Stjerne på Hollywood Walk of Fame Grammy Award for Best Female R&B Vocal Performance (1979) (for verk: Last Dance)[12] Grammy Award for Best Female Rock Vocal Performance (1980) (for verk: Hot Stuff)[12] Grammy Award for Best Inspirational Performance (1984) (for verk: He's a Rebel)[12] Grammy Award for Best Inspirational Performance (1985)[12] Grammy Award for Best Dance Recording (1985) (for verk: Carry On)[12] Rock and Roll Hall of Fame (2013)[13]
Donna Summer (født LaDonna Adrian Gaines; 1948–2012) var en amerikansk sanger mest kjent for en rekke disco-hits på 1970 og -80-tallet, og fikk som fortjent tittelen Queen of Disco.
Hun var en av de mest suksessfulle kvinnelige hitmakerne i 1970-årene, og var den første som hadde tre dobbelalbum på albumlisten (Billboard top 200) og den første kvinnelige artisten som hadde tre nummer en singler i en periode på 12 måneder. I 2013 ble hun innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.
Jens Wendelboe har vært arrangør og orkesterleder for Donna Summer i flere år.[14]
Biografi
Tidlig karriere
Født i Dorchester i Boston, Massachusetts, som et av syv barn av kristne foreldre. Hun sang i kirken og ble i tenårene medlem av en rockegruppen The Crow, hvor hun var det eneste fargede medlem. Da hun var 18 forlot hun hjemmet og skolen og fikk en rolle i musikalen Hair på Broadway. Hun flyttet til München, Tyskland, hvor hun spilte i tyske versjoner av Godspell og Show Boat og ble tysk statsborger.
I 1971 ga Summer ut singelen «Sally Go Round the Roses» uten suksess, og solokarrieren lå på vent til 1974. Hun giftet seg med den østerrikske skuespilleren Helmuth Sommer i 1972 og fikk datteren Mimi året etter. Hun gjorde flere musikkjobber på teatre og i studio i mange år, og var medlem av popgruppen FamilyTree fra 1974-75.
1970-årene
Donna Summer i 1977
Mens hun koret for andre sangere og grupper, møtte hun produsentene Giorgio Moroder og Pete Belotte, Summer signerte platekontrakt i Nederland og ga ut det første albumet, Lady of the Night med The Hostage, som ble nr. 1 på hit-listene i Frankrike og Belgia, og nr. 2 i Nederland.
Sommeren 1975 gikk Summer til Moroder og Belotte med teksten til «Love To Love You Baby». Moroder, som var interessert i å utvikle den nye disco-sounden – Munich Sound – som var blitt mer og mer populær, kom opp med ideen om at Summer skulle stønne og lage «orgasmelyder». Donna Summer var mer betenkt, men gikk med på å spille inn en demo for å gi den til en annen sanger, muligens Penny McLean. Men Moroder var nærmest svimeslått av Summers «vokale orgasmer» og fikk overtalt Summer til å utgi singelen selv. I Europa var suksessen avmålt, men i USA fikk Casablancasjefen Neil Bogart ovetalt Moroder til å lage en 17 minutters versjon av låten, og Summer signerte kontrakten med Casablanca.
Love To Love You Baby gikk inn som nr. 2 på Billboard Hot 100 singellisten tidlig i 1976 i USA. Den nådde samme posisjon på VG-lista våren 1976.
Albumet, hvor den ene siden inneholdt den 17 minutter lange versjonen av Love To Love You Baby, ble utgitt i 1975, solgte til gull. Noen musikk-kritikere mente låten var uanstendig, og den ble forbudt spilt på mange radiostasjoner. Time Magazine kunne rapportere at det ble oppnådd 22 orgasmer under innspillingen av låten.
To suksessfulle album, som begge solgte til gull, fulgte: A Love Trilogy med singelene «Could It Be Magic» og «Try Me I Know We Can Make It» (nr. 80 på Hot 100), og Four Seasons of Love med singlene «Spring Affair», (nr. 58 på the Hot 100) og «Winter Melody», (nr. 43 på the Hot 100). Begge album gikk inn på Billboard Album Chart, men Donna Summer følte seg ikke vel med sitt image som «first lady of love».
I 1977 kom albumet I Remember Yesterday, der låten «I Feel Love» ble nr. 6 på Billboard Hot 100 og nr. 1 i England og flere andre europeiske land. I 1977 kom dobbel-LP-en Once Upon a Time.
I 1978 Summer spilte i filmen Thank God It's Friday og slapp singelen «Last Dance». Samme år slapp hun sitt første konsertalbum, Live and More. Fra denne ble «Heaven Knows» en ny top 5 på the Hot 100.
I 1979 kom Bad Girls hvor rock, blues and soul ble mixed til disco sound. Den inneholdt tre topplistesingler: «Bad Girls» og «Hot Stuff» – som ble Donnas første nr. 1 på Billboard's R&B Single Chart samt nr. 2 «Dim All The Lights». «Hot Stuff» ga Donna en Grammy for «Best Female Rock Vocal Performance». Bad Girls ble Donna Summers andre nr. 1 album og den mest suksessfulle salgsmessig. Den solgte 2 mill. kopier i USA 7 mill. kopier over hele verden.
Albumet On The Radio: Greatest Hits 1 & 2 var hennes tredje nr. 1 U.S. album. Med dette var hun den første som hadde hatt tre doble album som nr. 1. Albumet inneholdt to nye spor; «No More Tears (Enough Is Enough)», en duett med Barbra Streisand, og «On The Radio» som var skrevet for filmen «Foxes». Etter en uoverensstemmelse med Casablanca fikk hun en lukrativ kontrakt med David Geffen og ble den første artisten under hans plateselskap «Geffen». På det personlige plan ble hun «a born again Christian».
Første platen fra hennes hånd under Geffen var The Wanderer i 1980. Tittelsporet ble nok en Summer-hit (nr. 3 på Hot 100). På tross av at tre av sporene ble hits, solgte albumet svake 600.000 kopier i USA. Neste utgivelse ble den dance-orienterte I'm a Rainbow. Dette ble også siste platen i samarbeid med Moroder.
Qincy Jones produserte den neste utgivelsen, Donna Summer, i 1982. Med denne var hun tilbake på Top 10 of the pop, R&B og dance-listen med «Love Is In Control (Finger on the Trigger)». På en annen singelutgivelse, «State of Independence» koret Michael Jackson.
I 1983 kom hennes største hit etter Bad Girls; She Works Hard for the Money. Hun ble med denne den første fargede kvinnelige artisten som hadde en video på rotasjon på BET og MTV. Utgitt på PolyGram's Mercury Records forgiftet suksessen hennes forhold til Geffen. Dette markerte også slutten på Summers store salgstall. Hennes to neste utgivelser kom dog på Geffen; Cats Without Claws (1984) og All Systems Go (1987).
I 1988 forlot Summer Geffen for godt, og signerte kontrakt med Atlantic Records. I 1989 var hun igjen på hitlistene med "This Time I Know It's For Real" fra albumet Another Place and Time, som ble hennes 14. top ten Billboard Hot 100. I 1991 kom albumet Mistaken Identity uten å komme inn på Billboard Hot 200 Album-listen. I 1992 fikk Donna Summer sin egen stjerne på Hollywood Walk of Fame. Hun samarbeidet med Girogio Moroder igjen etter 10 år med "Carry On". Denne var med på Moroders Forever Dancing album og på hennes dobbelalbum The Donna Summer Anthology året etter.
.jpg)
