Joruba
ede Yorùbá
Kart over språk – deriblant joruba – som snakkes i Nigeria, Benin og Kamerun.
Brukt i		Nigeria,[1] Benin,[2] Togo[3]
Antall brukere		19 327 000[4]
Lingvistisk klassifikasjon		Niger-kongo Atlantisk Voltakongo Benuekongo Defoid Joruboid Edekiri Joruba
Skriftsystem		det latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt i		Benin
Språkkoder
ISO 639-1		yo
ISO 639-2		yor
ISO 639-3		yor
Glottolog		yoru1245
Wikipedia på joruba Joruba på Wiktionary

Joruba (èdè Yorùbá på joruba) er et dialektkontinuum i Vest-Afrika med over 22 millioner brukere. Det er morsmål for jorubafolket og snakkes blant annet i Nigeria, Benin og Togo, og det finnes spor av språket blant grupper i Brasil og Cuba (der språket kalles nago). Joruba er et analytisk tonespråk med SVO-ordstilling. Termen joruba sikter ikke bare til dialektene og deres brukere, men også til den skriftlige standardformen av språket. Joruba tilhører niger-kongofamilien i den joruboide greina av benuekongo-språka.

Det tradisjonelle jorubaområdet, det sørøstlige hjørnet av Nigeria, kalles ofte Jorubaland, og består av de nåværende delstatene Oyo, Ogun, Ondo, Kwara og Lagos samt den vestlige delen av Kogi. Jorubaland er en del av et platå som avgrenses i nord av elva Niger. En stor del av området dekkes av tett skog, men den nordlige delen, inkludert Oyo, ligger på savannen nord for skogen.

Stamfaren til jorubafolket er ifølge jorubaenes mytologi Oduduwa, sønn av Olúdùmarè, jorubafolkets høyeste gud.

Selv om de har en felles historie, er det kun siden andre halvdel av 1800-tallet at Oduduwas barn har hatt et felles navn. Før slavehandelen ble avskaffa ble jorubaene blant de befridde slavene i Freetown kjent blant europeere som Akú, et navn som stammer fra de første ordene i jorubahilsener som Ẹ kú àárọ̀ «god morgen» og Ẹ kú alẹ́ «god kveld».^[5] Ved et tidspunkt begynte man å bruke termen Yariba eller Yoruba, først bare i Ọyọriket. Termen ble brukt av hausatalende (som i dag), men dens opphav er uklart.^[6] Under innflytelse av jorubaen Samuel Ajayi Crowther (første biskop av Vest-Afrika og den første afrikanske biskopen i Den engelske kirke) og senere misjonærer, og til stor del på grunn av at en skriftlig versjon av språket ble utvikla, spredte termen yoruba seg til å omfatte alle talere av de beslektede dialektene.

Første gang en variant av joruba dukka opp på trykk var i 1819, i form av en liten ordliste som ble samla sammen av Bowdich, en engelsk diplomat i Ashantikonføderasjonen.^[7] Dette er relativt seint for et vestafrikansk språk med så stor spredning som joruba. Det kan forklares med at nesten ingen europeisk handel skjedde på jorubakysten før 1800-tallet.

Med lingvistiske metoder, for eksempel sammenlignende lingvistikk, glottokronologi og dialektologi, sammen med både tradisjonelle (muntlige) historiske kilder og arkeologiske funn, har man spredt litt lys over jorubafolket og deres historie før denne tida. De nordvestlige jorubadialektene viser for eksempel flere språklige innovasjoner. Dette, samt det faktum at sørøstlige og sentrale jorubaområder i allmennhet har eldre bosetninger, tyder på at innflyttinga til det nordvestlige jorubaområdet var seinere enn resten av området.^[8]

Selve dialektkontinuumet består av over femten varieteter som kan klassifiseres i tre større dialektområder: nordvestlige, sentrale og sørøstlige.^[9] Sjølsagt kan ikke klare grenser dras, og utkantsområdene i dialektregioner har ofte likheter med tilgrensende dialekter av andre språk.

• Nordvestjoruba
  • Områdene Abẹokuta, Ibadan, Ọyọ, Ọṣun og Lagos
• Sentraljoruba
  • Områdene Igbomina, Ifẹ, Ekiti, Akurẹ, Ẹfọn og Ijẹṣa.
• Sørøstjoruba
  • Okitipupa, Ondo, Ọwọ, Ṣagamu og deler av Ijẹbu.

I nordvestlige dialekter har urjorubas /gh/ (den velare frikativen [ɣ]) og /gw/ smelta sammen til /w/. De øvre vokalene /ị/ og /ụ/ har blitt høyere og smelta sammen med /i/ og /u/, og det samme har de nasale variantene av disse, hvilket gir et vokalsystem med sju orale og tre nasale vokaler.

Sørøstjoruba har beholdt kontrasten mellom /gh/ og /gw/. De nasale vokalene /ịn/ og /ụn/ har blitt senka til /ẹn/ og /ọn/. I sørøstjoruba har pronomenformene for andre og tredje person flertall smelta sammen: àn án wá kan bety enten «dere kom» eller «de kom» på sørøstlige dialekter, mens for eksempel nordvestjoruba har ẹ wá «dere kom» og wọ́n wá «de kom».

Sentraljoruba danner et overgangsområde på det sett at ordforrådet har mye til felles med nordvestjoruba, mens mange etnografiske drag deles med sørøstjoruba. Dets vokalsystem er minst forandra av de tre dialektgruppene. Det har beholdt ni orale vokaler og seks eller sju nasale, samt ett omfattende vokalharmonisystem.

Standardjoruba er språkets skriftlige form, den standardvarietet som læres i skolen og som snakkes av nyhetsopplesere i radio. Standardjoruba stammer fra 1850-tallet, da Samuel A. Crowther ga ut en jorubagrammatikk og begynte sin bibeloversettelse. Selv om det til stor del er basert på dialektene i Ọyọ og Ibadan, har standardjoruba tatt til seg flere trekk fra andre dialekter.^[10] Dessuten har det visse trekk som er spesielle for denne språkvarieteten, for eksempel det forenklede vokalsystemet samt fremmede strukturer, som oversettingslån fra engelsk som stammer fra tidlige oversettelser av religiøse verk.

Ettersom utviklinga av standardjoruba ikke bygde på noen bevisst språkpolitikk er det delte meninger om hva som utgjør «genuin joruba». Visse forfattere anser Ọyọ-dialekten som den reineste formen, og andre hevder at det ikke finnes noen genuin joruba i det hele tatt. Standardjoruba, den varieteten som læres i skolen og brukes i mediene, har uansett vært en sterkt konsoliderende faktor når en felles jorubaidentitet har vokst fram.

Jorubas ortografi stammer fra det tidlige arbeidet som ble gjort av misjonærer som jobba blant Aku i Freetown. De samla ordlister og publiserte korte notater om jorubas grammatikk. En av deres informanter var Crowther, som seinere studerte sitt morsmål joruba. I tidlige lærebøker og oversettelser av deler av den engelske utgaven av Bibelen brukte Crowther det latinske alfabetet i stort sett alt utenom toneangivelser. Det eneste diakritiske tegnet som ble brukt var en prikk under visse vokaler for å angi at de var åpne vokaler, altså [ɛ] og [ɔ] (respektivt ẹ och ọ). Gjennom årenes løp ble stavinga revidert for å ta hensyn til blant annet tonemarkering. I 1875 organiserte Church Missionary Society en konferanse om jorubaortografi. Den standarden man kom fram til der ble grunnlaget for den ortografien man brukte i religiøs litteratur og lærebøker i de neste sytti åra.

Jorubas nåværende ortografi stammer fra en rapport av Yoruba Orthography Committee fra 1966, sammen med Ayọ Bamgboṣes Yoruba Orthography fra 1965, en studie av de tidligere stavingsvariantene og et forsøk på å tilpasse jorubaortografien til talespråket så mye som mulig. Den er fortsatt veldig lik den eldre ortografien og bruker det latinske alfabetet med noen modifikasjoner: man har digrafen gb og visse diakritiske tegn, blant annet ei kort vertikal linje som settes under bokstavene E̩/e̩, O̩/o̩ og S̩/s̩. Man valgte ei linje for at den også skulle være synlig når tekst har understreking; det er imidlertid vanligere å bare bruke en vanlig prikk under bokstavene: Ẹ/ẹ, Ọ/ọ, Ṣ/ṣ.

Det latinske alfabetets bokstaver c, q, v, x og z brukes ikke.

Uttalen av bokstavene uten diakritiske tegn tilsvarer mer eller mindre deres lyder i det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA), utenom de labiovelare plosivene [k͡p] (som skrives <p>) og [g͡b] (som skrives <gb>). Det diakritiske tegnet under vokaler angir åpen vokal, uttalt med tilbaketrukket tungerot. <ṣ> står for en postalveolar konsonant [ʃ] som engelsk sh, <y> står for en palatal approksimant som norsk j og <j> en stemt palatal plosiv, som er vanlig i mange afrikanske ortografier.

Utenom de vertikale strekene brukes ytterligere tre diakritiske tegn på vokaler og stavelsesbærende nasaler for å angi språkets toner: en akutt aksent for den høye tonen, en grav aksent for den lave tonen og en valgfri makron for mellomtonen. Disse brukes sammen med de vertikale linjene/prikkene. Når mer enn én tone brukes i samme stavelse kan vokalen enten skrives én gang for hver tone (for eksempel òó for en vokal [o] med tone som stiger fra lav til høy) eller, mer sjeldent i dag, kombineres til én enkel aksent. I dette tilfellet vil en hake brukes for den stigende tonen (så det forrige eksempelet ville skrives ǒ) og en tilde for andre muligheter.

De tre mulige stavelsesstrukturene i joruba er konsonant + vokal (KV), enkel vokal (V) og stavelsesbærende nasal (N). Hver stavelse har en av de tre tonene høy (´), mellomtone ( ̄; vanligvis umarkert) og lav (`). Setninga n̄ ò lọ «jeg gikk ikke» gir eksempel på alle de tre stavelsestypene.

Standardjoruba har sju orale og fem nasale vokaler. Det fins ingen diftonger i joruba; en rekke på flere vokaler uttales som adskilte stavelser. Dialektene skiller seg i antall stavelser, se over.

Stillinga til en femte nasal vokal, [ã], er kontroversiell. Sjøl om lyden forekommer i talespråk har flere forfattere hevda at den ikke er fonemisk. Ofte er den i fri variasjon med [ɔ̃].^[12] I skrift representeres nasale vokaler vanligvis av tegnet for en oral vokal etterfulgt av en <n>, oltså <in>, <un>, <ẹn> og <ọn>, utenom der [n] som allofon av /l/ (se under) kommer foran en nasal vokal; altså uttales inú «innmat, mage» faktisk [īnṹ].^[13]

De ustemte plosivene /t/ og /k/ er svakt aspirerte. I visse varieteter av joruba er /t/ og /d/ mer dentale. Den rotiske konsonanten realiseres som en flapp ([ɾ]), eller i noen varieteter (deriblant Lagos-joruba) som postalveolar approksimant [ɹ]. I likhet med mange andre språk i området har joruba de labiovelare plosivene /k͡p/ og /g͡b/, for eksempel pápá [k͡pák͡pá] «felt» og gbọ̄gbọ̄ [g͡bɔg͡bɔ] «alle». Joruba mangler bemerkelsesverdig nok den vanlige ustemte bilabiale plosiven /p/, hvilket forklarer hvorfor /k͡p/ skrives med bokstaven <p>. Språket mangler også /n/ som fonem. Bokstaven <n> brukes i stavinga av språket, men angir egentlig en allofon av /l/ som kommer umiddelbart foran en nasal vokal.

Det finnes også en stavelsesbærende nasal som selv danner en stavelseskjerne. Når den kommer foran en vokal er den en velar nasal [ŋ], for eksempel i n ò lọ [ŋ ò lọ] «jeg gikk ikke». I andre tilfeller dens artikulasjonssted det samme som den etterfølgende konsonanten, for eksempel ó ń lọ [ó ń lọ] «han går» eller ó ń fò [ó ɱ́ fò] «han hopper».

Joruba er i likhet med de fleste andre språk i Afrika sør for Sahara et tonespråk. Det har tre toner; høy tone, mellomtone og lav tone. Mellomtone er standardtonen. En stavelse som inneholder en lang vokal kan ha to toner. Konturtoner (det vil si stigende eller fallende toner) analyseres vanligvis som separate toner som inntreffer på nærliggende tonebærende enheter og dermed ikke har fonemisk status.^[14] Toner markeres med bruk av akutt aksent for høy tone (á, ń), grav aksent for lav tone (à, ǹ); mellomtone er umarkert utenom på stavelsesbærende nasaler, der den angis med makron (a, n̄). Eksempler:

• H: ó bẹ́ «han hoppa»
• M: ó bẹ «han er foran»
• L: ó bẹ̀ «han ber om unnskyldning»

Når et ord går foran et annet ord som begynner på vokal skjer ofte assimilasjon eller elisjon av den ene vokalen.^[15] Ettersom stavelser på joruba vanligvis slutter på vokal og de fleste substantiv begynner på en, er dette et veldig vanlig fenomen som kun unngås i langsom eller unaturlig tale. Skriftspråket følger her talespråket i at avgrensninger mellom ord som forkortes på grunn av assimilasjon eller elisjon normalt ikke angis: ra ẹja → rẹja «kjøpe fisk». I blant velger forfattere å ha en apostrof for å angi en omgått vokal, si i ní ilé → n'ílé «i huset».

Lange vokaler inni ord signaliserer vanligvis at en konsonant har blitt omgått inni ordet. I slike tilfeller beholdes den eliderte vokalens tone, for eksempel àdìrò → ààrò «hard», koríko → koóko «gress», òtító → òótó «sannhet».

Joruba er et isolerende språk. Den grunnleggende ordstillinga er SVO (subjekt–verb–objekt), som i ó na Adé «han slo Adé». Den enkle verbstammen henviser til en fullført handling (ofte kalt perfektum). Tid og aspekt markeres med preverbale partikler som ń «imperfektum/pågående presens», ti «datid». Negasjon uttrykkes med en preverbal partikkel kò. Serielle verbkonstruksjoner er vanlige, som i mange andre vestafrikanske språk.

Joruba skiller mellom menneskelige og ikke-menneskelige substantiv, hvilket er en rest av urnigerkongos substantivklassesystem. Forskjellen er bare åpenbar i at de to gruppene må ha ulike spørreord: tani for menneskelige substantiv («hvem?») og kini for ikke-menneskelige substantiv («hva?»). Assosiativkonstruksjonen (som dekker possessiv/genitiv og beslektede begrep) består av å stille substantiv ved siden av hverandre i rekkefølgen styrt–styrende, som i inú àpótí «innsida av kista» (lit. «innside kiste»), fìlà Àkàndé «Akandes lue» eller àpótí aṣọ «kleskiste» (Bamgboṣe 1966:110, Rowlands 1969:45-6). Mer enn to substantiver kan settes sammen: rélùweè abẹ́ ilẹ̀ «tunnelbane» (lit. «jernbane under bakken») og inú àpótí aṣọ «innsida av kleskista». I de sjeldne tilfellene der det er to mulige lesninger må man avgjøre etter sammenhengen.

Det finnes to «preposisjoner»: ní «på, ved, i» og sí «mot, til». Den første angir sted og mangel på bevegelse, den siste angir sted/retning med bevegelse (Sachnine 1997:19). Sted og retning uttrikkes av disse preposisjonene i kombinasjon med romlige relasjonelle substantiver som orí «topp», apá «side», inú «innside», etí «kant», abẹ́ «under», ilẹ̀ «nede», og så videre. Mange av disse romlige relasjonelle termene er historisk beslekta med termer for kroppsdeler.

Nord for Jorubaland snakkes hausa. Den langvarige kontakten mellom joruba- og hausakulturene har hatt innflytelse på begge språka. Den påvirkninga som hausa har hatt på joruba kan tydeligst ses i de mange lånorda. To typer lånord fra hausa kan adskilles: for de første ord av rent hausaopphav, for det andre ord som kan spores til arabisk via hausa. Eksempler av den første typen er blant annet gèjíyà «trøtthet» (< hausa gàjíyàà), Ọbángíjì «allmektig Gud» (< hausa Ùbángíjì, bokstavelig «husfar»). Eksempler av den andre typen er blant annet ord som àlùbáríkà «velsignelse», àlàáfíà «velbehag» og àlùbọ́sà «løk» (Oyètádé & Buba 2000).

• Abraham, Roy Clive (1958): Dictionary of Modern Yoruba. London: University of London Press.
• Adetugbọ, Abiọdun (1973): «The Yoruba Language in Yoruba History». I: Biobaku, S. O. (red.): Sources of Yoruba History. Oxford: Clarendon Press, s. 176–204.
• Adetugbọ, Abiọdun (1982): «Towards a Yoruba Dialectology». I: Afọlayan, Adebisi (red.): Yoruba Language and Literature. Ifẹ / Ibadan: University of Ifẹ Press / Ibadan University Press, s. 207–224.
• Ajayi, J. F. Ade (1960): «How Yoruba was Reduced to Writing». I: Odu: A Journal of Yoruba, Ẹdo and Related Studies 8, s. 49–58.
• Bamgboṣe, Ayọ (1965a): «Assimilation and contraction in Yoruba». I: Journal of West African Languages 2, s. 21–27.
• Bamgboṣe, Ayọ (1965b): Yoruba Orthography. Ibadan: Ibadan University Press.
• Bamgboṣe, Ayọ (1966): A Grammar of Yoruba. Cambridge: Cambridge University Press.
• Bamgboṣe, Ayọ (1969): «Yoruba». I: Dunstan, Elizabeth (red.): Twelve Nigerian Languages. New York: Africana Publishing Corp. ISBN 0-8419-0031-0.
• Fagborun, J. Gbenga (1994): «The Yoruba Koiné – its History and Linguistic Innovations». I: LINCOM Linguistic Edition, bind 6, München / Newcastle: LINCOM Europe.
• Fresco, Max (1970): «Topics in Yoruba Dialect Phonology». I: Studies in African Linguistics, Supplement Vol. 1, Los Angeles: University of California, Dept. of Linguistics/ASC.
• Hair, P. E. H. (1967): The Early Study of Nigerian Languages. Cambridge: Cambridge University Press.
• Ladipọ, Duro (1972): Ọba kò so (The king did not hang). Opera by Duro Ladipọ. Transcribed and translated by R.G. Armstrong, Robert L. Awujọọla and Val Ọlayẹmi from a tape recording by R. Curt Wittig, Ibadan: Institute of African Studies, University of Ibadan.
• Oyètádé, B. Akíntúndé / Buba, Malami (2000): «Hausa Loan Words in Yorùbá». I: Wolff / Gensler (red.): Proceedings of the 2nd WoCAL. Leipzig 1997., Köln: Rüdiger Köppe, s. 241–260.
• Rowlands, E. C. (1969): Teach Yourself Yoruba. London: The English Universities Press.
• Sachine, Michka (1997): Dictionnaire yorùbá-français. Paris: Édition Karthala. ISBN 2-86537-767-9.
• Ward, Ida (1952): An introduction to the Yoruba language. Cambridge: W. Heffer & Sons.