Alle andre tyske og østerrikske besittelser i området falt uten kamp. Krigføring til sjøs var vanlig, alle kolonimaktene hadde sjømilitære krefter i Det indiske hav og i Stillehavet. Disse sjømilitære styrkene støtte opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området.
En av de første landoperasjonene i dette området var okkupasjonen av Tysk Samoa 29.-30. august 1914 av styrker fra New Zealand. Operasjonen med å ta Samoa sluttet uten blodsutgytelser etter at 1 000 newzealandske gikk i land på den tyske kolonien, støttet av australske og franske sjømilitære styrker.
Australske styrker angrep Tysk Ny-Guinea i september 1914, 500 australiere møtte 300 tyskere og innfødte politimenn i slaget ved Bita Paka, og etter de alliertes seier trakk de tyske styrkene seg tilbake til Toma. Et kompani av australiere og et britisk krigsskip beseiret tyskerne og deres kolonistryker, og det endte med at tyskerne overga seg.[2]
Etter at Toma falt var det bare mindre tyske styrker igjen i Ny-Guinea og disse ga seg stort sett da de møtte australske styrker. I desember 1914 forsøkte en tysk offiser ved Angorum å stå imot okkupasjonen ved hjelp av 30 lokale politimenn, men hans styrke forlot ham etter at de hadde skutt mot en australsk tropp og han ble arrestert.[2]
I 1915 var den eneste operative tyske styrken en liten ekspedisjonsstyrke under ledelse med Hermann Detzner som lyktes med å komme unna australske ekspedisjonsstyrker og gjemme seg på øya fram til krigens slutt, noe som gjorde ham kjent lokalt.
.svg){kind=small}
