Arndt ble født i Datteln, Westfalen, og fullførte folkeskole før han begynte som skomakerlærling. Etter å ha fullført sin lærlingetid og bestått svenneprøven i 1929, ble han ansatt i Ordnungspolizei (Orpo). Mellom 1933 og 1935 tjenestegjorde han i Landespolizei, hvor han også gjennomgikk ett års politiskole og rideskole. Han tjenestegjorde senere ved ridende politi i Bochum og Berlin.[1][2]
Arndt ble medlem av NSDAP i 1937, og i 1940 ble han overført til Gestapo i Bochum som kriminalassistent på prøve. Han fortsatte sin karriere i det tyske kriminalpolitiet, før han i desember 1941 ble overført til Bergen som SS-Hauptscharführer ved KdS Bergen, hvor han fikk ansvar for referat IV E og senere IV A.[2]
Tjeneste i Bergen
Arndt ankom Bergen i desember 1941, hvor han ble utnevnt til SS-Hauptscharführer og kriminalsekretær ved KdS Bergen. Hans hovedoppgaver inkluderte etterforskning og forhør av motstandsfolk, samt undertrykkelse av enhver aktivitet som kunne true den tyske okkupasjonsmakten.
Han arbeidet først ved referat IV E, som var ansvarlig for bekjempelse av "fiender av staten" innenfor Bergen og omliggende områder. I løpet av sommeren 1944 ble han overført til referat IV A, som fokuserte på politiske saker, inkludert bekjempelse av motstandsbevegelser.
Under sin tid i Bergen var Arndt involvert i mange tilfeller av mishandling og tortur av fanger. Han ble ansett som en av de verste torturistene ved KdS Bergen.[2][1]
Mishandling og Tortur
Under sin tid i Bergen ble Arndt kjent for sin brutalitet og effektive, men ofte sadistiske, avhørsmetoder. Han var direkte involvert i tortur og mishandling av mange norske motstandsfolk og sivile som ble mistenkt for å støtte motstandsbevegelsen. Metodene som ble brukt inkluderte slag, trusler, og ulike former for fysisk og psykisk tortur.
Arndt unnslapp å delta i en av de mest kjente aksjonene, Telavåg-aksjonen 25. april 1942, på grunn av sin fødselsdag. Under denne aksjonen ble hele den lille kystbygda Telavåg ødelagt som hevn for drapet på to Gestapo-offiserer.
Vitnesbyrd og Omdømme
Arndts rykte som en grusom torturist ble godt kjent blant de norske motstandsfolkene og sivile. Imidlertid var det også noen som vitnet om hans mer menneskelige sider under rettssakene etter krigen. Enkelte nordmenn som hadde vært fanget og avhørt av Arndt beskrev situasjoner der han hadde vist en viss grad av medfølelse eller hjelpsomhet.
En kvinnelig lege vitnet om at hun oppfattet Arndt som en vanlig politimann som overdrev sine handlinger på grunn av miljøet han var i. Hun mente han ikke var en sadist av natur. Andre vitnesbyrd beskrev ham som korrekt og til og med elskverdig under enkelte forhør, noe som skapte et mer komplekst bilde av hans karakter.[2]
Han ble også mistenkt for mulig drap av Leiv lea[3]
Etter Krigen
Etter den tyske kapitulasjonen i 1945, ble Arndt arrestert i Sandeid den 5.juni 1945 av det norske politiet og stilt for retten for sine krigsforbrytelser. [2]Gulating lagmannsrett dømte ham til døden i 1947, men dommen ble senere omgjort til livsvarig tvangsarbeid av Høyesterett. Vitnesbyrd til hans fordel, som fremhevet enkelte formildende omstendigheter, bidro til omgjøringen av dommen.
Arndt ble overført til Espeland fangeleir i 1948 for å sone sin straff. I oktober 1953 ble han benådet og utvist fra Norge. Hans videre skjebne er ukjent, men det er spekulert i at han, i likhet med flere andre tidligere Gestapo-medlemmer, kan ha blitt rekruttert av etterretningsorganisasjoner som CIA eller den vesttyske Bundesnachrichtendienst (BND).[4]
