Den andre punerkrigen ble utkjempet mellom Kartago og Roma fra 218 til 201 f.Kr. Den var den andre av tre betydelige kriger mellom den tidligere fønikiske kolonien Kartago og den romerske republikk som da fremdeles var begrenset til Den italienske halvøya. Konfliktene ble kalt «punerkriger» fordi romernes navn for kartagenerne var Punici (eldre Poenici) på grunn av deres fønikiske opphav.
Bakgrunn
Grensene mellom Roma og Kartago, før krigsutbruddet i 218 f.Kr.
Etter at Kartago mistet sine besittelser på Sicilia til Roma i den første punerkrigen, forsøkte Kartago å kompensere tapene ved å utvide sitt territorium i Hispania. Denne politikken ble innledet av Hamilcar Barca, fortsatt av hans svigersønn Hasdrubal og så hans sønn Hannibal, som betyr «den som er elsket av Baal».
Hannibal brukte en unnskyldning i 219 f.Kr. for å angripe landsbyen Saguntum som stod under spesiell beskyttelse av Roma. Ifølge romerske tradisjoner, hadde Hannibal sverget hat mot Roma, og han tok i hvert fall ikke en forsonende holdning da romerne irettesatte ham for å ha krysset elven Iberus, som Kartago gjennom traktat skulle holde seg sør for. Sannheten for mer nøytrale historikere, derimot, er at Hannibal sverget på alteret til Ba'al «aldri å være venn av Roma», ifølge den mer objektive Polybios. Hannibal krysset ikke Iberus-elven bevæpnet, Saguntum nær dagens Valencia lå sør for elven, og saguntinerne provoserte frem hans angrep ved å angripe deres nabostammer som var under Kartagos beskyttelse og ved å massakrere propuniske fraksjoner i sin egen by. Roma hadde ikke noen lovlig beskyttelsespakt med stammer sør for Iberus. Da det kartagenske senatet ble bedt om å overgi Hannibal, nektet senatet umiddelbart og Roma erklærte krig mot Kartago.
Krigen i Italia
Hannibals invasjonsrute.
Hannibal forventet at en armé ledet av en konsul ville marsjere frem langs kysten mot Hispania og tok derfor en armé sammensatt av 40 000 nordafrikanere og iberere over det sørlige Frankrike via en rute inne i landet og krysset Alpene i løpet av vinteren. Hans invasjon av Italia kom som en overraskelse på romerne fordi han ikke hadde bygget noen flåte, og det var antatt at hæren hans ikke kunne klare å krysse fjellene. Men den led store tap, inkludert alle unntatt tre av hans 37 krigselefanter. Den våren han kom inn i det nordlige Italia, da kjent som Gallia Cisalpina, «Gallia på denne siden av Alpene», rådde han fremdeles over stor styrke som talte 26 000 mann. Romerne forsøkte å angripe ham mens han fremdeles ikke var klar, men han beseiret dem ved elven Ticinus i en trefning hvor konsulen Publius Cornelius Scipio ble alvorlig såret og deretter i slaget ved Trebia hvor mer enn en tredjedel av de romerske styrkene ble drept. Romerne trakk seg så tilbake og overlot kontrollen over Nord-Italia til Hannibal. Han fikk støtte fra noen få av de galliske stammene og noen av de italiske byene, og mange romerske landeiere brente sine eiendommer for å hindre Hannibals hær fra å plyndre dem. Til tross for denne motstanden klarte Hannibal å øke sin hær til en styrke på 50 000 mann.
Året etter valgte romerne Gaius Flaminius til konsul i håp om at han kunne beseire Hannibal. Flaminius satte opp et bakhold ved Arretium, men Hannibal ble advart om fellen og gikk rundt den romerske arméen og hadde dermed fri bane mot Roma. Flaminius måtte forfølge ham, men de romerske styrkene ble tatt i et bakholdsangrep og knust i slaget ved Trasimene. Hannibal unnlot, til tross for sine generalers anbefalinger, å legge Roma under beleiring fordi han manglet beleiringsmaskiner og ikke hadde støtte i det sentrale Italia. I stedet fortsatte han mot sør i håp om å sette i gang et opprør blant den greske befolkningen der.
Imens ble veteranen Fabius Maximus utnevnt til diktator. Han bestemte at det ville være best å unngå videre feltslag inntil videre. I stedet forsøkte Fabius å kutte Hannibals forsyninger ved å legge landbruksområder øde og gjennomføre småaksjoner mot fiendens armé. Slike operasjoner blir nå kalt fabianstrategi etter ham, og gav ham kallenavnet Cunctator (forsinker). Fabius’ taktikk var svært upopulær i Roma og året etter ble han erstattet av to konsuler som lovet å gjøre slutt på krigen raskt.
Slagene i den andre punerkrigen.
Disse konsulene satte sammen den største romerske arméen noen gang og møtte Hannibal ved Cannae i 216 f.Kr. Romerne var kartagenerne tallmessig overlegne. Romerne hadde 70 000 mann, noen beretninger sier at de romerske styrkene var mellom 88 000 og 100 000 mann, men ingen av disse tallene kan verifiseres. Hannibal lot sitt sentrum trekke seg tilbake og brukte sitt overlegne kavaleri til å gå på rundt av de romerske flankene. Han klarte på denne måten å omringe deres styrker og eliminerte dem fullstendig. Bare 16 000 romere overlevde. Dette antallet kan også betviles, siden antallet tropper de åpnet slaget med er ukjent. Roma erklærte nasjonal sørgedag, ifølge beretningene, fordi det ikke var en eneste av Romas innbyggere som ikke var i slekt med eller kjente en person som døde. Romerne ble så desperate at de satte i gang med menneskeofring, den siste nedtegnede menneskeofringen som romerne utførte, ved å drepe noen slaver og gravlegge dem i forumet.
Slaget ved Cannae førte til noe av den støtten Hannibal håpet på. I løpet av de neste tre årene gikk Capua, Syrakus og Tarentum over på hans side. Filip V av Makedonia allierte seg også med Hannibal i 217 f.Kr. og startet den første makedonske krig mot Roma. Filips flåte klarte derimot ikke å stå seg mot Romas, så han var ikke istand til å gi noe direkte hjelp i Italia.
Men Roma hadde begynt å forstå visdommen i Fabius sin uthalelsestaktikk. Fabius Maximus ble gjenvalgt som konsul i 215 f.Kr. og igjen året etter. Roma brukte taktikken til Fabian i resten av krigen i Italia og delte hæren sin i små styrker som ble stasjonert på strategisk viktige steder og unngikk kartagenernes forsøk på å trekke dem inn i feltslag.
Krigen i Hispania
Mens alt dette skjedde hadde romerne brakt krigen til Hispania. I løpet av årene hadde Roma gradvis ekspandert langs kysten inntil de i 211 f.Kr. erobret Saguntum. Dette hindret Hasdrubal i å sende sin bror hjelp og ledet også kartagenske forsterkninger bort fra Italia. Samme år tok Roma tilbake Capua og Syrakus. Syrakus falt etter en to år lang beleiring som ble berømt for forsvarsmaskinene til Arkimedes som ble drept da byen ble plyndret. Hasdrubal klarte å beseire romerne i slaget ved Øvre Baetis og de to romerske kommandantene, brødrene Publius og Gnaeus Scipio, ble drept. Til tross for dette var ikke Hasdrubal i stand til å kaste ut den romerske arméen etter sine andre tap.
Året etter sendte romerne sønnen til Publius Scipio med samme navn, Publius Cornelius Scipio, med autoritet som konsul selv om han ikke hadde embetet. Han svor på å hevne sin far og onkel og gikk direkte mot det som var den reelle hovedstaden i punernes Hispania, Carthago Nova som falt i 209 f.Kr. Hasdrubal ble drevet ut av sin base og bestemte seg for å fokusere sin forsøk på den italiske halvøya. Han etterlot Hispania med noen relativt svake garnisoner og gikk ut for å gjenta sin brors ferd over Alpene. Denne gangen ventet romerne med to legioner på at den kartagenske arméen skulle komme ned fra Alpene. Hasdrubal ble beseiret og drept i slaget ved Metaurus (207 f.Kr.) De første nyhetene Hannibal fikk om at hans bror hadde forlatt Hispania, var da Hasdrubals hode ble kastet inn i hans leir av en romersk rytter.
De kartagenske styrkene som ble igjen i Hispania ble beseiret noen få år senere i Ilipa i (206 f.Kr.), og Hispania ble dermed en romersk provins. På den tiden hadde Roma tatt tilbake Tarentum og takket være kontinuerlig utmatting og mangel på støtte, hadde Hannibals armé blitt begrenset til den sørligste delen av Italia. Makedonia hadde også trukket tilbake sin støtte da de følte at det bare var snakk om tid før det kartagenske nederlaget var en realitet.
Angrepet på Kartago
Scipio dro tilbake Roma som en stor helt, og selv om han formelt sett ikke kunne velges, ble han valgt til konsul i 205 f.Kr. Han ville få slutt på krigen ved å angripe Kartago, og ba om støtte fra Centuriate-forsamlingen da senatet motsatte seg en slik plan. Dermed fikk han kommandoen over de to legionene på Sicilia. I tillegg rekrutterte han 7 000 frivillige, og det neste året brakte han krigen til Nord-Afrika. Han landet armeen sin ved Utica, rundt 30 km fra Kartago. Her fikk han kavaleristøtte fra numidere som mislikte kartagensk kontroll.
Hannibal ble kalt tilbake fra Italia og måtte etterlate seg de spanske og galliske kontingentene som utgjorde opp mot to tredjedeler av arméen hans. Etter at han hadde tapt Capua hadde han begynt å miste innflytelse, men han var fremdeles i stand til å bryte fredsforhandlingene. Scipio møtte ham ved Zama. Det er sagt at de to mennene møttes ansikt til ansikt før slaget. Hannibal minnet Scipio om den rollen skjebnens hadde spilt i krigen og om hvor mild Hannibal hadde vært mot Roma da byen stod på ødeleggelsens rand. Scipio svarte at sjansen spilte en rolle i hver avgjørelse hver dag og ville ikke gi fred uten slag. I det påfølgende slaget var infanteriene jevnbyrdige, og ingen av sidene var i stand til å utmanøvrere hverandre. Det numidiske kavaleriet jaget de kartagenske rytterne vekk fra slaget. Det er mulig at Hannibal ønsket at dette skulle skje for å utkjempe et rent infanterislag. Men numiderne forlot ikke slagmarken helt og klarte å angripe Hannibals infanteri bakfra. For denne seieren ble Scipio kjent som Scipio Africanus. Kartago ba umiddelbart om fred.
Etterspill
Hispania var tapt for Kartago for godt, og hun ble redusert til en klientstat. En krigserstatning på 10 000 talenter ble pålagt henne, marinen ble begrenset til 10 skip for å jage bort pirater og hun fikk forbud mot å reise en armé uten Romas samtykke. Numidia benyttet muligheten til å erobre og plyndre kartagensk territorium. Et halvt århundre senere, da Kartago reiste en armé for å beskytte seg mot dette, ble den ødelagt av Roma i den tredje punerkrigen. Roma hadde på den annen side, gjennom sin seier, tatt et avgjørende steg mot total dominans av det vestre Eurasia.
Hannibal overlevde slaget om Zama og fortsatte å spille en lederrolle i Kartago selv etter at krigen tok slutt. I 195 f.Kr., etter at han ble anklaget av romerne for å ha planlagt et angrep med hjelp av selevkide-kongenAntiokos III, flyktet han til Antiokos sitt hoff i Syria. Da Scipio ble sendt for å møte Antiokos i Efesos, snakket han med Hannibal og ba ham navngi den største general gjennom alle tider. Hannibal sa «Aleksander den store». Scipio spurte så om hvem som var den nest største. «Pyrrhos av Epirus,» svarte Hannibal. Kanskje fornærmet for at han ennå ikke hadde nevnt Scipio, presset Scipio videre og ba Hannibal nevne den tredje største. Hannibal svarte «meg selv». Scipio spurte så hva som ville ha skjedd dersom Hannibal hadde slått ham i slaget ved Zama. Hannibal sa at «da ville jeg vært den største general noen gang».
Roma fryktet Hannibal til hans død og til og med lenge etter det. Mødre ville fortelle sine barn «Hannibal ad portas», som betyr «Hannibal ved Romas porter», for å skremme dem til å være snille. Men sammen med Filip av Makedonias angrep på Italia, bidro Hannibals tilstedeværelse i østen til romersk mistenksomhet mot de hellenistiske kongedømmene.
Slaget ved Grumentum – Den romerske generalen Gaius Claudius Nero utkjemper et ikke avgjørende slag mot Hannibal, marsjerer så nordover for å konfrontere Hannibals bror Hasdrubal som har invadert Italia.
Slaget ved Metaurus – Hasdrubal blir beseiret og drept av Livius og Neros samlede styrker.
206 f.Kr. – Slaget ved Ilipa – Scipio ødelegger de resterende karthagenske styrkene i Hispania i et slag hvor han brukte den motsatte versjonen av Hannibals slagformasjon i Cannae.
204 f.Kr. – Slaget ved Crotona – Hannibal utkjemper et uavgjort slag mot den romerske generalen Sempronius i det sørlige Italia.
203 f.Kr. – Slaget ved Bagbrades – Romerne under Scipio beseirer den kartagenske arméen til Hasdrubal Gisco og Syphax. Hannibal kalles tilbake til Afrika.
