Den nye verdenskeiser

Den nye verdenskeiser
orig. Den Nye verdenskeiser : Zions lærde ældstes protokoller
SpråkNorsk
Utgitt1920
Sider118
Den nye verdenskeiser, den første norske oversettelsen av det antisemittiske falskneriet Sions vises protokoller, med okkult «frimurermerke» på smussomslaget, utstilt på Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo.
Foto: 2021

Den Nye Verdenskeiser. Zions Lærde Ældstes Protokoller er tittelen på den første norske oversettelsen av det antisemittiske falskneriet kjent som Sions vises protokoller. Teksten utkom på Helge Erichsen & Co’s Forlag i Kristiania i oktober 1920 og ble oversatt av Sara Helene Weedon (1875-1925) fra den engelske utgaven The Jewish Peril.[1] De falske møtereferatene har siden blitt utgitt på norsk i 1933 eller 1935,[2] i 1940[3] og 1944,[4] og i 1992.[5]

Teksten gir seg ut for å være et referat fra ett eller flere møter mellom innflytelsesrike personer av jødisk opprinnelse. Her hevdes det at jødene i lang tid har konspirert om å overta verdensherredømme for å sette sin verdenskeiser på tronen. Protokollene ble første gang avslørt som falske i 1921. Store deler av teksten var plagiat og delvis direkte avskrift fra en fransk bok utgitt i 1864. Det var representanter for tsarens hemmelige politi som satte sammen dokumentet en gang rundt århundreskiftet 1900. Under den russiske revolusjonen ble de brukt i propagandakrigen mot bolsjevikene, og spredte seg dermed utover i verden.[6][7][8]

Myten Protokollene fremmer, har medført forfølgelser av jødiske minoriteter, spesielt under holocaust i Nazi Tyskland.[6] I enkelte alternative miljøer dukker de fortsatt opp i en form for antisionistisk diskurs[9], og holder på den måten liv i fordommer og hat mot jøder.[8]

Opphav

Det er blitt skrevet relativt lite om protokollenes innførsel og utbredelse i Norge på 1920-tallet. Aftenposten skrev 22. januar 1921 om russiske kontrarevolusjonære flyktninger på Lillehammer, som hevdet at jødene sto bak den russiske revolusjonen. De refererte til protokollene som bevis.[10] Det har på bakgrunn av disse opplysningene lenge vært antatt at russiske flyktninger var opphavet til de norske protokollene.

Tidligere på året hadde det også sirkulert en engelskspråklig utgave av protokollene under navnet «The Jewish Peril». Denne var også utgitt på et norsk forlag.[11]

Historiker Linda Aasvangen viser i sin masteroppgave fra 2010 til at den norske utgaven av protokollene er oversatt direkte fra den engelske utgaven, i motsetning til de svenske, danske og tyske førsteutgavene som stammer fra originalteksten på russisk.[12] Hun hevder at ingeniøren og lekmannspredikanten Albert Hiorth introduserte, eller på en annen måte var engasjert i å få Protokollene utgitt for et norsk publikum.[13]

Utbredelse og omtale

Eugen Nielsen var fascinert av konspirasjonsteorier og gjennom Anti-forlaget spredte han paranoid jødehat av et internasjonalt kaliber til norske lesere.
Tidlig på 1920-tallet reiste Marta Steinsvik land og strand rundt for å forkynne budskapet i Den nye verdenskeiser.

Da Den nye verdenskeiser utkom i et annet opplag i 1921 var det angivelig solgt omkring 6000 eksemplarer i Norge. Aasvangen påpeker at det er bemerkelsesverdig at ikke boken ble mer omtalt i dagspressen.[14]

Teksten ble også spredt i det norske samfunnet av aktører med klar antisemittisk agenda. Høyesterettsadvokat Eivind Saxlund markerte seg allerede i 1910 som Norges første «profesjonelle» antisemitt med boken Jøder og Gojim, et rasepolitisk kampskrift som kom i utvidet utgave året etter.[15]

Mikal Sylten var en annen ledende norske antisemitt i mellomkrigstiden. I perioden 1916-1945 utga han tidsskriftet Nationalt Tidsskrift der han spredte konspirasjonsteorien fra Den nye verdenskeiser og annet jødehat. Han ga også ut heftet Hvem er hvem i Jødeverdenen i fire utgaver fra 1925 til 1941. Dette var under okkupasjonen til nytte for nazistene de ville kartlegge norske jøder. I forordet henviser Sylten til konspirasjonsmyten: «Et av de mest opløsende folkeslag er jødene, som overalt driver sitt hemmelige spill[…].»[16]

Gårdeier og arkitekt Eugen Nielsen var nok en spreder av konspirasjonsmyten. Etter å ha lest Frimureriets avsløringer på midten av 1920-tallet ble han dypt fascinert av konspirasjonsteorier, men også av den tyske generalen og "proto-nazisten" Erich Ludendorff. Med fartstid fra det første norske fascist-partiet, Den Nationale Legion, startet han Anti-forlaget. Her oversatte og publiserte han antisemittisk, antifrimurersk antikatolsk og nasjonalsosialistisk litteratur.[17] I forordet til den norske utgaven av Frimureriets avsløringer fra 1928, skriver Nielsen: "Det er klassekampen som er jødens store opfinnelse. Denne har de forstått å påføre de ariske folk. Klassenes virkelige fiende er usynlig. I hemmelige broderskap med frimurere i alle land driver jødene sitt store spill."[18]

Marta Steinsvik var kvinnesaksforkjemper, aktiv i målbevegelsen og en sentral skikkelse i Askerkretsen rundt Hulda og Arne Garborg. Hun var også aktiv innenfor det norske okkulte miljøet og Rudolf Steiners antroposofi.[19] På 1920-tallet var hun en ivrig spreder av Protokollene i Norge, og holdt en rekke foredrag rundt i landet. Her skal hun ha advarte mot «den jødiske storpolitikk» og oppfordret folk til å lese Den nye verdenskeiser. I et intervju i Aftenposten i 6. mai 1925 advarte Steinsvik om «den store fare» som «jødisk storpolitikk» utgjorde for den kristne verden. Dette var flere år etter at protokollene var erklært falske. I samme intervju skilte hun riktignok mellom internasjonal jødedom og norske jøder. Likevel kan det ikke ignoreres at disse ideene hadde enormt spredningspotensial i kraft av hennes posisjon som kjent folketaler og meningsbærer.[20]

Konsekvenser

Hvilke direkte konsekvenser utgivelsen av Den nye verdenskeiser hadde for de norske jødene er vanskelig å påpeke. Det er kjent at anti-jødiske fordommer var tilstede i den norske befolkningen i mellomkrigstiden. Det ble vist til jødefiendtlige stereotypier som kan minne om innholdet i Den nye verdenskeiser. Jøder ble beskyldt for å være «overnasjonale» og dermed illojale mot det norske samfunnet. Dette kommer frem av at de både ble beskyldt for å være kapitalister («pengejøder») og for å ønske revolusjon («bolsjevikjøder»).[21]

Da Hitler tok makten i 1933, økte antallet tysk-jødiske flyktninger dramatisk. I et internt notat i Justisdepartementet ble følgende nedtegnet: «En invasjon av jøder må vi jo nemlig frabe oss. Selv om vi i våre hjerter har all mulig sympati med dem.»[22]

På lederplass i Aftenposten samme år ble det advart «mot å dømme for strengt om tyskernes oppgjør med jødene[…]».[23]

Etter at Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland i 1940, var det norske hird-menn, norske politifolk og norske taxisjåfører som frivillig bisto nazistene under deportasjonene av de norske jødene.[24]

Se også

Referanser

  1. ^ Den Nye verdenskeiser: Zions lærde ældstes protokoller. Kristiania: H. Erichsen & Co. 1920. 
  2. ^ Nilus, Sergej (1933). Zions vises protokoller: efter S. Nilus. Oslo: Protestantforl. 
  3. ^ Den Nye verdenskeiser: en sensasjonell avsløring av de hemmelige trådtrekkere bak verdenspolitikkens kulisser. Oslo: Brage boklag. 1944. 
  4. ^ Den Nye verdenskeiser: en sensasjonell avsløring av de hemmelige trådtrekkere bak verdenspolitikkens kulisser. Oslo: Brage boklag. 1944. 
  5. ^ Olsen, Alfred (1951-) (1992). B'nai B'rith: sionismens planer for overtagelse av verdensherredømmet. Oslo: [A. Olsen]. ISBN 8299185114. 
  6. ^ a b Cohn 2005. 
  7. ^ Harket i Eriksen (mfl.) 2009. 
  8. ^ a b Rian i Pettersen og Emberland 2011. 
  9. ^ «An Investigation Into Red-Brown Alliances: Third Positionism, Russia, Ukraine, Syria, And The Western Left». libcom.org (på engelsk). 1. februar 2018. Besøkt 4. desember 2021. 
  10. ^ Mendelsohn 1969 s. 490-491. 
  11. ^ Aasvangen 2010 s. 27-28. 
  12. ^ Aasvangen 2010 s. 27. 
  13. ^ Aasvangen 2010 s. 65. 
  14. ^ Aasvangen 2010 s. 49, 82. 
  15. ^ Saxlund, E. (1858-1936) (1910). Jøder og Gojim. Christiania: I hovedkommission hos Aass. 
  16. ^ Gjengitt i Emberland i Eriksen (mfl.) 2009 s. 413. 
  17. ^ Emberland 2003 s. 114-115. 
  18. ^ Gjengitt i Emberland 2003 s. 115. 
  19. ^ Solbrekken 2012. 
  20. ^ Aasvangen 2010 s. 44-45. 
  21. ^ Johansen 1984. 
  22. ^ Gjengitt i Johansen 1984 s. 92. 
  23. ^ Gjengitt i Johansen 1984 s. 100-101. 
  24. ^ Johansen 1984. 

Litteratur

    1. Cohn, Norman. Warrant for Genocide The Myth of the Jewish World Conspiracy and the Protocols of the Elders of Zion. Serif. London 2005
    2. Emberland, Terje. Religion og rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945. Humanist forlag. Oslo 2003
    3. Emberland, Terje. ”Antisemittismen i Norge 1900-1940” i Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket og Einhart Lorenz. Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag. Cappelen Damm. Oslo 2009
    4. Harket, Håkon. ”Sions vises protokoller” i Eriksen, Trond Berg, Håkon Harket og Einhart Lorenz. Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag. Cappelen Damm. Oslo 2009
    5. Johansen, Per Ole. Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914-1943. Gyldendal. Oslo 1984
    6. Mendelsohn, Oskar. Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. BIND 1 1660-1940. Universitetsforlaget. Oslo 1969
    7. Rian, Dagfinn. ””Zions vises protokoller” Løgnen som ikke vil dø” i Pettersen, Arnfinn og Emberland, Terje: Konspiranoia. Konspirasjonsteorier fra 666 til WTC. Humanist forlag. Oslo 2011    
    8. Solbrekken, Ingeborg. Med kors og kårde. Marta Steinsvik liv og virke 1877-1950. Vidarforlaget. Oslo 2012
Autoritetsdata