Leiv Lea (født 5. februar1895 på Hægebostad, død 2. mai1942 i Bergen)[1][2] var en norsk advokat og motstandsmann. Han var en av pionerene i oppbygningen av Hjemmefronten i Rogaland
under andre verdenskrig og den første lokale lederen for Milorg i distriktet. Lea ble arrestert av Gestapo og døde i tysk fangenskap.
Leiv vokste opp med åtte søsken.
Blant disse var en eldre bror Rolv Lea (1891-1941) og en yngre bror Per Wåge Lea (1907-1954), som begge utmerket seg ved deltagelse i andre verdenskrig. Rolv var aktiv i
motstandsbevegelsen i Oslo, ble arrestert, stilt for tysk krigsrett, dømt til døden og skutt 26. november 1941. Per var sjøoffiser og flyger, og han ble etter krigen tildelt
Krigskorset med sverd, Norges fremste utmerkelse. En yngre bror, Olav Refsnes Lea, ble i 1958 politimester i Stavanger.[4]
Leiv Lea var i det sivile liv praktiserende advokat i Stavanger, etter å ha tatt juridisk embedseksamen ved universitetet i Oslo i 1917.[5] 1. juni 1918 gikk Leiv Lea inn som kompanjong i advokatforretningen Jørgen B, Schive & Bernt B. Torstrup i Stavanger.[6] Som overrettssakfører hadde han rett til å føre saker både for Underretten og Overretten. Lea startet sin egen advokatforretning 1. august 1920, med kontor i Kirkegaten 37 i Stavanger.[7] I fra 1922 bruker Lea tittelen høyesterettsadvokat.[8] I 1923 annonserer han tjenester sammen med høyesterettsadvokat Jacob Hidle, begge med kontor i Bredgaten 10.[9] Firmaet ble i 1939 utvidet med overrettssakfører Jon Hidle, under firmanavn Jacob Hidle, Leiv Lea, Jon Hidle.[10]
I 1920 giftet Leiv seg med Hjørdis Hansen (født 1898 i Stavanger).[11] Sammen fikk de tre barn, Ragna, Finn og Ingeborg.[12]
Lea ble i 1924 valgt inn i styret i A/S Stavanger Teater, en forløper til Rogaland Teater.[13] Da teatersjefen sa opp i 1926, trakk også Lea seg fra styret.[14]
Stavanger Fedrelandslag ble stiften i 1928, og Leiv Lea var en av medlemmene i arbeidsnemnda som ble opprettet for å dra i gang laget.[15] Dette skulle være et lokallag av Fedrelandslaget, en konservativ og nasjonalsinnet opplysnings- og propagandaorganisasjon. Lea ble sendt som lokallagets representant til landsrådmøtet i Oslo i november samme år.[16]
Lea ble i 1931 også med i hovedstyret i det nystartede og landsomfattende Auto-Riksforbundet, som skulle yte medlemmene teknisk og juridisk hjelp i bilspørsmål.[17]
I 1936 ble Lea valgt inn i styret til Stavanger Forsorgsvesen som varaformann.[18]
Kampene i Gjesdal
Leiv var 45 år da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940. Allerede den 10. april meldte han seg for de norske styrkene i Oltedal i Gjesdal kommune, og på veien hadde han klart å samle en tropp av
frivillige.[19] Lea hadde liten militær opplæring: I yngre dager hadde han et kort kurs som reserveoffiser i trenet, og våren 1940 hadde han frivillig vært på repetisjonskurs.
Lea var under kampene løytnant i «bilkompaniet», nestkommanderende for kaptein John Øvregaard fra Stavanger, som fra før av var en god venn.[2][1] Blant dem som deltok i kampene under Leas ledelse var Otto Olsen.[19]
Lea ledet en ekspedisjon på fem lastebiler som tok seg gjennom de tyske linjene ned til Jæren. På Nærbø og Bryne sikret de seg betydelige kvanta med bensin, olje, proviant og utstyr. I grålysningen kjørte de tilbake til
de norske styrkene, på nytt gjennom fiendens linjer.[20]
Etter vel to ukers kamphandlinger måtte de norske styrkene i Gjesdal overgi seg. Lea var i en kort perioden i tysk fangenskap.
Motstandskamp
Starten
Lege Henrik Giertsen var en venn av Lea, og han kom etter kampene i Gjesdal med i et utvalg oppnevnt av fylkesmann John Norem der oppgaven var å fungere som bindeledd mellom tyske Wehrmacht og norske krigsfanger.
Utvalget prøvde å hjelpe fangene på alle mulige måter, men innsatsen som trengtes var relativt kortvarig, siden fangene ble satt fri. Okkupasjonsmakten begynte imidlertid å arrestere nordmenn på politisk grunnlag,
og også disse fangene, sammen med pårørende, trengte hjelp. Sammen diskuterte Lea og Giertsen hva som kunne gjøres, og etter mønster fra Bergen ønsket de å få i gang støttearbeid. De to inviterte med seg Gerhard M. Vaaland,
Harald Aanensen og Alfred Magnussen til et møte hjemme hos Giertsen. Møtet resulterte i at gruppen satte i gang arbeid med å samle inn penger og fordele disse, både til personer som trengte støtte på grunn av nasjonal holdning og til Englandsfart. Kasserer for gruppen var Ludvig Larsen. Bedrifter og forretninger i byen ble fordelt mellom medlemmene, for å søke støtte. Betydelige beløp ble på denne måten samlet inn og fordelt.
Gjennom Lea gikk en del av midlene også direkte til illegalt arbeid.[21] Giertsen ble sommeren 1941 utpekt fra Oslo til å lede «gjenoppbygningen av den sivile administrasjonen i Rogaland» - det vil si lokalavdelingen av Sivorg.[22]
John Øvregaard var under kampene i Gjesdal blitt såret under bombeangrep og var ved kampslutt overført til militærsykehuset i Oslo. Offiserskamerater i Oslo hadde begynt å planlegge den første illegale militære etterretningsorganisasjonen, og disse ba nå John reise tilbake til Stavanger og kontakte noen få personer som kunne være kjerne i en lokale etterretningsgruppe. Vel tilbake i Stavanger kontaktet John igjen Leiv og innviet ham i oppgaven.[2] Da var Lea alt i gang med å bygge opp en gruppe for etterretning. John og Leiv ble enige om å samle informasjon og knytte kontakter hver på sin kant. Øvregaard ble den som holdt kontakten med ledelsen i Oslo. Organisasjonen som nå vokste fram med Leas advokatkontor som sentral er omtalt som den første begynnelsen til et lokalt hovedkontor for Milorg i Stavanger.[23]
Knut Stahl karakteriserer Leas innsats i denne tidlige perioden av krigen på følgende måte:[24]
Det må anses på det rene at det militære motstandsarbeidet kom i gang i betydelig omfang og med avgjort effektivitet tidligere i Stavangeravsnittet enn de fleste andre steder i landet. Det henger som allerede påvist bl. a. sammen med de geografiske forhold, men tør nok like meget skyldes en enkelt mann, som med sin usvikelige tro, store energi og målbevisste innsats satte sitt stempel på de fleste av tidsrommets motstandstiltak.
Denne mannen var høyesterettsadvokat Leiv Lea.
Organisasjonsbygging
I starten av krigen var det mange uavhengige motstandsceller som opererte i Rogaland, men langsomt ble virksomheten samlet og gitt en felles ledelse, både lokalt og nasjonalt. Lea ble fort oppfattet som den naturlige lederen i Stavanger. Han etablerte et stort nettverk av personlige medarbeidere og samarbeidende grupper. Kontakten med England ble pleiet både gjennom Bergen og via motstandsgruppen til broren Rolv i Bærum.
Blant dem som i 1941 sluttet seg til Lea var en annen pioner i motstandsarbeidet, Ola Horve. Han hadde selv tidlig dannet en motstandsgruppe for etterretning og Nordsjøfart. Horve bygget den første telegrafsenderen som kom i bruk i Rogaland, og denne ble operert av Otto Olsen og Solveig Bergslien i perioden 1941-42.
Tidlig ute i oppbyggingen av militær etterretning i Stavanger var også de to daværende løytnantene Sigmund Ove Førde og Kaare Knudsen. Førde fungerte som kurér, og Knudsen organiserte er stor gruppe lokale kontakter som hjalp til med å skaffe opplysninger. Etter forslag fra Otto Olsen samlet også denne gruppen seg i 1941 under Leas ledelse.[25]
Øvregaard informerte våren 1941 den sentrale ledelsen for militær etterretning i Oslo om Leas arbeid. Lea fikk da direkte kontakt med Arvid Storsveen i Oslo, sjefen for Overkommandoens etterretningsvesen. Fra hjemmefrontens ledelse fikk han nå overført betydelige beløp til støtte for arbeidet. Selv om Lea ennå ikke hadde noen offisiell utnevnelse, ble han nå betraktet som den lokale Milorg-lederen.[25]
Med seg i Stavanger hadde Lea blant mange andre Trygve Wyller, Alf Gowart-Olsen, Fridtjof Bjelland, Torolf Smedvig og Jacob
Dreyer.[22] I distriktet var medarbeidere Halvard Laugaland på Hjelmeland, Trygve Holst i Strand, Arne Birkeland i Gjesdal og Tor Njaa i Flekkefjord.[25]
I februar 1942 kom en av Milorgs ledere til Stavanger og utnevnte offisielt Lea som distriktssjef i region D-19.[26]
Dette omfattet den sørlige del av Rogaland, med unntak av Haugesundshalvøya. Som nestkommanderende ble utnevnt Alf Gowart-Olsen. Utnevnelsen var en formalitet og endret ikke arbeidet til Lea i særlig grad. Det var tett kontakt mellom Stavanger-gruppen og Milorg-ledelsen, og Gowart-Olsen var i løpet av våren 1942 i Oslo en rekke ganger i kurertjeneste for Lea.
Etterretning
Spionasje og etterretningstjeneste utgjorde det viktigste illegale arbeidet i Stavanger-distriktet.
Skipsreder Alf Gowart-Olsen fikk som hovedoppgave å samle inn opplysninger om tysk skipsfart. Til hjelp i dette arbeidet hadde han et nettverk av havnearbeidere og loser.
Havnebetjent Kjell Søyland var sentral for å kartlegge konvoier og skipsanløp.
Det var også viktig for gruppen å følge virksomheten ved flyplassene på Sola og Forus, og ved ulike tyske befestningsanlegg i distriktet.
Da Odd Kjell Starheim i januar 1941 ble fraktet over fra England i ubåt for å bygge opp en etterretningsorganisasjon på Sør- og Sørvest-landet, hadde han fått oppgitt navnene til Lea og Trygve Wyller som kontaktpersoner i Stavanger. Med seg i bagasjen hadde han blant annet en radiosender. Etterretningsarbeidet i D-19 gikk da inn i en større sammenheng som dekket hele sør- og sørvest-kysten.
Invasjonsforberedelser
Milorg-ledelsen i Stavanger fikk tidlig i 1942 instruks om å forberede en mulig alliert invasjon i Rogaland. En av de første oppgavene fra London var å identifisere en landingsplass for soldater og utstyr, enten i Strand-Årdal eller i Gjesdal-Bjerkreim.[27] Gruppen til Trygve Holst i Strand utarbeidet en plan basert på et droppsted ved Sunnmork i Ryfylke. Planen ble sendt til England via båt over Telavåg våren 1942.
For å forberede en eventuell invasjon fikk en også i oppdrag å legge hemmelige telefonlinjer fra en rekke steder ved kysten og inn til Stavanger. Dette arbeidet ble ledet av Leas nære medarbeider Jon Christen Skeie ved Stavanger Telefonforretning.
For Milorg var det viktig å bygge opp våpenlagre og kartlegge lokale krefter som kunne hjelpe til under en eventuell alliert invasjon.
Arrestasjon og død
Leiv Lea ble arrestert samme dag som Ola Horve, den 28. april 1942[28][29]. Da han ble arrestert, hadde han ligget til sengs noen dager med lumbago.[30] Sammen ble fangene sendt med båt til Bergen, og forhørene startet samme kveld.
Fru Lea og sønnen ble arrestert den påfølgende dagen, men fru Lea ble sluppet ut etter et par dager og sønnen etter en uke.[30]
Arrestasjonene av Horve og Lea var starten på en større opprulling av motstandsarbeidet i Stavanger. Etter denne opprullingen lå arbeidet lenge nede. En foranledning til arrestasjonene var antagelig hendelsen i Telavåg 16. april 1942, der to tyske Gestapo-offiserer ble skutt og drept av to norske medlemmer av Kompani Linge.[28] En av Linge-karene, Arne Meldal Værum, skulle til Stavanger for å arbeide for Milorg der. Innsydd i Værums lærbelte fant Gestapo en mikrofilm med opplysninger som kunne peke på gruppen i Stavanger, blant annet Horves etterretningsnummer.[12]
Lea døde i tysk fangenskap i Bergen 2. mai 1942. Dødsårsaken er uklar, men han har høyst sannsynlig tatt sitt eget liv.[28] I ettertid kunne fru Lea fortelle at hun hadde sydd inn barberblad i trøye-ermer og bukselinninger til mannen, nettopp for at han ville være forberedt på en situasjon der han kunne bli torturert til å røpe medarbeidere.[30] Dødsfallet bidro til å hindre en allmenn opprulling av organisasjonen. Horve måtte gjennomgå svært harde forhør, men uten å røpe det han visste.
Dødsattesten for Leiv ble oversendt familien litt senere i mai. I juli fikk fru Lea tilsendt giftering og gullur. Det ble antatt at liket var senket på dypt vann i Byfjorden utenfor Bergen, ifølge vanlig praksis for henrettede fanger.[30]
Dødsårsaken
Leas død skjedde under mistenkelige omstendigheter, og dødsårsaken er uklar. Under rettssaken mot Johan Arndt kom det frem detaljerte vitneforklaringer om advokat Leiv Leas død. Han døde mens han var i tysk fangenskap i Bergen den 2. mai 1942, og ulike kilder gir forskjellige versjoner av hendelsene som førte til hans død. Ifølge den offisielle dødsattesten, utstedt av SS-Untersturmführer Dr. Echtweg, begikk Lea selvmord ved å kutte håndleddene og halsen med et barberblad. Imidlertid hevder andre kilder at Lea ble skutt av Gestapo-mannen Johan Arndt.[31]
Vitneforklaringene gir et delt bilde av hendelsene. Leif Berg, en av Leas medfanger, hevder at han så Johan Arndt, bevæpnet med en revolver, utenfor celledøren til Lea den morgenen han døde. Da Berg returnerte fra toalettet til cellen med en vakt, ble Arndt rasende og utskjelte vakten for å ha tillatt Berg å forlate cellen. Dette fikk Berg til å mistenke at Arndt ønsket å skjule sitt ansvar. Senere måtte Berg og andre medfanger bære Leas lik ut av cellen. Ole Horve, en annen medfange, mener at Lea døde av indre skader etter mishandling, og han tvilte på den tyske legens dødsattest, som han anså som falsk. Horve, som var innesperret i en nabocelle, fortalte om å ha hørt Leas bønner om vann og å ha vært vitne til hans forverrede tilstand. Til tross for anmodninger om hjelp, ble ingen assistanse gitt, og Leas tilstand forverret seg gjennom natten.[31]
Senere ble de kalt ut av cellene sine og vitnet til at Höllscher, Arndt, Köhler og flere andre Gestapo-menn leke med pistolene sine. Det var også en mann med et blodig forkle. Gestapo-mennene åpnet døren til Leif Leas celle og spurte dem om de visste at det var Leif Lea. Ole svarte "Nei". De ble beordret til å rengjøre Leas celle. Ole Horve observerte blod fra venstre hånd og et sår i tinning, som han mente var mindre enn et kulehull, mulig finkalibret. Klærne på kroppen virket arrangert.[31]
Etter å ha fjernet kroppen fra cellen, oppdaget de et stykke barberblad og et lite stykke knust speil på gulvet. Ole Horve fant senere et lignende barberblad i sin egen celle. Han konkluderte med at det hele var iscenesatt og Leif Lea ikke hadde begått noe selvmord, men døde som følge av tortur. Ole Horve selv led også av fysiske skader, som blødninger fra penis og endetarmen.[31]
Johan Arnts, Gestapo-mannen, hevder på sin side at Lea begikk selvmord ved å kutte seg med et barberblad han trolig fant i vaskerommet. Arnts benektet enhver mishandling av Lea. Ifølge hans forklaring ble Lea funnet død med snittsår over håndleddene og halsen, og et brukket barberblad ble funnet i cellen.[31]
Det er også dokumentert at Lea ble forhørt flere ganger av Gestapo, og det ble funnet falske opptegnelser over hans illegale forbindelser i cellen hans. Gestapo hevdet at Lea ga en tilståelse før han døde. [31]I ettertid har Leas enke hevdet at hun sydde barberblad inn i hans klær i tilfelle han ble torturert for å røpe medarbeidere, noe som styrker teorien om selvmord.[30]
Den mangfoldige og motstridende karakteren av vitneforklaringene, sammen med tvilen om Gestapos troverdighet og metoder, har gjort det vanskelig å fastslå den sanne dødsårsaken til Leiv Lea.[31]
Etter krigen
Da Milorg D-19 holdt en fest for alle sine medarbeidere i Stavanger 19. juli 1945, redegjorde Kristofer Kluge for arbeidet i distriktet. I talen sa han blant annet:[32]
Jeg kan ikke her hedre alle de medarbeidere som har vært med på å bygge opp Mil.org her i distriktet. Det er mange jeg føler trang til å takke. Men tiden til det er ennå ikke inne.
Men det er noen jeg likevel vil nevne ved navn her i kveld.
For det første vil jeg nevne en mann som ikke lenger er blant de levendes tall, og jeg vil oppfordre forsamlingen til å reise seg. Jeg vil nevne min gamle venn, høgsteretsadvokat Leiv Lea. Når historien om den norske frihetskamp i Rogaland fylke engang skal skrives, kommer høgsterettsadvokat Leiv Leas navn i en særstilling. Han var motstandsbevegelsens store pioner hos oss.
Sammen med andre elever ved Stavanger katedralskole som falt under andre verdenskrig, er Leiv Lea hedret med en bautastein på
Kongsgård.[33] Minnesteinen ble avduket i oktober 1949.[34]
Et maleri av Leiv Lea ble avduket i Sakførerforeningens rom i Tinghuset i Stavanger 20. april 1955, med fru Lea til stede.[35] Maleriet er utført av Thoralf Gjesdal og ble gitt i gave til Sakførerforeningen av Trygve Wyller og Kristofer Kluge.
Navnet Leiv Leas vei i Stavanger ble vedtatt i 1958. Den ligger på Saxemarka i Hillevåg.
I Arktis er navnet «Leabotnen» i Milorgfjellene gitt i 1969 for å hedre brødrene Leiv og Rolf Lea.[36]
^Håkon Barkve (1992): Sjukepleie i Sachsenhausen og Neuengamme. Tillegg om heimefrontsarbeid og fengsel. Norges Hjemmefrontmuseums arkiv 940.5477 / 940.5318
