John Birks Gillespie var en av hovedpersonene i jazzens utvikling på 1940-tallet. Med sin rytmiske og harmoniske oppfinnsomhet lyktes han i å endre jazzens språk til et mer moderne uttrykk som slo svært godt an verden over.[trenger referanse]
Sammen med Charlie Parker (saksofon), Bud Powell (piano) og Kenny Clarke (trommer) ble han regnet for å være en av frontfigurene i den nyskapende stilen, bebop. Dette er en type jazzmusikk som består av raske, kompliserte og ofte asymmetriske melodier.
Historie og musikalsk utvikling
Den unge Gillespie fikk sin musikalske utdanning fra naboer og på grunnskolen. Etter å ha spilt piano en stund valgte han trompet som sitt instrument. Han fikk aldri noen formell undervisning på instrumentet og var dermed å betrakte som selvlært.
Dizzy Gillespie slutta på ungdomsskolen, som mange andre, for å jobbe på en bomullplantasje i depresjonstida. I 1935 flytta han tilbake til Philadelphia for å være sammen med mora. Etter noen dager fikk han jobb i Frankie Fairfax band der han fikk kallenavnet sitt: Dizzy.
I mai 1937 spilte Dizzy Gillespie inn sin første plate. Etter dette flytta han til New York. Her fikk han spille med Cab Calloway's band. Dette var gjennombruddet hans som trompetsolist.
Han besøkte en ungdomsfestival i Sovjetunionen med sitt orkester i 1957.[14]
Ved Kongsberg Jazzfestival i 1971 både spilte han og ga storband-seminar. Ifølge Erling Wicklund «En mer kvalifisert mann til denne oppgaven finnes vel knapt i dag … Dizzys erfaring som storbandleder går tilbake til 1946 … Gillespie-bandet fram til ca. 1950 er blitt stående som en revolusjon i jazzhistorien.»[15]
I oktober 1981 var han ved Bergen Jazzfestival og ved Miloud Guiderks EmmaJazz-jubileum i Sandvika kino. Besetningen var Paquito D'Rivera sax, Michael Howell gitar, Ed Cherry bass og Ignacio Berroa rytme. De fremførte «inspirert bebop med afrokubansk preg tilsatt store doser av kapellmesterens elleville gjøgling».[16] På 80-tallet var han ofte brukt artist på jazzcruisene med SS «Norway» der også Arild Andersen var med. Ved hans gjenvisitt til Sandvika kino i januar 1988 spilte han i lusekofte med Sam Rivers på saksofon, Ed Cherry bass, Ignacio Berroa rytme og John Lee bass.[17] Hans tredje besøk til Sandvika var med et 15-musikers storband i mai 1989, hvorefter han med sin All Stars septett debuterte ved Moldejazz 1989. I den spilte Phil Woods saksofon, Cedar Walton piano, Bobby Hutcherson vibrafon og Steve Turre trombone, og Idrettens Hus var «et fuglefjell i fóringstiden».[18] Samme året etablerte han De forente nasjoners orkester.
Dizzy som person
Dizzy Gillespies statue i hjembyen.
I ungdommen var Dizzy Gillespie en opprører. Som voksen var han svært opptatt av å støtte ideelle politiske saker som for eksempel raseintegrasjon. Biografen Alyn Shipton mener denne endringa i karaktér i stor grad skyldes Gillespies sterke gudstro og støtte til trosretninga Bahai-troen fra slutten av 1960-tallet.
Bøker
Groovin' High. The Life Of Dizzy Gillespie. Alyn Shipton, 1999
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Dizzy-Gillespie, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
