Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)
En nasal vokal er en vokal som produseres ved at velum åpnes, slik at lufta passerer både gjennom nesa og munnen. Den andre typen vokal er den orale, det vil si den «vanlige» vokalen uten nasalisering. I begge tilfellene går luftstrømmen gjennom munnen, men når man produserer en nasal vokal, går den i tillegg gjennom nesa.
I de fleste språk farges en vokal som forekommer umiddelbart før eller etter en nasal konsonant slik at også vokalen i en viss grad blir nasal, selv om taleren selv vanligvis ikke er oppmerksom på dette. Dette gjelder blant annet i norsk, når en vokal før n, m eller ng får en nasal kvalitet som er tydelig i en fonetisk analyse. Det er imidlertid ikke noe fonemisk skille i norsk mellom orale og nasale vokaler.
I for eksempel portugisisk og fransk derimot, er nasale vokaler betydningsskillende. I de franske ordene beau/bo/ «vakker» og bon/bõ/ «god» er hovedforskjellen i uttalen hovedsakelig den at vokalen i det andre ordet er den nasale varianten av vokalen i det første ordet.
Ortografi
I språk som skrives med det latinske alfabetet, kan en nasal vokal indikeres av en påfølgende nasal konsonant (n eller m), som ikke selv uttales, slik som tilfellet er i portugisisk og fransk. Andre måter er å bruke diakritiske tegn. I portugisisk bruker man tilde, tegnet ~, på ã, õ. I polsk og navajo brukes det en «krok» under bokstaven, kalt ogonek, som i ą, ę. I katalansk vises ikke alltid nasaliseringen i skrift; den grave aksenten eksempelvis i ordet català [katalã] (dvs. «katalansk») er bara et betoningstegn. I det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA) markeres nasale vokaler med en tilde over symbolet til den underliggende vokalen (som i det portugisiske skriftspråket).
Eksempelspråk
Språk som har fonemiske nasale vokaler, er blant annet:
