PROFILPELAJAR.COM

Bernhard Brænne
	Foto: L. Szaciński/Oslo Museum
Født	12. nov. 1854; Trondhjem
Død	7. sep. 1927 (72 år); Trondhjem
Beskjeftigelse	Fabrikkeier
Utdannet ved	Trondhjems Tekniske Læreanstalt; Technische Universität Dresden
Parti	Høyre
Nasjonalitet	Norge
Utmerkelser	6 oppføringer Kommandør av St. Olavs Orden (1912); Dannebrogordenen; Kroneordenen; Vasaordenen; 7. juni-medaljen (1906); Kroningsmedaljen 1906 (1906)
	Norges arbeidsminister
	20. februar 1912–22. august 1912
Regjering	Bratlie
Forgjenger	Hans Jørgen Darre-Jenssen
Etterfølger	Nils Olaf Hovdenak
	Norges handelsminister
	11. juni 1910–19. februar 1912
Regjering	Konow
Forgjenger	Sofus Arctander
Etterfølger	Ambortius Lindvig
	Norges arbeidsminister
	2. februar 1910–10. juni 1910
Regjering	Konow
Forgjenger	Nils Claus Ihlen
Etterfølger	Hans Jørgen Darre-Jenssen
	Bernhard Brænne på Commons

Bernhard Cornelius Brænne (født 12. november 1854 i Trondhjem, død 7. september 1927 samme sted) var en norsk fabrikkeier og politiker (H). Han var eier og disponent i Bernhard Brænnes Uldvarefabrik i Trondhjem, og ble valgt til stortingsmann for Trondhjem og Levanger i periodene 1892–1894, 1904–1906, 1910–1912 og 1916–1918. Brænne var også arbeidsminister (minister for offentlige arbeider) og handelsminister i høyreregjeringene mellom 1910 og 1912.

Familie og yrke

Han var sønn av fargermester Johan Sørensen Brænne (1818–1871) og Karen Ingebretsdatter Moe (1820–1901). Faren kom til Trondhjem fra Skogn og grunnla et fargeri og tøytrykkeri med kledemølle i 1849. Moren drev virksomheten videre med en bestyrer etter at ektemannen døde. Både firmaet og familiens bolig lå i Søndre gate 23.^[5] Bernhard Brænne ble i 1877 gift med kjøpmannsdatteren Eline Aune (1857–1916).

Etter studentereksamen ved Trondhjems borgerlige realskole i 1870 ble han kjemiingeniør fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt fra 1875, hvorpå han studerte kjemi og maskiningeniørfag ved Königlich-Sächsisches Polytechnikum i Dresden.^[5] I et års tid arbeidet han ved fabrikker i Tyskland. I 1878 overtok han familiebedriften, og utvidet denne med nye fabrikkbygninger, spinneri, veveri, renseri og fabrikkutsalg. Brænne ble Trøndelags ledende fabrikant av ullvarer; blant spesialitetene var ullgarn til strikking.^[5] Virksomheten ble omdannet til et aksjeselskap i 1932 og innstilte driften i 1994.

Blant hans forretningsmessige verv kan nevnes formann i Trondhjems Haandverks- og Industriforening, medlem av Norsk Arbeidsgiverforenings sentralstyre, medlem av Det Nordenfjeldske Dampskibsselskabs direksjon, medlem av Trondhjems Sparebanks direksjon 1886–1927 og viseformann i Trondhjems Mekaniske Værksteds direksjon 1903–1927.

Politisk arbeid

Brænne var medlem av Trondhjem bystyre 1891–1910, herunder medlem av formannskapet i flere år og varaordfører 1897–1898.^[6]^[7] Han var 1. suppleant til Stortinget fra bykretsen Trondhjem og Levanger 1892–1894, og møtte fast i Stortingets næringskomité hele perioden. Han var fast innvalgt representant 1904–1906, 1910–1912 og 1916–1918, de to siste periodene for Trondhjem og Levangers 1. krets, Brattøra og Ila.

Brænne var statsråd i Wollert Konows regjering, som satt fra 2. februar 1910 til 19. februar 1912. Frem til 11. juni 1910 var han sjef for Arbeidsdepartementet, deretter overtok han som sjef for Handelsdepartementet. Deretter gikk han tilbake til posten som arbeidsminister i Jens Bratlies regjering frem til 22. august 1912. I sin siste periode som stortingsmann var han medlem av Stortingets jernbanekomité. I 1918 trakk han seg ut av politikken.^[5]

Frimureri

Brænne var en fremtredende frimurer. Den 12. april 1886 ble han innviet i St. Johanneslogen Nordlyset i Trondhjem.^[8] Den 13. oktober 1896 ble han opptatt som broder i Den Norske Store Landsloge og innviet i VII º.^[8] Den 7. april 1906 ble han forfremmet til X º,^[8] og utnevnt til Vice-Ordførende Mester i Trondhjems Stewardsloge nr 1. av 2. orden (fra 1915 Trondhjems Provincialloge).^[8]. Han var øverste leder i St. Andreaslogen St. Eystein (1902–1907) og deretter i Nordlyset (1907–1910). Den 13. desember 1916 ble han Provincial-Mester i Trondhjems Provincialloge, og dette embedet hadde han frem til 19. januar 1925.

Utmerkelser

Brænne ble i 1910 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og forfremmet til kommandør av 1. klasse i 1912.^[9] Han var også innehaver av den danske Dannebrogordenen, den belgiske Kroneorden og den svenske Vasaorden. I tillegg ble han tildelt 7. juni-medaljen og Kroningsmedaljen 1906.

Brænnes veg på Byåsen i Trondheim er oppkalt etter ham.^[10]

Referanser

^ ^a ^b Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 157^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 139^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Store norske leksikon, oppført som Bernhard C. Brænne, Store norske leksikon-ID Bernhard_C._Brænne^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Norsk biografisk leksikon, oppført som Bernhard Cornelius Brænne, Norsk biografisk leksikon ID Bernhard_Brænne, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d Bratberg, Terje. «Bernhard Brænne». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 28. juni 2013.
^ Lindstøl, Tallak (1914). Stortinget og statsraadet : 1814-1914. 1. Kristiania. s. 139.
^ Mathiesen, Henrik (1920). Trondhjems ordførere og viceordførere : 1837 til 1919. Trondhjem. s. 64–66.
^ ^a ^b ^c ^d Aannerud, Anders (1915). Den Norske Store Landsloge med Trondhjems Provincialloge. Portrætter med biografiske oplysninger. Kristiania: Aas & Wahls Boktrykkeri. s. 195.
^ Amundsen, O. Delphin (1947). Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag.
^ Brissach, Ingrid J. (10. april 2007). «Statsråd for selbuvotter». Adresseavisen. Arkivert fra originalen 10. juni 2012. Besøkt 28. juni 2013.