andre konsilet i Lyon i 1274, og Edvard I i «Statutum de Judaismo» forbød jødene med absolutt virkning å låne på åkeri, men ga dem tillatelse til drive handel og håndverk, og selv drive jordbruk for en periode som ikke måtte være mer enn ti år, skjønt han uttrykkelig ekskluderte dem fra alle føydale fordeler av å eie land. Denne tillatelsen derimot, sett på et middel hvor jøder generelt kunne skaffe seg en leveveg, var en illusjon. Jordbruk var ikke noe man kunne starte på et øyeblikk, heller ikke håndverk var noe man ervervet seg med en gang, og det engelske samfunn på 1200-tallet var håndverkslaugene (guild) allerede sikret med et monopol for alle utdannede håndverkere, og i flertallet av markene hvor det foregikk kjøp og salg var medlemmer av handelslaugene. Ved å frata jødene muligheten å drive lånevirksomhet fratok kongen dem i praksis fra alle muligheter til å tjene et levebrød under alle livsforhold som eksisterte i det føydale England, og i prinsippet utviste «Statutt for jødedom» dem femten år før den endelige deporteringen. En del av jødene forsøkte å omgå loven ved å benytte seg av triksene til caursinene^[6], som lånte pengesummer og utpresset heftelser som omfatter både lånet og renter. I desperasjon var det en del som ble landsvegsrøvere, andre henvendte seg til Domus Conversorum (Huset for de konverterte, en bygning i London for jøder som ble kristne), mens et betydelig antall synes å ha begynt med myntklipping, noe som var ulovlig, for å forsøke å skaffe seg en form for utrygg og vaklende eksistens. Som en konsekvens ble hele det jødiske samfunn i England arrestert i 1278 og ikke mindre enn 293 jøder ble henrettet i London.

Jødene hadde tillatelse til deres egen domsmakt, og det er bevis på at deres eget beth din med tre dommere. Henvisning er gjort til parnas (president) og gabbai (kasserer) av forsamlingen, og til skriverne. Et fullstendig utdannelsessystem synes å ha vært på beddingen.

Overhodet for det jødiske samfunnet lå hos den fremste rabbi, kjent som «kirkeforstanderen av alle jøder i England»; han synes å ha blitt valgt av jødene selv og som ble gitt en congé d'élire av kongen.^[7] Kongen krevde derimot, retten til stadfesting, tilsvarende som med de kristne biskopene. Den jødiske kirkeforstanderen var en kongelig offisiell og holdt posisjonen som rådgiver i henhold til jødisk lov til jødenes skattkammer da engelsk lov tillot gyldigheten av jødisk lov i dets eget omfang, tilsvarende som lovverket aksepterte kirkerett.

Seks kirkeforstandere er kjent fra 1200-tallet: Jacob av London, valgt på nytt 1200; Josce, 1207; Aaron av York, 1237; Elyas av London, 1243; Hagin fil Cresse, 1257; og Cresse fil Mosse.

Etter de mislykkede eksperimentene som Edvard I gjorde i lovgivningen fra 1269 og framover, var det kun en mulighet igjen: Om jødene ikke hadde samkvem med deres medborgere som håndverkere, handelsfolk eller bønder, og ikke fikk tillatelse til å ta renter var det kun et alternativ igjen, og det var å forlate landet. Kongen utviste med øyeblikkelig virkning jødene fra Gascogne, en engelsk provins på kontinentet, og som kongen tidvis reiste til og fra; og da han kom tilbake til England den 18. juli 1290 sendte han ut kjennelser til sheriffene i alle engelske fylker. Her beordret han dem til å gjennomtvinge et påbud som sørget for at alle jødene skulle forlate England før allehelgensdag dette året. Jødene fikk kun lov til ta med seg flyttbar eiendom, men deres hus ble konfiskert av kongen, unntatt i noen få tilfeller for noen få begunstige personer som fikk tillatelse til å selge sine før de dro. Et løst anslag på mellom 4 000 og 16 000 jøder ble utvist fra England.

I tidsrommet mellom utvisningen eller deportasjonen av jødene i 1290 og deres lovmessige tilgang tilbake til England i 1655 finnes det ingen offisielle spor av jøder på engelsk jord, unntatt i forbindelse med Domus Conversorum, som holdt et antall av dem innenfor dets områder fram til 1551, og selv senere:

«Historien anvendte sin innflytelse selv i fraværet av jødene... 1300-tallet og 1400-tallet så utbredelsen av fortellinger om vertsskjending i England: i samlinger av fortellinger om mirakler, mange av dem dedikert til jomfru Maria, og på teaterscenen, som i det populære Sakramentspillet (Croxton Play of the Sacrament)^[8], som i seg selv vekket minner om et påstått ritualmord gjort av jøder i East Anglia i 1191»^[9]

Det fantes likevel jøder i forbudstiden, skjønt i det skjulte. Kong Henrik VIII importerte to store musikalske familier fra Venezia, Bassano og Lupo. Opprinnelig hadde begge disse familiene blitt utvist fra Spania i 1492. Mange medlemmer av familiene Bassano og Lupo var komponister, musikere og instrumenthåndverkere. Anthony Bassano, en direkte etterkommer, er en profesjonell musiker i London i dag. Dronning Elizabeth I hadde en jødisk lege.

Rundt midten av 1600-tallet var det et betydelig antall handelsfolk bestående av maranoere som bosatte seg i London og dannet en hemmelig forsamling. Maranoere var sefardiske jøder fra Den iberiske halvøya som var tvunget til konvertere til kristendommen, men som fortsatte å praktisere sin opprinnelige tro i all hemmelighet og således bevarte sin jødiske identitet. Det spanske begrepet «maranoere» var nedsettende og betydde griser, en henvisning til jødenes forbud mot å spise svin. Synonymt ble fikk begrepet også betydning «skittent». Overhodet for menigheten i London var Antonio Fernandez Carvajal (1590–1659), den første naturaliserte jøde i England i tidlig moderne tid. Disse jødiske handelsfolkene bedrev forretning med Midtøsten, Vest-India, Kanariøyene, og Brasil, men særlig Nederlandene, Spania og Portugal. I England hadde den offentlige mening ved den puritanske bevegelse bevegd seg i en mer sympatiserende retning i forberedelsen på å få det engelske parlamentet til endre syn på lovgivningen.

På 1650-tallet tok Menasseh Ben Israel, en rabbi og leder for det hollandske jødiske samfunnet kontakt med lord protector Oliver Cromwell, og foreslo at jødene burde endelig få tillatelse til å slippe inn i England. Cromwell var enig, og selv om han ikke kunne sammenkalle et råd for forslaget i desember 1655 for å få det formalisert, gjorde han det klart at forbudet mot jøder ikke lenger ville bli opprettholdt. I årene 1655-1656 ble kontroversen over å slippe inn jøder utkjempet i pamflettkrig. Saken delte de religiøse radikale og det mer konservative i samfunnet. William Prynne var voldsomt imot å la jødene slipp inn, mens kvakeren Margaret Fell var ikke mindre følelsesladdet i sin positive holdning og overbevisning. Til slutt ble jødene formelt godtatt i 1655, og ved 1690 hadde rundt 300 jøder bosatt seg i England.

Den jødiske naturaliseringsforordningen av 1753 var en forordning fra Storbritannias parlament som fikk kongelig godkjenning den 7. juli 1753, men som ble opphevet i 1754 grunnet utstrakt opposisjon for dens forskrifter^[10]

I løpet av jakobittoppstanden i 1745 hadde jødene var særlig lojale til regjeringen. Deres fremste finanser, Samson Gideon, hadde styrket børsen og flere unge jøder hadde meldt seg frivillig til korps som ble dannet for å forsvare London. Muligens som en belønning, fremmet Henry Pelham Lovforslag om jødene av 1753 som tillot jødene å bli naturalisert ved søknad til parlamentet. Lovforslaget gikk i gjennom i Underhuset, men de konservative, The Tory, gjorde stort oppstyr om «nedleggelsen av kristendommen», slik de uttrykte det. Bilder av jøder ble fremmet for å latterliggjøre forslaget, og plakater med inskripsjonen «Ingen jøder, ingen tresko» ble hengt opp på offentlige steder. En slik scene er vist i bakgrunnen av «Humours of an Election», en velkjent rekke av oljemalerier av William Hogarth som ble malt på denne tiden. De liberale, The Whig, fortsatte dog å gjennomføre minst en del av deres generelle politikk for religiøs toleranse, og lovforslaget gikk til sist igjennom og ble godkjent av kongen (26 Geo. II., cap. 26).

En grunn til at det offentlige bildet og oppfatningen av jøder bedret seg på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var innflytelsen fra jødiske boksere.^[11] Ytterligere en årsak for økende toleranse kom med gjenvekkelsen av håpet om konvertering av jøder på begynnelsen av århundret. Villedet uten tvil av tendensen til flukt som ble vist av ganske mange sefardiske jøder var det mange kristne som så for seg en massekonvertering av den jødiske befolkningen, og på initiativ fra Lewis Way ble foreningen Samfunnet i London for Kristendommens Fremme blant Jødene^[12] dannet i 1809. Denne og tilsvarende foreninger sløste bort store pengesummer på helt uvesentlig resultat. Men politisk bidro de til å øke sympatien for jødene, særlig blant liberale.

Med den katolske frigjøringen i 1829, en politisk prosess som reduserte og fjernet mange av de begrensninger som var gjeldende for katolikker i Storbritannia, steg også håpene for jødene. Det første skrittet mot tilsvarende lettelser skjedde i 1830 da politikeren William Huskisson presenterte et opprop signert av 2000 handelsmenn og andre i Liverpool. Dette ble øyeblikkelig fulgt opp av et lovforslag presentert den 15. april det samme året som var bestemt til engasjere parlamentet i en form eller en annen i de neste tretti år.

I 1837 adlet dronning Victoria den framstående bankmannen og filantropen Moses Haim Montefiore; fire år senere ble Isaac Lyon Goldsmid gjort til baronett, den første jøde som mottok en arvelig tittel. Den første jødiske Lord Mayor av London var sir David Salomons som ble valgt i 1855, fulgt av frigjøringen av jødene av 1858. Den 26. juli 1858 ble Lionel de Rothschild endelig tillatt å sitte i Underhuset da loven som forutsatte at eden for posisjonen bare kunne bli gitt av kristne ble endret. Benjamin Disraeli, en døpt kristen av jødisk herkomst, var allerede parlamentsmedlem.

I 1874 ble Disraeli statsminister etter tidligere å ha vært finansminister. I 1884 ble Nathan Mayer Rothschild, 1. baron Rothschild, det første jødiske medlemmet av overhuset. Disraeli var allerede medlem.

Ved 1882 levde 46 000 jøder i England, og ved 1890 var den jødiske frigjøringen fullstendig for alle området av livet. Siden 1858 har parlamentet aldri vært uten jødiske medlemmer.

Fra 1800-tallet gjennom den første delen av 1900-tallet fikk omfattende pogromer (jødeforfølgelser) og mailovene i Russland mange jøder til flykte fra det russiske området Tsjerta osedlosti som i utgangspunktet tillot jøder å bosette seg. Ved 1919 den jødiske befolkningen i England økt fra rundt 60 000 mennesker i 1800 til rundt 250 000 som levde hovedsakelig i de store byene, særlig London. Opprinnelig levde jødene hovedsakelig i områdene Spitalfields og Whitechapel, noe som gjorde East End til et jødisk nabolag. Manchester og nabolaget Salford fikk også betydelig jødisk bosetning, sørlig i distriktene Strangeways, Cheetham og Broughton. I motsetningen til de jødiske samfunnene i Polen omfavnet den jødiske befolkningen i England tilpasning og likhet med den videre engelske kulturen. De startet aviser på jiddisch og hebraisk, og hadde ungdomsbevegelser som Jewish Lads' Brigade. Innvandringen ble til slutt begrenset av Forordningen av fremmed innvandring av 1905 (Alien Immigration Act) som fulgte press fra politiske grupper som British Brothers League.

Rundt 50 000 jøder tjenestegjorde i de britiske styrkene under den første verdenskrig, og rundt 10 000 døde på slagmarken mens Storbritannias første heljødiske regiment, Den jødiske legion, kjempet i Palestina. En viktig konsekvens av krigen var den britiske erobringen av Palestinamandatet, og Balfourerklæringen i 1917 lovte området til dannelsen av ny jødisk nasjon.

Selv om det var en del framvoksende antisemittisme på 1930-tallet ble den balansert og utjevnet av sterk støtte for britiske jøder i deres lokalsamfunn som ledet fram til hendelser som slaget i Cable Street i 1935 hvor den grove antisemittismen ble slått tilbake. I et område bestående hovedsakelig av jøder og arbeiderklasse ble en marsj av et Oswald Mosleys fascistparti oppfattet som en provokasjon. Motdemonstrantene jagde fascistene, noe som også ble et vendepunkt for Mosleys parti og mange forlot det i tiden etter inntil det ble endelig forbudt i 1940.

Det var aldri en omfattende forfølgelse av jøder før eller under den andre verdenskrig i Storbritannia, men på samme tid var Storbritannia heller ikke særlig mottakelig for jødiske flyktninger som rømte for sine liv fra naziregimet i Tyskland, og andre fasciststater i Europa. Rundt 40 000 jøder fra Østerrike og Tyskland fikk til slutt tillatelse til å komme til Storbritannia før krigen, i tillegg til rundt 50 000 jøder fra Italia, Polen og andre steder i Øst-Europa. Til tross for de stadig økende advarslene som kom fra Tyskland, også ved Évian-konferansen i 1938, nektet Storbritannia å tillate flere jødiske flyktninger til landet. Den eneste unntagelsen som parlamentet unntok var Kindertransport, en anstrengelse rett før krigen til å frakte jødiske barn fra Tyskland til Storbritannia. Deres foreldre fikk ikke visum og døde antagelig i konsentrasjonsleirer. Rundt 10 000 barn ble reddet av Kindertransport fra en plan som hadde til hensikt å redde fem ganger dette antallet.

Da krigen brøt ut ble 74 000 tyske, østerrikske og italienske borgere i Storbritannia internert som fiender. Etter individuell betraktning av domstolen ble flertallet, hovedsakelig jøder og andre flyktninger, løslatt innenfor seks måneder.

Noe som var viktigere for mange jøder var tillatelsen til å bosette seg i det britiskkontrollerte Palestinamandatet. For å kunne opprettholde frem mellom den jødiske og arabiske befolkningen, særlig etter det arabiske oppstanden i 1936-1939, forsøkte Storbritannia å begrense videre innvandring. Denne begrensningen ble nær absolutt etter Hvitboka av 1939 som stoppet all lovlig innvandring. I løpet av krigen organiserte sionistene en illegal innvandring, ledet av «Hamossad Le'aliyah Bet» (en forløper til Mossad) som reddet titusener av europeiske jøder fra nazistene ved å seile dem til Palestina i skrøpelige båter og skip. Mange av disse skipene ble forhindret og del ble senket med stort tap av menneskeliv. De første anstrengelsene begynte i 1939 og det siste immigrantskipet som forsøkte å komme inn til Palestina før krigen ble avsluttet var Struma som ble torpedert i Svartehavet av en sovjetisk undervannsbåt i februar 1942. Struma sank og bortimot 800 mennesker mistet liv.

Mange jøder gikk inn i de britiske styrkene i løpet av den andre verdenskrig, blant annet rundt 30 000 jødiske frivillige fra Palestina alene, en del som kjempet i Den jødiske brigaden. Mange dannet kjernen i Haganah etter krigen, en jødisk selvforsvarsstyrke som etter krigen ble det som nå er Israels forsvarsstyrker.

• Katz, David S.: The Jews in the History of England, 1485-1850 (Oxford: Oxford University Press, 1994) xvi, 447 ss.
• Katz, David S.: Philo-Semitism and the Readmission of the Jews to England, 1603-1655 (Oxford: Oxford University Press, 1982) x, 286 ss.

• Virtual History Tour of Jewish England, virtuell historiereise av jødiske England
• Medieval Jews and Haitian Voodoo. Et innsyn på vanlig forfølgelse av middelalderens jøder og kolonitidens praktiserende voodoo
• England related articles in the Jewish Encyclopedia Arkivert 26. september 2011 hos Wayback Machine., artikler i Jødisk encyklopedi som omhandler England
• Jews in England 1066-1290, 1553-1970, Jøder i England 1066-1290, 1553-1979 (fra Encyclopaedia Judaica 1971)
• Words of English Thinkers on the Jewish People, tekster fra engelske tenkere om det jødiske folk
• Jewish Communities & Records – United Kingdom, Jødiske samfunn og nedtegnelser, Storbritannia
• Tracing the First Jews of Britain, ettersporing av de første jøder i Storbritannia
• Chabad-Lubavitch Centers in England
• The Jewish Chronicle (UK), jødisk avis i Storbritannia
• A reading of Israel Zangwill's historical satire The King of Schnorrers (1894), en lesning av Israel Zangwills historiske satire, Konge av schnorrere (1894)