Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Mangelfulle referanser

Whittaker Chambers
Født		1. apr. 1901[1][2][3][4] Philadelphia
Død		9. juli 1961[1][2][3][4] (60 år) Westminster
Beskjeftigelse		Oversetter, journalist, skribent, redaktør, spion
Utdannet ved		Columbia University South Side High School McDaniel College
Ektefelle		Esther Shemitz
Parti		CPUSA (1925–1938)
Nasjonalitet		USA
Utmerkelser		Presidentens frihetsmedalje (1984) Den røde stjernes orden (1937)
Whittaker Chambers på Commons

Whittaker Chambers (født Jay Vivian Chambers 1. april 1901, død 9. juli 1961), også kjent som David Whittaker Chambers,^[5] var en amerikansk forfatter og redaktør. Etter sine tidlige år i det amerikanske kommunistpartiet og som russisk spion tok han farvel med kommunismen, ble en sterk motstander av kommunismen og vitnet mot Alger Hiss' mened og spionsak. Han beskrev begge hendelsene i sin bok Witness som ble utgitt i 1952.

Chambers ble født i Philadelphia, Pennsylvania,^[6] og tilbragte sin barndom i Brooklyn. Hans familie flyttet til Lynbrook, Long Island, New York i 1904 og vokste opp og gikk på skole der. Hans foreldre var Jay Chambers og Laha (Whittaker). Chambers beskrev sin barndom som problemfylt på grunn av foreldrenes separasjon og at de måtte ta hånd om deres mentalt syke bestemor. Chambers' bror begikk selvmord kort tid etter sitt første år på college. Chambers tilgav sin brors problemfylte liv og tilslutt selvmord som en av flere grunner til at han ble tiltrukket av kommunismen som ung.^[7]

Etter eksamen fra South Side High School i nabolaget Rockville Centre i 1919 arbeidet Chambers i ulike jobber før Williams College i 1920. Han ble senere opptatt som student ved Columbia University.^[7] På Columbia studerte han bl.a sammen med Meyer Schapiro, Louis Zukofsky, Clifton Fadiman, John Gassner, Lionel Trilling (som senere brukte ham som hovedpersonen i sin novelle The Middle of the Journey),^[8] og Guy Endore. I disse intellektuelle omgivelser på Columbia fikk han venner og nøt respekt. Hans professorer og medstudenter så i ham en talentfull skribent og mente at han en dag ville bli en betydelige forfatter eller dikter.^[9]

Allerede mens han gikk på college skrev Chambers et stykke kalt A Play for Puppets for universitetets litterære magasin The Morningside som han redigerte. Arbeidet ble sett på som blasfemisk av mange studenter og lærere og denne kontrovers spredde seg til avisene i New York City. Senere ble stykket brukt mot Chambers i saken mot Alger Hiss. Skuffet over dette forlot Chambers Columbia i 1925.^[7] Fra Columbia kjente Chambers også Isaiah Oggins som få år tidligere hadde sluttet seg den kommunistiske undergrunnsbevegelse. Chambers' kone, Esther Shemitz Chambers kjente Oggins' kone, Nerma Berman Oggins fra Rand School of Social Science, ILGWU og The World Tomorrow.^[10]

I 1930 eller 1931,^[11] giftet Chambers seg med den unge artist Esther Shemitz (1900–1986).^{[7] [12]} Shemitz som hadde studert kunst ved Art Students League ble fort integrert i New York Citys intellektuelle kretser. Hun møtte Chambers i 1926 under en streik ved tekstilfabrikken Passaic, New Jersey. De ble stormende forelsket, men møtte motstand fra sine venner da Chambers hadde klatret inn I hennes vindu klokken fem en morgen for å fri. Shemitz ble sett på som en «pasifist» heller enn en «Revolusjonær»..^[13].På 1920-tallet arbeid hun for The World Tomorrow, et pasifistisk tidsskrift..^[7]

Paret hadde to barn på 1930-tallet. En sønn, John og datteren Ellen. På 1930-tallet fikk Ellen to sønner, Steve og John. Kommunistlederne forlangte abort for den førstefødte, men Chambers avslo. Hans beslutning markerte et skille i hans etterhvert desillusjonerte stilling til kommunismen. Han så på fødselen av det første barnet som «the most miraculous thing that had ever happened in my life».^[7]

I et brev til FBIsjefen, J. Edgar Hoover skrev Chambers at han hadde hatt utallige homoseksuelle forbindelser på 1930-tallet, det første i 1933.^[14] Han sa at hans hyppige reiser ga ham en anledning til å "skeie ut", spesielt i New York City og Washington, D.C.^[15] Han insisterte at Hoover holdt disse aktiviteter hemmelig for alt og alle, inklusive hans kommunistledere og sine kamerater på grunn av deres negative holdning til homoseksualitet. Chambers hadde også heteroseksuelle forhold.^[14]

Chambers fortalte FBI denne praksis sluttet han med i 1938 da han forlot den kommunistiske undergrunnsbevegelse. Han sa at denne forandringen skyldtes at han nå var blitt en kristen.^[15] Chambers' innrømmelser om sin sterke avstand fra homoseksualitet i 1949 førte til en fiendtlig holdning.^[16]

I 1924 leste Chambers Vladimir Lenins «Soviets at Work» og ble sterkt berørt av den. Han så nå hvor dårlig hans familie fungerte, han ville skrive som «in miniature the whole crisis of the middle class» et uttrykk som kommunismen brukte når de ønsket frihet. Chambers' biograf Sam Tanenhaus skrev at Lenins autoritet var «precisely what attracts Chambers». Han hadde til sist funnet sin kirke, det vil si han hadde blitt en marxist. I 1925 sluttet Chambers seg til USAs kommunistiske parti (CPUSA) (da kjent som Workers Party of America). Chambers skrev og redigerte kommunistiske publikasjoner, inklusive avisen «Daily Worker» og tidsskriftet «The New Masses». Han kombinerte sine litterære talenter med sin hengivenhet overfor kommunismen. Chambers skrev fire noveller i 1931 om proletariatets vanskeligheter og opprør, inklusive «Can You Make Out Their Voices?» som hans kritikere betrakter som noe av det beste fra den amerikanske kommunistbevegelse.^[17] Hallie Flanagan overførte og produserte det som et skuespill: «Can you Hear Hear Their Voies?». Det ble fremført over hele Amerika og i mange andre land. Chambers arbeidet i denne perioden også som oversetter; blant hans arbeider var en engelsk versjon av Felix Saltens novelle fra 1923 «Bambi, A Life inthe Woods»'’.^[18]

Chambers ble hyret for å arbeide i den kommunistiske undergrunnsbevegelse og begynte sin karriere som spion, arbeidet for et GRU-apparat ledet av Alexander Ulanovsky (eller Ulrich). Senere ble hans føringsoffiser Josef Peters. Chambers hevdet at Peters introduserte ham til Harold Ware (selv om han senere nektet for at han var blitt introdusert til Ware), og at han var leder for en kommunistisk undergrunnscelle i Washington:^[19] som omfattet medlemmer av president Roosevelts administrasjon:

Under kodenavneet «Karl» eller «Carl» fungerte Chambers på midten av 1930-tallet som kurér mellom ulike hemmelige kilder og russisk etterretning. I tillegg til Ware-gruppen var det andre kilder som:^[19]

• Noel Field, ansatt i Utenriksdepartementet
• Harold Glasser, assisterende direktør i Finansdepartementet.
• Ward Pigman, ansatt i National Bureau of Standards; Labor and Public Welfare Committee.
• Vincent Reno, en matematiker ved U.S. Army Aberdeen Proving Ground.
• Julian Wadleigh, økonom i landbrksdepartemntet.
• Harry Dexter White, direktør i finansdepartementet.

Chambers fortsatte med sin spionasje fra 1932 til 1937 eller 1938 selv da hans tro på kommunismen falmet. Han ble i stor grad opprørt over Joseph Stalins terror og skrekkvelde som begynte i 1936. Han var også redd for sitt eget livhaddede merket seg mordet i Sveits på Ignatz Reiss, en av Sovjets store spioner som hadde brutt med Stalin, og dessuten forsvinningen av sin venn og medspion, Juliet Poyntz i USA. Poyntz hadde forsvunnet i 1937, kort tid etter han hadde besøkt Moskva og returnert desillusjonert over kommunistenes terrorvelde.^[20]

Chambers ignorerte flere ordre om å komme til Moskva, engstelig for at han ville «forsvinne». Han begynte å gjemme noen dokumenter han hadde samlet fra sine kilder. Han planla å bruke disse sammen med flere ruller med mikrofilm, fotografier av dokumenter som en «livsforsikring» for å hindre at sovjetagenter drepte ham og hans familie..^[7]

I 1938 brøt Chambers med kommunismen for godt, tok sin familie til et gjemmested, lagret «livsforsikringen» i sin nevøs og sine foreldres hjem. Opprinnelig hadde han ingen planer om å gi opplysninger om sin spionasje til amerikanske myndigheter. Hans spionkontakter var hans venner og han hadde intet ønske om å informere om disse..^[7]

Molotov–Ribbentrop-pakten i august 1939 førte til at Chambers brøt med Sovjetsamveldet.^[21] I september 1939, etter henstilling fra den russisk-fødte anti-kommunist, journalisten Isaac Don Levine møtte Chambers og Levine assisterende Secretary of State Adolf Berle. Levine hadde introdusert Chambers til Walter Krivitsky som allerede hadde informert amerikanske og britiske myndigheter om sovjetagenter som hadde stillinger i begge regjeringer. Krivitsky fortalte Chambers at det var deres plikt å informere, Chambers ba Seventh om å opplyse hva han visste om betingelsene for immunitet og slippe straffeforfølgelse.^[22] Under møtet som ble holdt i Berles hjem, Woodley Mansion i Washington navnga Chambers 18 nåværende og tidligere regjeringsatte som spioner eller kommunist sympatisører. Mange av de han nevnte hadde relativt mindre stillinger eller var allerede under mistanke. Andre navn var mer betydningsfulle og overraskende: Alger Hiss, hans bror Donald Hiss og Laurence Duggan, alle respekterte tjenestemenn i State Department, og Lauchlin Currie, en av Franklin Roosevelts personlige assistenter. En annen person han navnga arbeidet på et topp hemmelig prosjekt på et bombesikte ved Aberdeen Proving Grounds.^{[trenger referanse]}

Berle fant Chambers' informasjon foreløpig uklar og lite sammenhengende. Han tok med seg opplysningene til Det hvite hus, men Presidenten forkastet det, noe Berle hadde lite, eller intet imot. Berle tok vare på sine notater.^[23]

Berle informerte FBI om Chambers' opplysninger i mars 1940. I februar 1941 ble Krivitsky funnet død på sitt hotellrom. Mens politiet bekreftet at det ikke dreide seg om selvmord, ble det spekulert i om Krivitsky hadde blitt drept av sovjetisk etterretning. Bekymret over om sovjetisk etterretning kunne prøver å drepe Chambers også, fortalte igjen Berle til FBI om sitt intervju med Chambers. Ikke desto mindre, FBI tok ingen øyeblikkelig aksjon i tråd med USAs politiske orientering som så på en potensiell trussel fra USSR som liten, sammenlignet med Nazi Tyskland.^{[trenger referanse]}

(FBI hadde et intervju med Chambers i mai 1942 og juni 1945, uten at det førte til noen aksjon. Bare i november 1945, da Elizabeth Bentley forlot kommunismen så de at hennes historie lignet mye på Chambers', først da begynte FBI å ta Chambers alvorlig).^[24]

På den tid møtet med Berle fant sted, hadde Chambers kommet ut etter å ha holdt seg skjult et år og sluttet seg til Time Magazine (april 1939). Innen en måned skrev han en artikkel om James Joyces siste bok, Finnegans Wake.^[25]. Han startet bak i bladet med bok- og filmanmeldelser, først sammen med James Agee og Calvin Fixx. Da Fixx døde i oktober 1942 ble han etterfulgt Wilder Hobson som Chambers' assisterende redaktør i seksjonen for kunst og underholdning. Andre som skrev for Chambers var forfatterne Nigel Dennis, Harvey Breit, Howard Moss og Weldon Kees.^[26][27] På denne tid oppstod det uenighet mellom Theodore H. White og Richard Lauterbachn som reiste kritikk mot det de oppfattet som elitedyrking, korrupsjon og forherligelse av Chiang Kai-sheks regime i China og forsvarte mer samarbeid med Maos Røde Armé i kampen mot japansk imperialisme, og Chambers og andre, som Willi Schlamm som stod for et pro-Chiang, anti-kommunist perspektiv (og som begge senere sluttet seg til redaksjonstaben som omfattet William F. Buckley, Jr.s National Review). Times grunnlegger Henry R. Luce som hadde vokst opp i Kina var personlig venn med Chiang Kai-shek og hans kone var enig med Chambers i det White klaget over, at hans historier ble sensurert og endatil ikke trykket i sin helhet. Følgelig forlot han Time kort tid etter krigen.^[28] Med Luces velsignelse ble Chambers forfremmet til senior editor i september 1943 og ble medlem av Time's "Senior Group" i desember. Denne gruppen bestemte den redaksjonelle politikk.^[29] P

Tidlig 1945 hadde Chambers blitt en av de best kjente skribenter i Time. Først i hans kommentarspalte "The Ghosts on the Roof" (5. mars 1945) kom en analyse av Jaltakonferansen (hvor også Hiss bidro). Følgende artikler var essays on Marian Anderson, Arnold J. Toynbee, Rebecca West og Reinhold Niebuhr. Historien om Marian Anderson publisert 30. desember 1946 ble så populær at magasinet brøt sin regel om ikke å kommentere leserbrev. De fleste Time artikler ble skrevet og redigert av den regulære stab i den seksjon hvor de trykkes. Enkelte artiker som var spesielt vanskelige eller krevde spesielle litterære kunnskaper ble skrevet av Whittaker Chambers."^[30] Chambers var på høyden av sin karriere da Hiss-saken brøt ut senere på året.^[31] I denne perioden ble Chambers og hans familie medlemmer av Vennenes samfunn (kvekere) og deltok i møter i Pipe Creek Friends Meetinghouse nær hans farm i Maryland.^[32]

Den 3. august 1948 ble Chambers innkalt til kongressen for å vitne for Senatskomiteen for u-amerikansk virksomhet (HUAC). Her oppga han navn på individer han sa var medlemmer av undergrunnsbevegelsen «Ware group» sent på 1930-tallet, inklusive Alger Hiss. Han navnga igjen Hiss som medlem av kommunistpartiet, men beskyldte ham ikke for spionasje. I senere møter i komiteen vitnet Hiss og benektet først at han kjente noen ved navn Chambers, men etter å ha sett ham personlig (og etter at det ble klart at Chambers kjente detaljer om Hiss' liv), sa han at han hadde kjent Chambers under navnet «George Crosley» Hiss benektet likevel at han noensinne hadde vært kommunist. Siden Chambers fortsatt ikke kunne legge frem bevis var komiteen først innstilt på å ta Hiss på ordet. Likevel, et av komiteens medlemmer Richard Nixon hadde fått fortrolig informasjon fra FBI som hadde ført til at han forfulgte saken. I sin rapport beskrev HUAC Hiss' testimoni som «vagt» og «lite troverdig».^{[trenger referanse]}

Landet ble fort delt på grunn av Hiss–Chambers saken. President Harry S. Truman var lite begeistret av påstanden om at mannen som hadde ledet United Nations Charter Conference var kommunist, han forkastet saken som «løse påstander».^[33] I en atmosfære av økende anti-kommunisme, det som senere ble kjent som mccarthyisme førte til at mange konservative så Hiss saken som bevis på demokratenes likegyldighet overfor faren ved kommunistisk infiltrasjon og innflytelse i State Department. Mange liberale så etterhvert Hiss saken som en del av at det Republikanske parti var desperate til å få Presidenten etter å ha vært uten makt i 16 år. Truman utstedte en ordre som initierte et program for statsansattes lojalitet i 1947.

Hiss anla rettssak og krevde 75 000 dollars i erstatning fra Chambers i oktober 1948. Under påtrykk fra Hiss' advokater åpnet Chambers tilslutt konvolutten med bevis og ga den til Senatskomiteen. Den inneholdt fire notater håndskrevet av Alger Hiss, 65 maskinskrevne kopier av State Department dokumenter og fem ruller med mikrofilm, noen som inneholdt fotografier av State Department dokumenter. Avisene kalte disse for «Pumpkin Papers» under henvisning til det faktum at Chambers en kort tid hadde gjemt mikrofilmen i en uthulet gresset. Disse dokumenter indikerte at Hiss kjente Chambers lenge etter midtsommers 1936, da Hiss sa han så «Crosley» siste gang og også Hiss hadde vært engasjert i spionasje med Chambers. Chambers forklarte st denne sene fremleggelse av bevis var et forsøk på å spare en gammel venn for flere problemer enn nødvendig. Inntil oktober 1948 hadde Chambers gjentakende ganger sagt at Hiss «ikke hadde vært» engasjert i spionasje selv om Chambers under ed hadde bekreftet dette. Chambers ble tvunget til å bekrefte under Hiss-saken at han hadde begått mened flere ganger, noe som svekket hans troverdighet i sine kritikeres øyne.^{[trenger referanse]}

De fem rullene med 35  mm film, kjent som «Pumpkin Papers» var antatt å ha vært innelåst frem til sent 1974 i HUACs arkiver. Da de ble fremkalt viste det seg at en rull var fullstendig blank på grunn av overeksponering, to andre knapt lesbare med uklassifiserte dokukumenter (stoff som marinens livbåter og brannslukningsapparater) og den siste fotografier av dokumenter relatert til Hiss-saken og om forholdet USA./Tyskland på 1930-tallet.^[34]

Hiss kunne ikke bli siktet for spionasje denne gang på grunn av at bevisene indikerte at forholdet hadde intruffet mer enn ti år tidligere og foreldelsesfrist for spionasje var fem år. I stedet ble Hiss tiltalt for to tilfeller av mened relatert til et vitneutsagn han hadde gitt til en storjury i desember året før. Der hadde han nektet for å ha gitt Whittaker Chambers noen dokumenter og sverget på at han ikke hadde sett Chambers etter sommeren 1936.

Hiss ble tiltalt for mened to ganger. Den første saken kom opp i juni 1949 og endte med at juryen ikke avsa kjennelse. Åtte mot fire var for tiltale. I tillegg til Chambers' vitnemål bekreftet en av regjeringens eksperter at andre papirer var skrevet på en skrivemaskin som tilhørte et Hiss familiemedlem og det passet med de hemmelige papirer som var produsert av Chambers. En imponerende rekke av karaktervitner vitnet til fordel for Hiss: to høyesterettsdommere, Felix Frankfurter og Stanley Reed, tidligere demokratisk presidentkandidat, John W. Davis og fremtidig demokratisk presidentkandidat Adlai Stevenson. På den andre side ble Chambers angrepet av Hiss' advokater som "en fiende av republikken, en blasmefist og en ugudelig som var uten respekt for ekteskap eller familieliv.^[33] I den andre rettssaken førte Hiss' forsvarere en psykiater som karakteriserte Chambers som en psykopatisk person og en patologisk løgner.^[35]

Den andre saken endte i januar 1950 med at Hiss ble funnet skyldig i begge tilfelle av mened. Han ble dømt til fem års fengsel.

Chambers sluttet i Time i desember 1948.^[7] Etter Hiss saken skrev han noen få artikler for Fortune, Life og Look magasinene.

I 1952 kom Chambers' bok Witness som fikk omfattende oppmerksomhet.^{[36][37][38][39]} Boken var en kombinasjon av en selvbiografi og et varsel om kommunismens farer. Arthur Schlesinger jr. kalte den «en sterk bok»..^[40]. President Reagan omtalte boken som en inspirasjon som lå bak hans endring fra en New Deal demokrat til en konservativ republikaner.^[33] Witness stod på bestsellerlstene i mer enn et år.^[40] og hjalp Chambers til å dekke sine advokatutgifter da regningene flagret. («som Odyssevs var omgitt av spøkelser»).^[41]

In1955 begynte William F. Buckley, Jr. å utgi magasinet National Review med Chambers som senior redaktør, han skrev artikler der i litt mer enn halvannet år (oktober 1957–juni 1959).^[42] Den mest siterte artikkel til nå^{[43][44][45][46][47]} var «Big Sister is Watching You» fra Ayn Rand's De som beveger verden.^[48][49][50]

I 1959 etter han trakk seg fra National Review besøkte Chambers Europa sammen med sin kone. Høydepunktene under reisen var et møte med Arthur Koestler og Margarete Buber-Neumann i Koestlers hjem i Østerrike.^[41].Samme høst fortsatte han studier ved Western Maryland College (nå McDaniel College) i Westminster, Maryland.^[51]

Chambers døde av hjertesvikt 9. juli 1961 på sin 1,2 km² store farm i Westminster, Maryland.^[52][53] Han hadde lidd av angina pectoris siden han var 38 år og hadde hatt flere hjerteattakk tidligere.

Cold Friday, hans andre selvbiografi ble utgitt posthumt i 1964 med hjelp fra Duncan Norton-Taylor. Boken spådde profetisk at kommunismens fall ville begynne i vasallstatlstatene rundt Sovjetunionen i Øst-Europa. En samling av hans korrespondanse med William F. Buckley, Jr., Odyssey of a Friend ble publisert i 1968; en samling av hans journalistike arbeider,—inklusive flere av hans Time og National Review artikler ble utgitt i 1989 som Ghosts on the Roof: Selected Journalism of Whittaker Chambers

Chambers' bok Witness er oppført som anbefalt litteratur av flere: Heritage Foundation, The Weekly Standard, The Leadership Institute og Russell Kirk Center for Cultural Renewal. Han blir regelmessig sitert av konservative amerikanske skribenter.

I 1984 tildelte president Ronald Reagan Chambers post mortem Presidentens frihetsmedalje, for hans bidrag til «the century's epic struggle between freedom and totalitarianism». I 1988 ble Pipe Creek Farm gitt status som et nasjonalt historisk minnesmerke.^[54] Og i 2001 arrangerte medlemmer av George W. Bushs administrasjon en privat seremoni på hundreårsdagen for Chambers' fødsel. Blant talerne var William F. Buckley Jr..^[55]

I 2007 kunngjorde Chambers sønn, John Chambers at hans fars papirer skulle bli tilgjengelig i et bibliotek skulle åpnes i 2008 på Chambers farm i Maryland. Han indikerte at biblioteket ville bli tilgjengelig for forskere i et separat bibliotek, heller i et etablert universitet for å kunne garantere at det alltid ville være tilgjengelig..^[56]

6. januar 2010 ble Medfield farmhouse i Pipe Creek Farm, hvor Whittaker Chambers skrev Witness rammet av en brann som begynte i et sikringsskap ved frontdøren.^[57]

I 2011 intervjuet forfatteren Elena Maria Vidal David Chambers om hans bestefars minne. Deler av intervjuet ble publisert i National Observer og The American Conservative.^[58][59]

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Whittaker Chambers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Whittaker Chambers på Internet Movie Database
• (en) Whittaker Chambers hos Turner Classic Movies
• (en) Whittaker Chambers hos American National Biography