Livskvalitet er den opplevde følelsen av å leve et godt liv, og handler ofte om andre faktorer enn økonomi og overlevelse. Vurderingen av livskvalitet som god eller dårlig beror ofte på egen subjektiv bedømmelse. En objektiv vurdering av livskvalitet må begrenses til å observere hvordan fundamentale menneskelige behov er tilfredsstilt.
Ifølge filosofen Jeremy Bentham henger det gode liv og livskvalitet sammen med opplevelsen av lyst. Denne oppfatningen kalles også for hedonisme. En rekke ulike faktorer bidrar til livskvalitet: Det fysiske miljø, fysisk og psykisk/mental sunnhet, psykososiale miljø, utdannelse, arbeid, estetiske, transcendental og religiøs opplevelse, og øvrige utfoldelsesmuligheter.
Livskvalitet kan beskrives med å være aktiv, ha et fellesskap, selvfølelse og en grunnstemning av glede. Begrepet forveksles ofte med levestandard, men dette begrepet dekker primært de rent økonomiske forhold.
I 2008 nedsatte den daværende franske president Nicolas Sarkozy "Kommisjonen for måling av økonomisk vekst og sosiale fremskritt". Bakgrunnen var Sarkozys utilfredshet med den eksisterende statistiske informasjon om økonomi og samfunn. Kommisjonens oppgave var å identifisere begrensninger i BNP som et mål for sosiale fremskritt og utarbeide forslag til, hvilken ytterligere informasjon som kan anvendes til at utarbeide mer relevante indikatorer for samfunnsmessige fremskritt.[1] Kommisjonen var høyt profilert, dels fordi dens arbeide i Frankrike ble viet stor politisk oppmerksomhet, og dels fordi den var sammensatt av en rekke internasjonalt høyt anerkjente økonomer. Komiteen ble ledet av NobelprisvinnerneJoseph Stiglitz og Amartya Sen og den franske økonomen Jean-Paul Fitoussi, og blant dens 22 øvrige medlemmer var også tre Nobelpristagere i økonomi: Kenneth Arrow, James Heckman og Daniel Kahneman.
Etter 1 1/2 års arbeid offentliggjorde kommisjonen sin rapport i september 2009. [2] Kommisjonen konkluderte med at det ikke er noe galt i seg selv med at bruke BNP, men at målet ofte, både i den politiske og den offentlige debatt, ble brukt galt og uten de nødvendige forbehold.
Mål på livskvalitet
Kommisjonen konkluderte med at det derfor er behov for at supplere BNP med mål som gir mer kunnskap om folks livskvalitet og foreslo at det måles etter 8 dimensjoner:
Materiell levestandard (inntekt, forbruk og formue)
Helse
Utdannelse
Personlige aktiviteter, bl.a. arbeid
Politisk deltakelse
Sosiale forbindelser og relasjoner
Miljø
Usikkerhet - økonomisk og fysisk
Kommisjonen anbefalte dessuten at man skulle se på fordelingen av disse dimensjoner over sosioøkonomiske grupper, kjønn og generasjoner.[1]
Kommisjonens arbeid er siden blitt fulgt opp i en rekke land og organisasjoner som har gått i gang med at gjennomføre og formidle målinger av livskvalitet. Det gjelder bl.a. Storbritannia, Italia og OECD. Sistnevnte har utviklet en Better Life Index".[3]
