En skomaker er en håndverker som lager og reparerer skotøy. Skomakeryrket et av de eldste håndverksfagene. I middelalderens norske byer var skomakerne en dominerende yrkesgruppe på 1200-tallet av (norrønt: sútari). Den gang hadde skomakeren hele arbeidsprosessen; skomakeren garvet skinn, sydde sko og støvler og hadde selv direkte kontakt med kundene. Middelalderens skomakere i norske byer arbeidet i en felles europeisk håndverkstradisjon. Fram til begynnelsen av 1600-tallet var skomakerne relativt velstående. På den tid ble imidlertid garverne en egen yrkesgruppe, og de tok mye av fortjenesten til skomakerne.

Skomakeren tok mål av kundens føtter og sydde hvert enkelt par sko på bestilling og tilpasset den enkelte kunde. I byene hadde skomakeren eget verksted, og kunden oppsøkte skomakeren der. Skomakerverkstedet var gjerne delt i to, mot gata var det et lite butikklokale, mens verkstedet var mer tilbaketrukket. Bygdeskomakeren var en omvandrende håndverker, som gikk fra gård til gård og sydde sko til gårdens folk av lær som kundene (bøndene) selv hadde garvet av huder fra egne husdyr. Det var derfor stor forskjell på byskomakere og bygdeskomakere.

Eksklusive sko ble laget av skinn med såle av lær. Tre var også et mye benyttet materiale til sko, og treskomakerne var en viktig faggruppe. Mange sko ble laget med bunner av tre med overlær.

Sko måtte vedlikeholdes jevnlig. Skosålene var ofte festet med små treplugger, og disse måtte ofte fornyes og ettersees. Slikt arbeid ble gjerne utført i det enkelte hjem, og var mest typisk husflid for menn. Halvsåling m.m. var mer omfattende, og krevde en skomaker. I byene kunne enkelte skomakere spesialisere seg som såkalte lappeskomakere. De sydde ikke nye sko, men reparerte gamle.

Fabrikksydde sko ble vanlig i andre halvdel av 1800-tallet, da man begynte å bruke maskiner i produksjonen. På 1900-tallet ble denne produksjonsmåten enerådende. Fabrikkproduksjon betydde at sko ble masseprodusert i ulike størrelser, og spredd til et større marked. Skobutikkene overtok den direkte kontakten med kundene. Dette hadde store konsekvenser for det tradisjonelle skomakerhåndverket.

Skofabrikkene overtok dermed produksjonen av sko, og skomakerfaget ble - i hovedsak - redusert til reparasjoner og tilpasninginger av fabrikkproduserte sko. I tillegg fortsatte det å være en liten nisje i markedet til eksklusive håndverksproduserte sko.

Etter at laugene ble oppløst i 1870, ble det skomakerforeninger i byene, og i 1908 ble Norges Skomakermester-forbund opprettet.

Det er fremdeles tre små skofabrikker igjen i Norge, Aurlands Skofabrikk, Fenrir Skofabrikk og Eiks Skofabrikk. Det meste som selges av skotøy i Norge er importert.

Noen av skofabrikkene har etterhvert begynt å ta imot reparasjoner i tillegg til produksjon av nytt fottøy.

Skomakere i dag reparerer og vedlikeholder alle typer fottøy, i tillegg til lærartikler som vesker og seler.

I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og tekstil.

Skomakerfaget er (pr. 2016) med på Utdanningsdirektoratets liste over små og verneverdige håndverksfag. Dette innebærer blant annet at bedrifter innen faget mottar utvidet støtte fra fylkeskommunen når de tar inn nye lærlinger.^[1]

• Skomaker, bli ved din lest
• Skomakerens barn har ikke sko

• Liv Hilde Boe: Det gamle skomakeri. Oslo : Institutt for etnologi, Universitetet i Oslo, 1989. ISBN 82-550-6034-0

• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av skomaker
• Design og håndverk – Skomaker
• Plus-skolen i Fredrikstad gir opplæring i faget

Nettskomakeren Arkivert 19. september 2020 hos Wayback Machine. skofabrikk som har gått over til skoreparasjon

Alfa Skofabrik

• Skomakere i kunstverk på Wikipedia Commons