Iberere (latin: Hibērī, fra gresk: Ιβηρία) var en rekke folkeslag som i greske og romerske kilder, som blant annet Hekataios av Miletos, Avienus, Herodotos og Strabon, identifiserte med dette navnet for de østlige og sørlige kystene av Den iberiske halvøy, i det minste fra 500-tallet f.Kr. De romerske kildene benyttet også betegnelsen hispani for å referere til ibererne.

Betegnelsen ibererne, som benyttet av antikke forfattere, hadde to særskilte betydninger. Den ene, mer generelt, refererte til alle folk og beboere på Den iberiske halvøy uten hensyn til etnisk forskjeller (urindoeuropeere, keltere, og ikke-keltiske indoeuropeere, som eksempelvis lusitanere). Den andre, mer begrenset i etnisk betydning, refererte til de folkene som levde i de østlige og sørlige kystene av Den iberiske halvøy og som ved 500-tallet f.Kr. hadde blitt preget av kulturell innflytelse av først fønikere og deretter av grekere.^[1] Disse ikke-europeiske kulturfolkene snakket et nå utdødd iberiske språk dokumentert fra rundt 600- til 100-tallet e.Kr. Andre beslektete folk som ble omtalt som iberere var turdetanere, etterkommere av bronsealderens Tartessoskultur; vaskonere, og de indoeuropeiske lusitanere. Resten av halvøya synes å ha vært befolket av keltiske eller keltiberiske folk.

Det er ikke klart hva som er iberernes opprinnelse, men det er antatt at de kom til Spania i den neolittiske perioden (bondesteinalderen), kanskje en gang så tidlig 4000 f.Kr. Stedsnavn indikerer at et indoeuropeisk språk ble snakket i regionen før ibererne slik at iberisk språk synes å ha kommet en gang etter kobberalderen og kanskje samtidig med argarisk kulturen (navngitt etter det arkeologiske stedet El Argar).^[2] Denne kulturen var en tidlig bronsealderkultur med teknologi til bearbeide en rekke metaller, var hierarkisk organisert, hadde slaver og skapte framstående keramikk som var ensartet over en rekke bosetninger.^[3] Den argariske kulturen falt sammen en gang rundt 1600 f.Kr. Oldtids-DNA fra El Puig de la Nau^[4] og andre iberiske steder i Valencia, Castellon og Catalonia har gitt en rekke av mtDNA haplogrupper som er for vidtrekkende til at klare konklusjoner kan trekkes, og kan ha kommet nær hvor som helst etter neolittisk tid, men også langt øst i Middelhavet, som fra Midtøsten.^[5] Dagens geninformasjon er overveldende middelhavs, men det genetiske landskapet på halvøya har endret seg svært mye i løpet av de siste 5000 år. Det kan ikke utelukkes at nordafrikanske jegere og samlere krysset Gibraltarstredet i båter og bosatt seg fra sør mens nord- og sentraleuropeiske sankere spredte seg inn i nordlige Spania. Selv neolittiske bønder synes å ha kommet fra to ulike kilder. Fra svært tidlig av synes Spania å være delt genetisk mellom nord og sør, og vest og øst, og først ble genetisk forent ved Reconquista.^[6]

Ibererne bodde i landsbyer og oppida (befestede bosetninger) og deres samfunn var basert på organisering i stammer. Ibererne i Catalonia og spanske Levanten (den spanske østkysten), og den store elvdalen Baetis (dagens Guadalquivir) var mer urbanisert enn deres naboer i sentrale og nordvestlige regioner på Den iberiske halvøya. Folkene i de sentrale og nordvestlige regionene var hovedsakelig keltiske, delvis pastorale og bodde i spredde landsbyer, skjønt hadde også noe få befestede byer som Numantia.^[7]

De hadde kunnskap om skriftsystem, metallarbeid, inkludert bronse, og jordbruk. I århundrene før kartagernes og romernes erobring, vokste de iberiske bosetningene i samfunnsmessig kompleksitet, noe som er påvist ved samfunnsmessige lagdeling or urbanisering. Denne prosessen var antagelig påskyndet av handelskontakter med fønikere, grekere og kartagere. Greske bosetninger gjorde de første historiske referanser til iberere på 500-tallet f.Kr. De definerte ibererne som ikke-keltiske folk sør for elven Ebro. Grekerne kalte også et annet folk som iberere, et folk i regionen Kaukasia, nå kjent som kaukasiske iberere. Det er ikke kjent om disse folkene hadde noe som helst forbindelse med hverandre.

Ibererne handlet omfattende med andre middelhavskulturer. Iberisk keramikk og metallarbeid har blitt spredt til Frankrike, Italia, og nordlige Afrika. De hadde omfattende kontakt med greske bosetningene i Spania: Emporion, Rhode, Zakynthos og Hemeroskopeion. Ibererne kan ha tilpasset seg en del av grekerne kunstneriske teknikker. Statuer som Fruen av Baza og Fruen av Elx er antatt å ha blitt framstilt av iberere som var godt kjente med gresk kunst. Den greske hærføreren og historikeren Thukydides uttalte at en av tre opprinnelige stammer på Sicilia, sikanere, var av iberisk opphav. Det er mulig at grekerne benyttet «iberisk» i svært bred betydning og at det også omfattet gallere.^[8]

Ibererne hadde også kontakt med fønikerne, som etablerte handelsposter framfor kolonier i sørlige Andalucía. Fønikerne ble tiltrukket på forekomstene av metaller, særlig sølv. Deres første bosetning ble opprettet så tidlig som 800 f.Kr. og ble opprinnelig kalt for Gadir. Senere forvansket romerne dette navnet til Gades og det ble dagens spanske navn Cádiz. Andre fønikiske handelsstasjoner i sørlige Iberia, inkludert Malaka (Málaga), Sexi og Abdera.

Fønikerne opprettet Gadir på en øy rett utenfor kysten. En redegjørelse av grunnleggelsen er gitt i Strabons Geografika hvor et orakel hadde dirigert skip fra byen Tyr i Fønikia til å opprette en stasjon ved Herkulessøylene. Første ved tredje forsøk seilte fønikerne gjennom Gibraltarstredet og opprettet en bosetning på øya Erytheia ved utløpet av elven Guadalete hvor det var lett å forsvare seg. Strabon antyder at valget for et sted var et resultat av gjentatte forsøk, noe som kan tyde på tiår, kanskje et århundre med undersøkelser og utforskning. Ettersom bosetningen ikke gjorde territoriale krav på innlandet var fønikerne ikke en trussel mot lokalbefolkningen, ibererne. Det var også et godt valg for handel med fastlandet med tilgang til elvene Guadalete og Guadalquivir.^[9]

Ibererne fikk en blomstring fra handelen med fønikerne. I området som i antikken var kjent som Contestania, mellom elvene Júcar og Segura, ble lederne rike gjennom kontrollere handelen med fønikerne og senere grekerne. Rikdom førte til at en elite, et aristokrati, dannet seg, samfunnet ble lagdelt, og som bygde befestede maktsentre som kontrollerte landbruksområdene rundt. Innenfor murene kunne handelsmenn og håndverkere bedrive sin virksomhet i trygghet. Blant håndverksindustrien var produksjon av keramiske vaser ved hjelp av keramikkhjul.^[10]

Etter første punerkrig førte den enorme krigsgjelden som Kartago hadde skaffet til at de forsøkte å utvide sin kontroll over Den iberiske halvøya. Hamilcar Barca begynte den kartagiske erobringen fra sin base ved Gadir ved å erobre hele regionen Tartessos og elvedalen Guadalquivir hvor det rikt på sølv. Etter hans død fortsatte hans sønn Hasdrubal Barca erobringskrigen inn i Iberia og opprettet kolonien Qart Hadasht (dagens Cartagena) og utvidet sin kontroll over hele strekningen langs den sørlige bredden av elven Ebro. Etter hans ble myrdet i 221 f.Kr. overtok hans bror Hannibal kommandoen over de kartagiske styrkene og tilbrakte to år med å fullføre erobringen ibererne sør for Ebro.^[11] I hans første angrep beseiret Hannibal iberiske stammer som olkadene, vakkaiere, og karpetanere, og utvidet kartagernes kontroll over regionen langs elven Tagus (dagens Tajo).^[12] Hannibal beleiret deretter den romerske allierte byen Saguntum (dagens Sagunt). Det var krigserklæring og førte til utbruddet av andre punerkrig. Den iberiske halvøya ble krigsskueplass for denne krigene, og mange iberiske og keltiberiske krigere kjempet både for Roma og for Kartago. De fleste stedegne stammene skal dog ha alliert seg med kartagerne.

Roma sendte Gnaeus og Publius Cornelius Scipio for å erobre Iberia fra Kartago. Gnaeus beseiret den iberiske stammen ilergetene nord for Ebro som var alliert med Kartago, erobret den iberiske oppidum Tarraco og beseiret den kartagiske flåten. Etter at Publius Scipio ankom landet ble Tarraco befestet og ved 211 f.Kr. ble brødrene overfalt av kartagiske og allierte styrker sør for Ebro. Under dette angrepet ble Publius Scipio drept, og Gnaeus døde under tilbaketrekningen. Krigen endret seg da Scipio Africanus ankom i 210 f.Kr. Han angrep og erobret Kartago Nova (Cartagena) og beseiret hæren til Hasdrubal Barca i slaget ved Baecula i 208 f.Kr. Krigen trakk ut da Kartago sendte forsterkninger fram til slaget ved Ilipa i 206 f.Kr. hvor romerne vant en avgjørende seier. Kartagerne trakk seg tilbake til Gadir og Scipio Africanus skaffet seg kontroll over det meste av den sørlige delen av Iberia. Etter denne romerske seieren gjorde ilergeterne og andre iberiske stammer opprør, og det var kun etter at opprøret ble slått ned at romerne kunne erobre resten av de kartagiske områdene i sør.

Etter den romerske erobringen ble Iberia delt i to store provinser, Hispania Ulterior og Hispania Citerior. I 197 f.Kr. gikk de iberiske stammene til opprør igjen i Hispania Citerior. Etter å ha knust opprøret og sikret regionen, invaderte romerne og erobret Lusitania og Keltiberia. Romerne kjempet en lang krig for å erobre Lusitania. Krig og militære kampanjer fortsatte i de nordlige regionene av Den iberiske halvøya fram til 16 f.Kr. da de siste opprørene av de kantabrianske krigene (Bellum Cantabricum) ble avsluttet.^[13]

Iberernes samfunnet var inndelt i ulike samfunnsklasser, inkludert konger eller høvdinger (latin: regulus), adelige, prester, kunsthåndverkere og slaver. Det iberiske aristokratiet, ofte kalt for «senatet» av antikke kilder, møttes i et eget råd. Kongene eller høvdingene holdt sine hærer av krigere gjennom et system av forpliktelser som romerne kalte for fides.^[14] Mens deres kultur på østkysten av Iberia var påvirket av fønikere og grekere fra 600-tallet f.Kr., var de innfødte i de nordlige områdene (Aragón og Castilla) kantiberere og også preget av keltisk innflytelse fra nord i Gallia.

De vindrikkende grekerne som møtte ibererne bemerket deres måteholdne vanndrikking, men kontakten med grekerne ga ibererne snart smaken for vin, og det synes som det var fønikerne som brakte med seg vinkulturen som gjorde dem i stand til å produsere sin egen vin. I tillegg fikk de oliven. I romersk tid ble både vin oliven eksportvare fra Iberia.^[15] Som for adelen i antikkens Hellas ble hesteavl viktig for det iberiske aristokratiet. Gruvedrift ble viktig for økonomien etter at fønikerne etablerte sine handelsposter i den sørlige delen av halvøya. Både grekerne og fønikerne ble tiltrukket av tilkomsten på metaller, tinn og sølv i særdeleshet, men også kobber, jern og gull.^[10] De produserte også selv metallarbeider og jernvåpen av høy kvalitet, som et sverd av typen falcata.

Ibererne framstilte skulptur i stein og bronse, det meste av de viste åpenbar innflytelse fra grekerne og fønikerne. Stilen til iberisk skulptur er inndelt geografisk i østlige, sentrale, sørlige og vestlige grupper. Særlig den østlige, hovedområdet til ibererne, viser hovedsakelig gresk innflytelse. Iberisk keramikk og maleri var også særskilt og utstrakt over hele regionen.

Iberisk religion var polyteistisk (troen på flere guder) og ble påvirket av den religiøse praksisen til fønikerne og grekerne, og det er også vist i deres skulpturkunst. Menneskeoksen Bicha fra Balazote, muligens en fruktbarhetsguddom, og ulike avbildninger av sfinkser og løver har likheter med mytologiske vesener fra østlige delen av Middelhavet. Fruen fra Elche og Fruen fra Guardamar viser en åpenbar gresk innflytelse. Fønikiske guddommer som Tanit, Baal, Melqart og greske guddommer som Artemis, Demeter og Asklepios var kjent i regionen og ble dyrket på lik linje med egne. Det er få stedegne guddommer som er kjent, men en helbredende, orakelguddom Betatun er kjent fra en latinsk inskripsjon ved Fuertes del Rey.^[16] Det synes å ha vært en viktig kvinnelig guddom assosiert med jorden og gjenfødelse som avbildet i Fruen av Baza, og knyttet til fugler, blomster og hvete.^[16] Hester var også viktige religiøse figurer og en betydningsfull helligdom dedikert hester har blitt funnet ved Mula (Murcia). Det er mange avbildning av en «hesttemmende gud» eller «hestenes herre» (despotes hippon). Gudinnen Ataegina er også omfattende bevitnet i inskripsjoner.

Iberere utførte deres ritualer under åpen himmel, men hadde også helligdommer ved særskilte steder som skogslunder, vannkilder og grotter.^[17] Arkeologiske bevis antyder at det eksisterte en presteklasse og Silius Italicus, en romersk advokat, politiker og poet, nevner prester i regionen Tartessos ved et tempel for Melqart. Levninger fra potteskår og keramikk avslører en del informasjon om iberiske myter og ritualer. Vanlige temaer er høytidelige danseritualer, noe Strabon også har beskrevet,^[18] og er vist i et relieff fra Fuerte del Rey kjent som «Bastetania-dansen», og konfrontasjonen mellom en avdød og ulvefigur.^[16] Rituelle ofringer var vanlige og kildene, som Titus Livius, nevner også tilfeller av menneskeofringer blant lusitanere, skjønt det er antatt å ha vært sjeldent.^[19][20]

Ibererne drev likbrenning av sine døde og plasserte asken i seremonielle urner, levningene ble deretter plassert i steingraver.

Iberiske krigere lot seg i stor grad hyre av både Kartago og Roma som leiesoldater og hjelpetropper. En stor andel av de kartagiske styrkene under punerkrigene besto av iberiske og keltiberiske krigere. Iberisk egne krigføring var basert på angrep og plyndring mellom stammene. I direkte kamp var ibererne kjent for jevnlig å angrip og deretter trekke seg tilbake mens de kastet spyd mens de ropte og skreik mot sine fiender, men uten faktisk å gå i direkte konfrontasjon. Denne formen for krigføring, haste fram og så tilbake, betegnet romerne som concursare.^[14][21] Derimot ble ibererne særskilt dyktige i raske overfall og geriljataktikk. I de påfølgende iberiske opprørene etter den romerske erobringen av Iberia påførte ibererne stadige skader på romerske soldater ved sine tallrike overfall.

De antikke kildene nevner to typer for iberisk infanteri, scutati og caetrati. Førstnevnte var tungt pansret og bar store skjold av keltisk type. Den andre typen, caetrati, bar caetra, en lite, rundt iberisk skjold.^[14] Deres bevæpning besto av det berømte Gladius Hispaniensis, en type iberisk langsverd som romerne tok til seg fra 200-tallet f.Kr., foruten et kurvet sverd kalt for falcata, spyd til å stikke med og spyd for å kaste, og jernspyd som de kalt for saunion, men mer kjent under det latinske navnet soliferrum. Iberiske kavaleri var et viktig element i de iberiske styrkene som det var i de kartagiske. Iberia hadde overflod av ville hester av utmerket kvalitet, og iberiske ryttere hadde godt omdømme langs Middelhavet.

• Se hovedartikkel, iberisk

Iberisk språk, som resten av de paleohispaniske språkene, døde ut en gang rundt 100-tallet e.Kr. etter å ha blitt gradvis erstattet av latin. Iberisk synes å ha vært en form for ubestemt ikke-indoeuropeisk språk. En undersøkelse fra 1978 hevdet at det var flere likheter mellom iberisk og messapisk (et innfødt språk snakket i sørlige Italia).^[22] Iberisk språk deler også en del elementer med baskisk, som også er et ikke-indoeuropeisk språk.^[23] Det er mulig at det er en fjern slektning, men ikke nært nok til at baskisk kan benyttes som hjelp i oversettelser av iberisk. Alternativt kan likhetene ha skjedd grunnet kontakt mellom folkene.^[2] En studie av J. Alonso Garcia (1996) fremmer teorien at iberisk og baskisk er beslektede språk og at tartessisk og iberisk var ett språk kan kalles for «iberisk-tartessisk».^[24]

• Se hovedartikkel, Det iberiske alfabetet

Ibererne kjente til skriftsystemer for å skrive og lese iberisk, og de eldste iberiske inskripsjonene er datert til 300-tallet f.Kr., eller muligens helt tilbake til 400-tallet f.Kr., og benyttet fram til språket døde ut på begynnelsen av 100-tallet e.Kr. Det var to hovedgrafiske som geografiske varianter av skriftsystemet: et nordøstlig iberisk alfabet og et sørøstlig iberisk alfabet. Førstnevnte kan inndeles i to: en dualistisk variant (forsøksvis mellom 300- og 200-tallet f.Kr.), og en ikke-dualistisk variant (100-tallet f.Kr. og 100-tallet e.Kr.). I tillegg lånte ibererne fra grekerne som de gjorde til sitt eget i et tredje skriftsystem som kalles for gresk-iberisk alfabet. Det var en direkte tilpasning av den joniske varianten av det greske alfabetet. Som et alfabet manglet således de særskilte trekkene til de øvrige paleohispaniske skriftsystemene som hadde tegn med syllabisk verdier.^[25]

• Beltrán, Miguel (1996): Los iberos en Aragón, Zaragoza.
• Ruiz, Arturo; Molinos, Manuel (1993): Los iberos, Barcelona.
• Sanmartí, Joan; Santacana, Joan (2005): Els ibers del nord, Barcelona.
• Sanmartí, Joan (2005): «La conformación del mundo ibérico septentrional» i: Palaeohispanica 5, s. 333–358.

• (en) Iberians – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Detaljert kart av før-romerske folk i Iberia (ca. 200-tallet f.Kr.) Arkivert 22. januar 2016 hos Wayback Machine. (PDF)