Vilhelm Erobreren (Vilhelm I av England, hertug Vilhelm II av Normandie, Vilhelm bastarden, fransk navn Guillaume (le Conquérant), engelskWilliam (the Conqueror), tysk/eldre norsk skrivemåte Wilhelm) (født ca. 1027, død 9. september1087) var konge av England fra 1066 til sin død.
Han var en etterkommer av den norske vikingen Gange-Rolv, som ifølge Snorre ble utropt til hertug av Normandie på Harald Hårfagres tid. Navnet på dette området skal være avledet av ordet "nordmann".
Tidlig liv
Vilhelm var i slekt med den britiske kongeslekten, da han var grandnevø av dronning Emma, som var gift med Ethelred den rådville, og som senere giftet seg med Knut den store.[3]
Bare syv år gammel, i 1035, arvet han farens hertugtittel, og ble dermed hertug Vilhelm II av Normandie. Tre av hans regenter ble drept under forsøk på å ta Vilhelms plass. Som 15-åring ble han slått til ridder av Henrik I av Frankrike. Da han var 19 hadde han selv kontroll over Normandie, og tok seg med stor kraft av opprør og invasjoner. Med hjelp fra kong Henriks styrker slo han opprørske baroner ved Caen i slaget ved Val-ès-Dunes i 1047.
Etter Edvard Bekjennerens død i januar 1066 krevde Vilhelm tronen i England, og hevdet at Edvard, som var barnløs, hadde utnevnt ham til tronarving da Vilhelm besøkte ham noen år tidligere, antagelig i 1052. Harald Godwinson skal ha erklært sin støtte til Vilhelm etter å ha lidd skipbrudd utenfor Normandie ca. 1064. Dette løftet ble gitt i fangenskap, og Harald skal ha blitt tvunget til å sverge ved en helgens ben at han ville gi tronen til Vilhelm. Selv om historien er sann, ville Harald neppe følt seg tvunget til å holde seg til et løfte avgitt under press.
Witenagemot, en samling av Englands ledende skikkelser, godkjente Haralds tiltredelse og hans kroning, som fant sted 5. januar 1066. Vilhelm sørget raskt for å få pavens støtte for sitt krav, og mottok et pavelig banner som han fikk rett til å bære i felt. Han samlet en invasjonsstyrke med omkring 600 skip og 7000 menn. De steg i land ved Pevensey i Sussex28. september 1066, og satte opp en tømmerfestning med prefabrikkerte elementer de hadde hatt med seg. Ettersom Sussex var Haralds personlige eiendom, var dette en sterk provokasjon. Vilhelms menn begynte raskt å plyndre området, noe som økte presset mot Harald. Dette kan vært årsaken til at Harald straks begynte å gå mot Vilhelm, i stedet for å vente på forsterkninger fra London.
Harald var i det nordlige England da Vilhelm steg i land, og hadde akkurat seiret i slaget ved Stamford Bridge. Han hadde en hær på samme størrelse som Vilhelms, men måtte gå omkring 400 km på ni dager for å komme frem. Hærens hans var da allerede sliten etter marsjen nordover og slaget mot Harald Hardråde. Styrkene møtte hverandre et stykke fra Hastings, ved landsbyen Senla som senere fikk navnet Battle. I slaget falt Harald, og det som var igjen av de angelsaksiske styrkene flyktet etter hans død. Slaget representerer et viktig skille i engelsk historie. Den tidligere tilknytningen til Skandinavia ble nå fortrengt til fordel tilknytning til Frankrike.[4]
Det sørlige England ble raskt lagt under Vilhelms styre, men i nord var det væpnet motstand inntil 1072. Den største trusselen mot Vilhelm var danske og skotske invasjonsforsøk. Det var også et invasjonsforsøk fra Haralds sønner, samt opprør i Wales og i Stafford. Vilhelm nedkjempet alle sine fiender, og tok kontroll i nord. Northumbria ble lagt øde for å hindre fienden. Det siste alvorlige opprøret var jarlenes opprør i 1075.
Vilhelms styre
Vilhelm innførte en del forandringer i styresettet. Noe av det viktigste var en revidering av den angelsaksiske loven, som han kombinerte med normannisk lov. I 1085 beordret han at det skulle gjøres en fortegnelse over all eiendom i riket, noe som resulterte i Domesday Book i 1086. Boken minner sterkt om moderne folketellinger, og man må flere hundre år framover i tid før en lignende mengde opplysninger ble samlet igjen.
Han beordret også byggingen av flere slott, blant annet Tower of London.[6] Som slottsherrer satte han sine normanniske støttespillere, og han erstattet dermed den gamle angelsaksiske adelen med en ny normannisk. Flere fra den gamle adelen skal ha blitt deportert, og havnet i slaveri i det muslimske Spania og andre mauriske områder; en del av dem brukte sine erfaringer til å sikre sin frihet og fikk gode posisjoner der.
Graven til Vilhelm erobreren i St. Stefans kirke i Caen
Vilhelm døde omkring 60 år gammel i klosteret St. Gervais ved Rouen i Frankrike den 9. september 1087. Dødsårsaken var skader i mageregionen etter at han slo seg mot salknappen under fall fra en hest ved beleiringen av Mantes. Han ble gravlagt i St. Stefans kirke i Caen i Normandie. Hans begravelse ble ikke en konge verdig; i sine siste år var han blitt svært korpulent, og hans legeme fikk ikke plass i sarkofagen som var forberedt til ham. Biskopene som var til stede, måtte dytte legemet på plass, noe som resulterte i at gasser i kroppen tvang seg ut slik at de sørgende flyktet fra kirken.
Han ble etterfulgt som konge av England av sin sønn Vilhelm Rufus, mens hans eldre sønn Robert Curthose ble hertug av Normandie. Dette førte til uvennskap mellom brødrene, som året etter utløste opprøret i 1088. Hans yngste sønn, Henrik, ble konge av England da Vilhelm Rufus døde barnløs.
Barn av Vilhelm og Matilda
Det er uklart hvor mange døtre paret fikk, og listen kan derfor inneholde noen som ikke var datter av de to, og/eller mangle en eller flere døtre.
Robert Curthose (ca. 1054–1134), hertug av Normandie, gift med Sybil av Conversano, datter av Geoffrey av Conversano
Adeliza (Alice) (ca. 1055–?), angivelig forlovet med Harald II av England (det er usikkert om hun har eksistert)
