71 % av jordens overflate er dekket av vann. 97 prosent av jordens vann er saltvann, noe som gir kun 3 prosent som ferskvann. Av det siste er bortimot to-tredjedeler frosset ned i isbreer og isskall i polare områder.[1] Det gjenværende ferskvannet som ikke er frosset ned er grunnvann, hvor kun en liten fraksjon er tilgjengelig over jorden eller i luften.[2]
Ferskvann er en fornybar ressurs, dog er verdens tilgang på rent ferskvann i økende grad minskende. Etterspørselen etter vann har allerede oversteget tilgangen i mange deler av verden og etterhvert som verdens befolkning fortsetter å øke, vil også behovet på ferskvann øke. Forståelse på den globale viktigheten av å bevare vann for økosystemer har i senere tid, i løpet av 1900-tallet, som stadig viktigere etterhvert som mer enn halvparten av verdens våtlandsområder har gått tapt samme med deres verdifulle miljømessige tjenester. Biologisk mangfold og økosystemer bestående av ferskvann er for tiden minskende hurtigere enn sjø- eller land-økosystemer.[3] Rammeverket for å fordele vannressurser til de som har behov for vann (der hvor slike rammeverk eksisterer) er kjent som vannrettigheter.
Dersom tilgangen på fornybare vannkilder er under 1000 m³ per person i året, er vann en stressfaktor. På verdensbasis sank vanntilførselen per innbygger med en tredjedel i perioden 1970–92 på grunn av en befolkningstilvekst på 1,8 milliarder og fordi vannforbruket per innbygger steg i en del områder. 26 land hadde i 1992 mindre enn 1000 m³ vann per person i året. Dette gjaldt særlig land i Nord-Afrika og Midtøsten, men også land som Belgia, Nederland og Singapore. Prognosen for 2025 er at de fornybare vannressursene vil gå ned med en fjerdedel målt per capita i forhold til i dag. Tre milliarder mennesker vil lide av vannmangel hvis intet gjøres.
For å opprettholde en passende livskvalitet er det antatt at et menneske daglig bør ha rundt 80 liter vann. Men virkeligheten er en annen: I Madagaskar var gjennomsnittsforbruket tidlig på 1990-tallet 5,4 liter, i USA over 500 liter.