Tsjetsjenere (tsjetsjensk: Noxçi / Hохчи – Nokhtsji) er den største av de innfødte etniske gruppene i Nord-Kaukasus. De kaller seg selv nokhtsjii (entall nakhtsji eller nokhtsji)
På verdensbasis finnes det mer enn 1,5 millioner tsjetsjenere, de fleste i delrepublikken Tsjetsjenia i Russland. De er hovedsakelig sunnimuslimer, og snakker tsjetsjensk og russisk. Tsjetsjenerne er beslektet med ingusjere, batsere og kistere, som alle holder til i Tsjetsjenias naboregioner.
Det isolerte fjellandskapet i Kaukasus og den strategiske verdien som utenforstående har satt på områdene som er befolket av tsjetsjenere har i stor grad bidratt til det tsjetsjenske samfunnets etos og til utformingen av en unik nasjonal karakter.
Opprinnelsen til navnet
Uttrykket «tsjetsjen» antas opprinnelig å ha kommet fra det iranske navnet på Noxchi-folket, og det dukker først opp i arabiske kilder fra 700-tallet. Ifølge folkelig tradisjon kommer det russiske uttrykket «tsjetsjen» fra navnet på landsbyen Tsjetsjen-Aul, hvor tsjetsjenere beseiret russiske soldater i 1732. Men ordet finnes imidlertid i russiske kilder så tidlig som 1692, og det kom trolig inn i russisk via det kabardinske «Sjasjan».[5]
Tsjetsjenerne er et av veinakh-folkene, som har bodd i fjelltraktene i Nord-Kaukasus siden forhistorisk tid (det finnes arkeologiske spor etter historisk kontinuitet tilbake til 10 000 f.kr.[7]). I middelalderen var det tsjetsjenske lavlandet dominert av khazarene og senere alanerne. Den lokale kulturen ble også utsatt for bysantinsk påvirkning, og noen tsjetsjenere lot seg omvende til ortodoks kristendom. Gradvis ble imidlertid islam dominerende, selv om tsjetsjenernes egne paganistiske religion fremdeles sto sterkt i hvert fall til 1800-tallet. Samfunnet var organisert langs føydale linjer. Tidligere Dzurdzuketia (Tsjetsjenia) motkjempet og beseiret de mongolske invasjonene på 1200-tallet og Timur Lenks på 1300-tallet. Men landet ble påført store ødeleggelser og en stor del av befolkningen ble drept.[8][9]
Sjeikh Mansur
Under «den lille istid» på slutten av middelalderen ble tsjetsjenerne tvunget ned fra fjellene og ut på slettelandet, hvor de kom i konflikt med Terek- og Greben-kosakkene, som også hadde begynt å flytte inn i regionen. Kaukasus var også i fokus for tre konkurrerende riker: Det osmanske riket, Persia og Russland. Etter hvert som Russland fra 1500-tallet av ekspanderte mot sør ble sammenstøt mellom tsjetsjenere og russere hyppigere. På slutten av 1700-tallet ledet Sjeikh Mansur en større tsjetsjensk motstandsbevegelse.
På begynnelsen av 1800-tallet startet Russland en fullskala erobring av Nord-Kaukasus for å beskytte rutene til sine nye territorier i Transkaukasia. Kampanjen ble ledet av General Jermolov som spesielt mislikte tsjetsjenerne, som hav beskrev som «et modig og farlig folk».[10] Rasende på grunn av tsjetsjenske raid, startet Jermolov en politikk med «brent jord» og deportasjoner. Han grunnla i 1818 også fortetGroznyj (som nå er hovedstad i Tsjetsjenia). Tsjetsjensk motstand mot russisk styre nådde sitt høydepunkt under ledelse av dagestaneren Sjamil på midten av 1800-tallet. Tsjetsjenerne ble endelig beseiret etter en lang og blodig krig, hvor tsjetsjenerne led forferdelige tap av menneskeliv. Av en estimert befolkning på over en million på 1840-tallet var det bare 140 000 tsjetsjenere igjen i Kaukasus i 1861[11] I kjølvannet av krigen emigrerte et stort antall flyktninger, eller de ble under tvang deportert til Det osmanske riket. I 1860 dro (ifølge tall fra Sovjet-tiden) 81 360 tsjetsjenere til Tyrkia, en ny emigrasjon fant sted i 1865, da ytterligere 22 500 tsjetsjenere dro. Tilsammen ble dermed over 100 000 tsjetsjenere etnisk «renset» under denne prosessen, noe som muligens utgjorde et flertall av hele den tsjetsjenske befolkning på den tid.[12][13][11] Det har senere vært flere tsjetsjenske opprør mot det russiske styret, og også ikkevoldelig motstand mot russifisering og Sovjetunionenskollektivisering og antireligiøse kampanjer.
I 1944 nådde Moskvas undertrykkelse sitt høydepunkt, da alle tsjetsjenere, sammen med flere andre folkeslag i Kaukasus, etter ordre fra Josef Stalin ble deporterten masse til Kasakhstan og Sibir, og minst en fjerdedel og kanskje så mye som halvparten av hele den tsjetsjenske nasjon omkom i løpet av prosessen.[12][14][15] Selv om de ble «rehabilitert» i 1956 og fikk lov til å vende tilbake året etter, så hadde de overlevende mistet sine økonomiske ressurser og borgerrettigheter. Under både sovjetiske og senere russiske regjeringer har de vært gjenstand for (offisiell og uoffisiell) diskriminering.[12][16] Tsjetsjenske forsøk på å gjenvinne selvstendighet på 1990-tallet, etter Sovjetunionens fall har ført til to ødeleggende kriger mot den nye russiske staten siden 1994.
I tiden før omvenelsen til islam praktiserte tsjetsjenerne en unik blanding av religiøse tro og tradisjoner. De deltok i mange riter og ritualer, hvorav mange hadde tilknytning til jordbruk, såsom regnritualer, en feiring av den første dagen med pløying, samt en feiring av tordenguden Sela og gudinnen Tusholis dag.
Kunta-haji, en tsjetsjensk muslimsk mystiker og ideolog, også kalt «Tsjetsjenias Mahatma Gandhi»
Det tsjetsjenske samfunn er strukturert rundt tukhum (klan-unioner) og rundt 130 taip, eller klaner. Taipene er basert mer på land enn på blodslinjer og har et urolig forhold i fredstid, men er knyttet sammen i krig. Taiper er videre inndelt i gar (greiner), og garer i nekje (patronymiske familier). Den tsjetsjenske sosiale kode kalles nokhtsjalla (hvor nokhtsjo står for «tsjetsjensk»), og kan løselig oversettes som «tsjetsjensk karakter». Den tsjetsjenske ære impliserer moral og etiskoppførsel, generøsitet og vilje til å sikre kvinners ære.
Religion
Tsjetsjenia er overveiende muslimsk. Noen holder fast ved en sufi-tradisjon kalt muridisme, mens rundt halvparten av tsjetsjenerne tilhører sufi-brorskap, eller tariqah. De to Sufi-tariqaene som ble utbredt i Nord-Kaukasus var Naqshbandiya og Qadiriya. Naqshbandiya står spesielt sterkt i Dagestan og det østlige Tsjetsjenia, mens Qadiriya har de fleste av sine tilhengere i resten av Tsjetsjenia og Ingusjetia.
Nesten alle tsjetsjenere tilhører hanafi-retningen innen sunni islam.[12]Salafisme ble introdusert i befolkningen på 1950-tallet. Noen av opprørerne som er involvert i den nyere tids kriger i Tsjetsjenia er salafiere, men flertallet er ikke det.[17]
Abdurahman Avtorhanov – professor, politiker, forfatter.
Natalya Khusainovna Estemirova, menneskerettighetsaktivist som arbeidet i Kaukasus.
Ruslan Khasbulatov – tsjetsjensk økonom og politiker som spilte en sentral rolle i hendelsene som ledet opp til den konstitusjonelle krisen i Russland i 1993.
