Finlands kommuner (svenskkommun, finskkunta) er de 309 enhetene (2022) Finland er delt inn i som er styrt av en folkevalgt forsamling, kommunestyret (sv. kommunfullmäktige, fi. kunnanvaltuusto), og som har oppgaver innen utdannelse, sosial- og helsetjeneste og tekniske tjenester. Kommunestyret delegerer myndighet i den daglige drift av kommunen til et slags formannskap (sv. kommunstyrelsen, fi. kunnanhallitus) som leder virksomheten i kommunen. I hver kommune ansettes en kommunedirektør (sv. kommundirektör, fi. kunnanjohtaja) som har ansvaret for den daglige drift av kommunen. I byene kalles kommunedirektøren stadsdirektör (fi. kaupunginjohtaja). Finlands Kommunförbund[1] behandler aktuelle spørsmål rundt kommunenes oppgaver. Kommunenes arbeidsformer er regulert i Finlands kommunelov.[2]
Enkelte av kommunens tjenester utføres i samarbeid med andre kommuner i samkommuner, særlig innenfor helse og sykehus.
Hver kommune ligger i et av landets 19 landskap, og hvert landskap har sitt landskapsforbund (sv. landskapsförbund, fi. maakuntaliitto) som fungerer som en samkommune. Hvert landskap er videre delt inn i økonomiske regioner hvor kommunene samarbeider i ulik grad.
Kommunestyrene velges hvert fjerde år i egne kommunevalg. De styrende organene i landskapsforbundene velges ikke ved direkte valg.
Av dagens 309 kommuner regner 107 seg som bykommuner (sv. stad, fi. kaupunki). Etter den nåværende kommuneloven er dette en rent nominell status. Den har ingen betydning for kommunens rettigheter og plikter.
Historie
Før 1977 ble kommunene inndelt i landkommuner (sv. landskommun, fi. maalaiskunta), köpinger (fi. kauppala) og bykommuner. En köping hadde en lignende status som et ladested i Norge. Lovreguleringen for disse enhetene hadde utviklet seg nokså forskjellig.[3]
På landet lå de lokale oppgavene hos sognet fra 1723. Først fra 1865 ble de lokale tjenestene lagt til en selvstendig landkommune.
I byene utviklet det lokale selvstyre seg allerede fra 1300-tallet. Byens borgere valgte et råd som hadde ansvar for oppgaver for fellesskapet. En kommunal forvaltning av byene ble regulert ved lov av 1873.
Finlands første köping ble grunnlagt i 1858.
Viktige milepæler for det kommunale selvstyret kom gjennom ny lov om landkommunene i 1898 og nye kommunale lover i selvstendighetsåret 1917. I 1948 fikk man en felles lov for alle kommunetyper, og i 1977 ble skillet mellom kommunetypene avskaffet. Imidlertid beholdt byene sin status som byer, mens köpingene ble omdannet til byer. Etter kommuneloven av 1995 kan kommunene selv bestemme om de vil kalle seg by eller kommune.
Antall kommuner[4] har sunket sterkt gjennom kommunesammenslåinger. På 1970-tallet sank antallet fra 518 i 1970 til 464 i 1980. Fra 2008 til 2009 sank antallet fra 415 til 348. Sikring av kvaliteten på og tilgangen til kommunenes tjenester samt økt produktivitet i kommunene har vært begrunnelsen for de siste årenes
kommunereformer.[5]
Kommunene
Nedenfor følger en alfabetisk oversikt over Finlands kommuner per 1. januar2021. I tabellen er oppført de svenskspråklige og finskspråklige kommunenavnene som benyttes i den offisielle oversikten fra Institutet för de inhemska språken.[6] Instituttet anbefaler å bruke svenske navn i norsk for alle kommuner med offisielle svenske navn.[7] Dette er også offisiell norsk rettskrivning.
Av de 309 kommunene hører 16 til Åland (svenskspråklig) og 293 til det øvrige Finland, hvor finsk og svensk er offisielle språk. Av disse 293 kommunene er 260 finskspråklige og 33 tospråklige (finsk og svensk). I fire av de finskspråklige kommunene har nordsamisk status som offisielt språk ved siden av finsk, og i Enare kommune har dessuten enaresamisk og skoltesamisk offisiell status. Kommunenes offisielle språk er angitt i tabellen med følgende språkkoder:
fi = enspråklig finsk,
sv = enspråklig svensk,
fi-sv = tospråklig: finsk majoritet, svensk minoritet,
