Krigsforbrytelse er en straffbar handling under internasjonale lover, i form av brudd på lover og skikker for krigføring. Handlingene kan være utført mot stridende, sivile i okkuperte områder eller mot eiendom i okkuperte områder. Ethvert brudd på krigslovene i en krig mellom nasjoner er en krigsforbrytelse, mens dette ikke nødvendigvis er tilfelle i borgerkriger.
Begrepet omhandler blant annet, men er ikke begrenset til, mord eller mishandling av krigsfanger eller sivile, plyndring eller vilkårlig ødeleggelse av eiendom, ødeleggelser uten militær årsak, og brudd på normer som for eksempel respekten for hvitt flagg som tegn på våpenhvile eller å misbruke slikt flagg til snikangrep. Ved for eksempel massemord i krigstid kan deler av handling være klassifisert som krigsforbrytelse, mens andre deler går under den mer generelle betegnelsen forbrytelse mot menneskeheten.
Krigsforbrytelser er et viktig punkt i internasjonal humanitær lovgivning. I flere tilfeller har internasjonale tribunaler blitt sammenkalt for å straffeforfølge krigsforbrytere, som for eksempel i Nürnbergprosessen, Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia og Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda. Det er et gjennomgående trekk at krigsforbrytelser begått av den seirende parten i en krig ikke blir forfulgt, best illustrert ved Nürnbergprosessen, noe som har fått flere til å stille spørsmål ved slike prosesser (jf. seiersjustis). Domstolene opprettet i nyere tid av FN er tenkt å være nøytrale og dømme krigsforbrytere fra alle nasjoner likt, men har likevel også blitt gjenstand for kritikk fra noen grupper.
1. juli2002 ble Den internasjonale straffedomstolen i Haag opprettet for å føre saker som omhandler krigsforbrytelser begått på eller etter denne datoen. Flere nasjoner, blant annet USA, Kina og Israel har kritisert domstolen, deltar ikke i den og nekter den jurisdiksjon over sine borgere. Årsaken er at disse statene frykter at domstolen skal tiltale militære fra deres eget land for krigsforbrytelser.
Det har ved en rekke anledninger blitt hevdet at lovgivningen i forbindelse med krigsforbrytelser favoriserer krigens seierherrer. Eksempler på dette er de alliertes ødeleggelse av sivile mål under første og andre verdenskrig, bruken av atomvåpen i Hiroshima og Nagasaki og den indonesiske okkupasjonen av Øst-Timor 1976–1999.
Paragraf 102 omhandler forbrytelser mot menneskeheten: Den som i et utbredt eller systematisk angrep rettet mot sivile begår overgrep, kan straffes med fengsel i inntil 30 år.
Paragraf 103 omhandler krigsforbrytelser mot en person. Den som i forbindelse med en væpnet konflikt begår overgrep mot en person, kan dømmes til 15 års fengsel eller inntil 30 år dersom forbrytelsen er grov.
