Den Nasjonale Legion var et norsk fascistisk parti som stilte til Stortingsvalget i 1927. En bok om den nasjonale legion ble først utgitt av historiker Terje Emberland i 2015.^[2]

Partilederen var Karl Meyer, sønn av advokat Ludvig Meyer. Han var også bror til Håkon Meyer og Eli Meyer som var gift med forfatteren Helge Krog. Karl Meyer hadde et tvilsomt rykte som spekulant og forretningsmann. Han skal ha tilhørt hovedstadens kulturelle elite.^[3] Andre sentrale skikkelser i bevegelsen var forfatter Erling Winsnes, sirkusdirektør Karl Norbeck, skuespiller Egil Eide og forfatter Thoralf Klaveness.

Den nasjonale legion ønsket å avskaffe Stortinget og innsette en diktatorisk regjering.^[4] Deres første møte var den 27. mai 1927. Kommunister var ikke velkomne til å delta på dette møtet. Sirkusdirektør Karl Norbeck, også kjent som «Norges sterkeste mann», hadde hovedansvaret for å holde ro og orden.^[5]

Partiet varte fra 1927 til 1928, og var Norges første fascistiske bevegelse. Inspirasjonen var hentet fra Mussolinis Italia. I hvilken grad partiet faktisk var fascistisk er likevel diskutabelt ettersom at de ikke hadde et klart revolusjonært, utopisk eller totalitært budskap.^[6]

Offisielt partiorgan var avisen Nationalfascisten. Medlemsavgiften var 1 krone og 50 øre. Redaktør for avisen var tyveåringen Wilhelm Bjørseth. Karl Meyer mente at Nationalfascisten ikke skulle være noe kjedelig og alminnelig partiorgan. Ifølge Terje Emberland ble avisen i større grad et talerør for partilederen selv.^[7]

Det fantes ikke et felles program. Partiet hadde til hensikt å:^[8]

Vi vil stanse det kommunistiske opvigleri, forhindre at barn og ungdom opdrages til hat mot sit herlige fædreland, umuliggjøre det planlagte røde kup og gjenreise det nationale samfundsliv, ved at skape et sundt og tilfreds arbeidende folk, som ikke længer staar knuget under umaatelige gjældsbyrder og overadministration. Vi vil gjenreise vort forsvar og den nationale disciplin. Punktum.

Partiet fikk 1 210 stemmer (0,1 %) ved Stortingsvalget i 1927 og ingen mandater.^[9] Emberland skriver at dersom Den nasjonale legion hadde hatt en mer kompetent leder, et bedre utviklet organisasjonsapparat og et tydeligere program, så er det mulig at partiet ville fått større oppslutning.^[10] Etter nedgangen var det noen av partiets medlemmer som meldte seg inn i Høyre, Bondepartiet eller Frisinnede Venstre,^{[trenger referanse]} samtidig som mange også var medlemmer av Fedrelandslaget. Andre meldte seg inn i tidens mange politiske og religiøse småbevegelser, mens andre fortsatte retningen innenfor norsk fascisme. Karl Meyer selv erklærte at han aldri mer ville blande seg inn i norsk politikk.^[11]

• Terje Emberland: Da fascismen kom til Norge. Den nasjonale legions vekst og fall, Dreyer, 2015.

• Poster om valgmøte på Frogner Stadion.