Savanne med spredte trær i Tanzania i Østlige AfrikaSavanne i Kamerun med laterittjord.Verdens tørre klimasoner
Savanne (via spansksabana, fra et nå utdødd karibisk språk)[1][2] er et av jordas større biomer. Den kan betraktes som en mellomting mellom skog og steppe. Savanne fins i Afrika, Nord-Amerika, Sør-Amerika og Australia. En typisk savanne er et område i den tropiske sonen som ligger ved ekvator, hvor vegetasjonen består av høyt gress og tynt spredte busker og trær.[3] Savannaområder ligger ofte mellom regnskog og ørkenområder. Jordsmonnet på den tropiske savannen er vanligvis mer alkalisk enn jorda i en tropisk regnskog og har en brun-svart farge.
Savannas har vanligvis stor forskjell mellom regntiden og den tørre årstiden, noe som har stor innvirkning på plante- og dyrelivet.
Klima og jordsmonn
Temperaturen er høy hele året. Årsnedbøren varierer mellom 250 mm på de tørreste savannene til 1800 mm på de mest nedbørsrike. Det er en eller to tørketider.
Jordsmonnet tilhører lateritt-typen, men har på grunn av det tørrere klimaet høyere humusinnhold enn i den tropiske regnskogen.
Vegetasjon
Gress dominerer landskapet. De fleste grasartene er høgvokste, men utstrakt beiting holder graset nede. Det afrikanske elefantgraset kan nå høgder på 5 meter.
Trærne står enkeltvis eller i små holt. Vanligst er akasiearter. Trærne tilpasser seg tørken på ulike måter. Noen arter feller bladene i tørketida, mens andre har tjukke og nesten nåleforma blad. De hyppige brannene favoriserer arter som tåler brann.
Til tross for at savanner ikke har mange trær, er primærproduksjonen den nest største etter tropisk regnskog. Dette skyldes den kraftige gressveksten. Undersøkelser har vist at dyrene på savannene konsumerer er større del av primærproduksjonen enn i andre økosystemer. I Uganda har målinger vist at gresspisende dyr tar til seg 50 % av netto primærproduksjon, noe som er mye når tilsvarende undersøkelser viser at reinsdyr på Hardangervidda bare tar til seg 0,6 % av primærproduksjonen. En grunn til dette kan være at de plantespisende artene har tilpasset seg mange særegne nisjer over lang tid (koevolusjon).[4]
