Ariel Sharon (hebraiskאריאל שרון, alternative transkripsjoner Scharon og Sjaron, født 26. februar1928, død 11. januar2014) var en israelsk general og politiker. Han var statsminister i Israel 2001–2006. Han er kontroversiell på grunn av anklager om krigsforbrytelser. Han ble rammet av hjerneslag den 4. januar 2006 og lå i koma frem til sin død på Sheeba-sykehuset nær Tel Aviv den 11. januar 2014. I mellomtiden nådde han vegetativ tilstand.
Familiebakgrunn
Sharon ble født som Ariel Scheinermann26. februar1928 i Kfar Malal, som sønn av immigranter fra Belarus.[7] Faren Sjmuel Scheinermann hadde jiddisch som morsmål, og moren Dvora (Vera) snakket russisk. Som barn fikk Ariel Scheinermann formidlet russisk som morsmål.
Militær bakgrunn
Som 14-åring i 1942 sluttet Ariel seg til ungdomsgruppen Gadna, deretter til Haganah, de jødiske selvforsvarsstyrkene. Og han gjorde en rask karrière. Da den arabisk-israelske krig startet i 1948, var 20-åringen blitt bataljonssjef. Han ble såret under kampene for å åpne veien til Jerusalem, ved Latrun.
Ved krigens slutt fikk Ariel Sharon kommandoen over Golani-brigaden, en israelsk eliteavdeling. Han ble i 1950 sjef for den militære opplæringen i Israel, og i 1951–52 ble han etterretningsoffiser i sentral- og nordkommandoen.
I 1953 bad statsministerDavid Ben-Gurion ham om å sette opp en egen antiterror-avdeling. Sharon opprettet "Avdeling 101", som i 1954 ble slått sammen med fallskjermstyrkene. Denne avdelingen er kjent fra episoden hvor Sharon sprengte 40 hus i en landsby på Vestbredden og 69 sivile ble drept.
Sinaikrigen
I 1956 ble Sharon sjef for fallskjermstyrkene. Under Sinaikrigen samme år ledet han styrken i en operasjon han i ettertid er blitt sterkt kritisert for: et angrep på Mitla-passet midt i Sinai. Før den israelske hovedstyrken kom fram dit, skulle den stanse strømmen av egyptiske forsterkninger til fronten. Aksjonen var vellykket, men israelerne pådro seg 38 drepte og sårede.
I 1964 ble han sjef for nord-kommandoen. På den tiden var det konflikt med Syria fordi syrerne forsøkte å lede vann vekk fra Jordan-elven slik at Israel ikke skulle kunne bruke vannet. Sharon gjennomførte aksjoner som stanset syrernes planer.
Seksdagerskrigen
I 1966 ble han general. I 1967, under seksdagerskrigen, kommanderte han panserstyrkene fra reserven. Etter kraftige panserslag nådde hans styrker Suez-kanalen.
I 1970 fikk han i oppdrag av forsvarsministerMoshe Dayan å gjøre slutt på aksjonene i Gaza. Metodene han brukte der er også en del av bakgrunnen for beskyldninger om hensynsløshet.
Yom Kippur-krigen
Den 1. juli 1973 søkte han avskjed fra hæren og trakk seg tilbake til storgården sin (kjent som Morbærfikengården), i Negev-ørkenen, og overlot kommandoen over den israelske sydkommandoen til generalmajor Shmuel Gonen. Den 6. oktober samme år, på jødenes mest hellige dag Yom Kippur, gikk Egypt og Syria til angrep på Israel og tok deler av Golanhøyden og krysset Suezkanalen med store styrker. Sharon, som var sjef for en panserdivisjon, ble lagt i reserve om lag 20 km fra Suezkanalen, på den østlige siden. Israelske styrker gikk i dagene som fulgte, til flere motangrep, men disse var resultatløse. Den 9. oktober angrep Sharons divisjon i et forsøk på å gjenvinne områder israelerne hadde tapt dagen i forveien. Generalmajor Gonen beordret Sharon til å stanse fremrykningen, men Sharon nektet å adlyde ordre og forsterket sitt angrep, noe som fikk Gonen til å kreve at Sharon skulle bli fratatt sin kommando.
Den 10. oktober nådde så oppklaringsavdelinger tilknyttet Sharons divisjon bredden av Suezkanalen ved Store Bittersjø. Gjennom denne oppklaringen sto det klart for israelerne at de hadde funnet egypternes "myke underliv", teiggrensen mellom den andre og den tredje egyptiske armé.
Natten mellom 15. og 16. oktober krysset de israelske styrkene Suezkanalen, og klokken 08:00 den 16. oktober holdt israeleske styrker et brohode på vestbredden av Suezkanalen som var ca. 5 km dypt. Det var sterk uenighet mellom Sharon og ledelsen i den israelske sydkommandoen. Sharon ønsket å utnytte overraskelsen og fortsette angrepet på vestbredden. Sydkommandoen ønsket å klarere østbredden for egyptiske styrker. Først den 19. oktober hadde israelerne fått nok styrker over kanalen og angrep med tre divisjoner: Sharon mot nord, brigader Kalman Magen mot vest og generalmajor Avraham (Bren) Adnan mot syd. Med sine styrker slått og avskåret på østbredden av Suezkanalen og israelske styrker halvegs til Kairo, inngikk egyptere og israelere avale om våpenstillstand fra 22. oktober 1973.
I 1974 ble han valgt til medlem av Knesset og medlem av forsvarskomitéen. Men i slutten av året trakk han seg fra Knesset og dro tilbake til bondegården sin. Hensikten var å kunne beholde kommandoen over panserstyrkene (reserven), en stilling han ikke kunne ha hatt som medlem av Knesset.
Han ble av statsministerYitzhak Rabin utpekt til forsvarsrådgiver i 1975. Sharon skulle hjelpe til med å få hæren på fote igjen etter en krig som gikk hardt ut over ryktet, særlig til toppsjiktet i hæren.
Libanon-krigen
I juni 1982 gikk Israel, under Sharons ledelse, til angrep på PLO i Libanon. Det endte med at lederskapet i PLO måtte flykte til Tunisia.
Den episoden under Libanon-krigen som er blitt mest kjent, er at kristne falangister gikk til angrep på palestinere i flyktningleirene Sabra og Shatila og drepte flere hundre. Ingen har beskyldt Israel for å ha deltatt i massakrene. Men det har vært mange beskyldninger mot Israel i alminnelighet og Ariel Sharon i særdeleshet for å ha godtatt stilltiende og/eller ikke ha brydd seg tilstrekkelig om å stanse massakrene. En kommisjon (Kahan-kommisjonen) som ble nedsatt i Israel for å granske saken, konkluderte med at Sharon hadde et «indirekte ansvar» for det som skjedde, og fikk ham avsatt som forsvarsminister.
Politisk karriere
Ariel Sharon ble innvalgt til Knesset for første gang i desember 1973 fra partiet Likud, men gikk av vel et år senere for å bli sikkerhetsrådgiver til statsminister Yitzhak Rabin.
Likud er en politisk sammenslutning i Israel, grunnlagt 1973, med utgangspunkt i blant annet det konservative partiet Herut og andre høyrepartier.
I 1977 ble han igjen valgt inn i Knesset fra partiet Shlomzion som han grunnla før valget, men Sharon og hans parti gikk etter valget inn i partiet Herut.
Fra juni 1977 til 1981 var han landbruksminister i den første regjeringen til Menachem Begin. Som landbruksminister tok han initiativet til i alt 230 bosetninger i Judea og Samaria (Vestbredden), i Gaza og på Golan.
I perioden 1981–83 var han forsvarsminister i den andre regjeringen til Begin, deretter minister uten portefølje fra 7. februar 1983 etter fremleggelsen av Kahan-kommisjonens kritiske rapport om massakrene i Sabra og Shatila. Fra september 1984 til juni 1990 var han industri- og handelsminister i koalisjonsregjeringen mellom Likud og Arbeiderpartiet. Den nasjonale samlingsregjeringen ble først ledet av Shimon Peres, deretter av Yitzhak Shamir. Fra den 15. mars 1990 og frem til juli 1992 var Sharon minister for bygg, anlegg og boligbygging i regjeringen til Yitzhak Shamir. Tross det israelske byråkratiet klarte han å få bygd et rekordstort antall boliger: 144 000 leiligheter ble bygd og 22 000 renovert. I juli 1996 ble han utnevnt til minister for nasjonal infrastruktur i regjeringen til Benjamin Netanjahu. Han var utenriksminister fra 9. oktober 1998 frem til juli 1999. I september 1999 ble Sharon valgt til leder av partiet Likud. Den 6. februar2001 ble han valgt til Israels 11. statsminister i landets første direktevalg av statsminister. I november2005 brøt Sharon med høyrepartiet Likud, som han var med å stifte på 1970-tallet, og dannet et nytt sentrumsparti, Kadima-partiet, som han gikk til nyvalg med. Han var statsminister til 14. april 2006
Sykdom
18. desember 2005 ble Sharon innlagt på Hadassah Ein Kerem-sykehuset i Jerusalem, angivelig etter å ha fått et mindre hjerneslag. Ifølge rapporter var han bevisstløs ved innleggelse, men kom senere til bevissthet[8] og ble utskrevet etter to dager. Han gjenopptok da sine plikter som statsminister.
4. januar2006 ble Sharon rammet av en kraftig og livstruende hjerneblødning mens han oppholdt seg på sin farm i Negev-ørkenen og ble innlagt på sykehus i Jerusalem. Han ble operert to ganger, senere behandlet videre i respirator på intensivavdeling.
Etter operasjoner som til sammen varte i ni timer var blødningene stanset, hjernen tømt for blod og tilstanden stabil. Men prognosene for å bli frisk igjen under slike medisinske omstendigheter er, ifølge medisinske spesialister, ikke særlig gode.
6. januar2006 ble Sharon igjen i all hast operert for å stoppe nye blødninger i hjernen.
Straks Sharon mistet bevisstheten besluttet den israelske riksadvokaten at Sharon juridisk sett var å anse som «midlertidig indisponert» og utnevnte finansminister og visestatsminister Ehud Olmert til fungerende statsminister i Israel. Etter årelangt sykeleie døde Ariel Sharon 11. januar 2014.[9]
Familie
Sharon ble enkemann to ganger. Han giftet seg med sin første kone, Margalit, den 29. mars 1953, kort tid etter at han ble militær instruktør. Sammen fikk de sønnen Gur.
Margalit Sharon (kalt Gali) var opprinnelig fra Romania. De traff hverandre i 1947. Hun omkom i en trafikkulykke den 6. mai 1962. Sønnen Gur døde i en tragisk skyteulykke i oktober 1967 (på den jødiske nyttårsdagen Rosh Hashana), etter at en venn skjøt ham mens de lekte med Sharons gevær.
Etter Margalits død giftet Sharon seg med hennes yngre søster Lily. Deres to barn er sønnene Omri (født 8. august 1964) og Gil'ad (Gilead). Lily Sharon døde av lungekreft i mars 2000, 63 år gammel.
Anklager om krigsforbrytelser
Angrepet i Qibya
I 1953 ledet han som ung offiser et angrep på landsbyen Qibya, etter at israelerne mente personer fra landsbyen hadde drept en jødisk kvinne og hennes to små barn. De israelske styrkene sprengte i lufta en rekke hus hvor det befant seg kvinner og barn. 69 menn, kvinner og barn, alle sivile, ble drept.[10] Sharon hevder selv at de israelske styrkene på det daværende tidspunkt ikke var klar over at det var sivile i husene.[11]
Massakrene i Sabra og Shatila
En israelsk undersøkelseskomité, Kahan-kommisjonen, holdt ham «personlig ansvarlig» for å ha ignorert og ikke stoppet massakrene som libanesiske falangister, ledet av Hobeika, gjennomførte på et stort antall palestinere i flyktningleirene Sabra og Shatila i 1982, og anbefalte at han skulle bli fjernet fra posten som forsvarsminister.[12] Sharon trakk seg senere fra denne stillingen.
Bygging av barrieren på Vestbredden
Sharons bygging av barrieren på Vestbredden delvis på okkupert territorium, har blitt nesten enstemmig fordømt av FNs hovedforsamling i en ikke-bindende uttalelse (bare Israel, USA, Mikronesia og Marshalløyene stemte mot). Den Internasjonale domstolen i Haag slo fast at barrieren på okkupert land er i strid i folkeretten i en rådgivende kjennelse i 2005, og FNs hovedforsamling krevde at Israel retter seg etter den internasjonale domstolens kjennelse. Barrieren omtales ofte som «muren», selv om bare fem prosent av den har form som betongmur. Israel argumenterer at muren ble reist som et svar på palestinske terroraksjoner under den Andre intifada,[13] og at antallet selvmordsbombinger har blitt kraftig redusert siden byggingen av barrieren.[14]
Tilbaketrekning fra Gaza
Sharon fikk flertall i regjeringen for tilbaketrekning fra Gaza, selv om han ville beholde omfattende bosetninger på den okkuperte Vestbredden. Tilbaketrekningen, som delvis ble gjennomført med tvang i august 2005, ble sterkt kritisert av et stort mindretall i Israel. Mange bosettere hevder at Sharon var en forræder. Internasjonalt ble tilbaketrekningen vurdert som et viktig første skritt på veien mot fred og to stater i Palestina/Israel.
Ideen om å holde på okkupasjonen…, ja, for dette er en okkupasjon, dere liker kanskje ikke ordet okkupasjon, men dette er en okkupasjon. Å holde 3,5 millioner palestinere under okkupasjon, er etter min mening, en forferdelig ting. Denne okkupasjonen kan ikke fortsette i evig tid.
^«What happened at the Arab village of Qibya in 1953?». Palestine Facts. Arkivert fra originalen 10. desember 2006. Besøkt 25. januar 2007.In "Warrior," Sharon's autobiography, he wrote that he found out about the civilian casualties only the next day, listening to Jordanian radio. Their deaths were not deliberate; they were unfortunate casualties of the defensive action of the IDF responding to terrorist attacks
^«Questions and Answers». Israel's Security Fence. The State of Israel. 22. februar 2004. Arkivert fra originalen 3. oktober 2013. Besøkt 17. april 2007. «The Security Fence is being built with the sole purpose of saving the lives of the Israeli citizens who continue to be targeted by the terrorist campaign that began in 2000. The fact that over 800 men, women and children have been killed in horrific suicide bombings and other terror attacks clearly justifies the attempt to place a physical barrier in the path of terrorists. It should be noted that terrorism has been defined throughout the international community as a crime against humanity. As such, the State of Israel not only has the right but also the obligation to do everything in its power to lessen the impact and scope of terrorism on the citizens of Israel.»«Arkivert kopi». Archived from the original on 3. oktober 2013. Besøkt 4. april 2015.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
^«Is the fence effective?». Israel's Security Fence: Questions and Answers. Staten Israel. 22. februar 2004. Arkivert fra originalen 3. oktober 2013. Besøkt 20. april 2007. «Members of Palestinian terror infrastructure caught and questioned disclosed the reality that the existence of the security fence in the Samaria area forces them to find other means to perform terror attacks because their previous entry to Israel is blocked.»«Arkivert kopi». Archived from the original on 3. oktober 2013. Besøkt 4. april 2015.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
.jpg)
