PROFILPELAJAR.COM

Middelalderen

Trondheim regnes å være grunnlagt i 997. Arkeologiske funn viser at det har vært annen bebyggelse enn gårdsbruk ved Nidelvas munning før den tid, trolig sjøbuer for handelsvirksomhet. Det er gjort gravfunn som bekrefter bosetting på Nidarneset sentralt i dagens bykjerne rundt 400 f.Kr.^[1]^[2] Den tidligste bebyggelsen vokste fram ved en lon (innbuktning) like ovenfor dagens Bakke bru. Etter tradisjonen anla Olav Tryggvason en kongsgård ved Skipakrok noe lenger ut på Nidarneset, og ifølge sagaen fikk Olav den hellige reist Klemenskirka i kongsgården.

I siste halvdel av 1000-tallet vokste byen raskt. Hovedgatene gikk nord-sør, mens det fra sjøbuene ved elva gikk mange mindre tverrgater. Ved dagens Elgeseter bru var det bru over elva. Den første steinkirken på St.Olavs gravsted – der Nidarosdomen står i dag – ble påbegynt ca. 1070, og man regner med at den stod ferdig ca. 1300. Den første kjente bybrannen fant sted i 1219, og en ny brann la det meste av byen i aske i 1295.

Høgmiddelalderen var også en vekstperiode, særlig etter opprettelsen av erkebispesetet i 1152. Fra slutten av 1200-tallet kjenner en til nær 20 kirker. Utenfor selve byen ble det reist klostre både på Elgeseter, Bakke og Munkholmen.

I seinmiddelalderen stagnerte veksten, og bybrannene i 1481 og særlig 1531 innledet en periode med tilbakegang. Landets siste erkebiskop – Olav Engelbrektsson – prøvde å hindre den danske innflytelsen i landet, og i 1531 satte en dansk troppestyrke fyr på Erkebispegården, og domkirken og mye av byen brant. Ved reformasjonen i 1537 mistet byen sin status som Norges kirkelige sentrum.

1600-tallet

Nye næringsveier og økt handel på 1600-tallet kom også Trondheim til gode, og byen begynte å vokse vestover langs de gamle geilene ut fra byen. Den første bebyggelsen på Bakklandet oppsto. Byen fikk en merkbar innflytting av utenlandske kjøpmannsfamilier, særlig fra Flensburg. Ved freden i Roskilde i 1658 ble Trondhjems len avstått til Sverige. Byen ble besatt av svenske tropper og fikk Claes Nilsson Stiernsköld som guvernør. Allerede samme høst ble byen gjenerobret av norske styrker ledet av Jørgen Bjelke. Svenskene kapitulerte 11. desember 1658 og fikk fri avmmarsj ut av landet.^[3] Ved freden i København i 1660 ble Trondhjems len formelt tilbakeført til Norge.

Byen opplevde store branner i 1599 og 1651. Gatebredden ble gradvis økt, men det kunne ikke forhindre en ny, ødeleggende brann i 1681 – den såkalte Hornemans-brannen. Christian V bestemte at det skulle lages en helt ny byplan for Trondheim, og oppgaven ble gitt til generalmajor Johan Caspar de Cicignon, med generalkvartermester Anthony Coucheron som assistent.

Cicignons plan viser et ortogonalt gatenett med fem brede nord-sørgående og fem øst-vestgående gater. Fordi Nidelva ved utløpet har en nordøstlig retning, kom den gata som skulle gå på innsida av sjøbuene langs elva (Kjøpmannsgata) skjevt i forhold til de øvrige. Denne uregelmessigheten ble utjevnet ved å legge en annen hovedgate – Munkegata – nordvest-sørøst, slik at de to gatene danner to sider i en likebent trekant. Munkegata er dessuten lagt i aksen mellom domkirken og Munkholmen ute i fjorden. Midt i Munkegata anla han en stor åpen plass – byens torg.

Brannsikkerhet og forsvar var de viktigste hensyn for Cicignon. Gatebredden var enten 60 (Munkegata og Kjøpmannsgata), 36 eller 25 alen, med kvartaler opp mot åtte mål. Det var Cicignons intensjon å fjerne alle de middelalderske gateløpene, men mange av disse veitene eksisterer den dag i dag. Byen var omkranset av festningsverker – voller – mot sør, vest og nord. På høyden over byen på andre sida av Nidelva anla han Kristiansten festning.

Gamle Bybro ble også anlagt i 1681 i forbindelse med Cicignons byplan.

1700-tallet

På 1700-tallet oppsto byens andre forstad – Ila – utenfor porten ved Skansen. Ilabekken ga kraft til tidlig industrivirksomhet ved Ilsvikøra. Ved århundrets begynnelse ble byen rammet av en ny stor brann, til tross for Cicignons brannforebyggende regulering fra 1681. Bybrannen i 1708 raserte det meste av bebyggelsen mellom de store hovedgatene Munkegata og Kjøpmannsgata, men sistnevnte gate hindret spredning til Bryggene langs Nidelva med de verdifulle varelagrene, som for byens kjøpmenn var vel så viktige som bygårdene.

Perioden fra 1760 til 1810 innebar en hektisk byggeaktivitet i Midtbyen, og de fleste av byens større og mindre trepaleer ble reist som bolighus for byens borgerskap i denne perioden. Av dem som fortsatt står i dag, er Stiftsgården det fornemste. Dette enorme trehuset i tre fløyer ble reist av geheimerådinne Cecilie Christine von Schøller og sto ferdig i 1778. Det eneste som kunne måle seg i prakt og størrelse var Harmonien eller Møllman-gården ved Torvet, fullført noe tidligere, men brent under 2. verdenskrig. Ved Torget ligger fremdeles Hornemansgården, et trefløyet anlegg i to etasjer, som fikk sin nåværende utstrekning omkring 1780, mens justisråd Henrik Horneman var eier. På motsatt side av Kongens gate ligger Svaneapoteket fra omtrent samme tid. Svært mange av byens berømte trepaleer er forsvunnet ved senere bybranner, og enda flere er revet på 1900-tallet.

1800-tallet

To store bybranner i henholdsvis 1841 og 1842 og en mindre i 1844 ga støtet til at byen fikk murtvang gjennom «Lov angaaende Bygningsvæsenet i Trondhjem» i 1845. Brannhensyn gjorde også at det ble anlagt flere nye gater, som Thomas Angells gate, St. Olavs gate og Tordenskiolds gate.

Før murtvangen ble innført var imidlertid byen gjenreist i tre i stort tempo. Mye av den karakteristiske trehusbebyggelsen som vi kjenner fra Midtbyen i dag, er bygd tidlig på 1840-tallet. Den har et enhetlig preg, i to etasjer med omtrent lik gesimshøyde og saltak. Myndighetene tillot ikke gavlhus eller arker og andre takoppbygg. Første etasje hadde gjerne forretninger, mens det var bolig i andre etasje. I bakgården var det verksteder, uthus og til dels også boliger.

I 1847 ble de to forstedene Bakklandet og Ila innlemmet i byen, og i 1864 også Elgeseter, Øya og Rosenborg. På 1860-tallet fikk stadsingeniør Carl Adolf Dahl bygd byens første vannverk og kloakkanlegg. I 1864 fikk byen jernbane til Støren, i 1877 til Kristiania over Røros og i 1882 til Storlien over Meråker. Nytt havneanlegg i 1882 bidro også til en kraftig forbedring av kommunikasjonene.

Murtvangen gjaldt ikke i de nye bydelene, og under høykonjunkturen i 1880- og 1890-åra opplevde Ila og særlig Rosenborg en kraftig vekst i trehusbebyggelsen. I 1893 ble Singsaker, Øvre Rosenborg, Lademoen og nedre del av Byåsen innlemmet i byen. Etter en brann på Rosenborg i 1899 ble murtvangen innført i hele byen, men det ble seinere åpnet for å bygge i tre i visse deler av kommunen.

1900-1945

Sterk befolkningsvekst omkring århundreskiftet gjorde det nødvendig å regulere også de ytre bydelene for å skaffe byggegrunn. Stadsarkitekt Sverre Pedersen var mannen bak den nye byplanen av 1913. I henhold til moderne prinsipper for byplanlegging var det her skilt mellom bolig- og industriområder, og det ble også planlagt flere hagebyer i utkantene. Ikke mange av disse ble realisert, og noen først langt seinere.

1945-

I 1952 ble Ladehalvøya og Byåsen innlemmet i byen. Etter et langvarig utredningsarbeid ble så de fem kommunene Trondheim, Strinda, Tiller, Leinstrand og Byneset slått sammen til en storkommune fra 1. januar 1964.

«Generalplanen av 1967» (vedtatt 1971) ble retningsgivende for veksten i den nye storkommunen. Stor utbygging mot Heimdal, som Tillerbyen og Huseby, Kolstad og Flatåsen, skulle avhjelpe boligmangelen i de sentrale bydelene. Industrien ble leda til Heggstadmoen, Lade, Fossegrenda og Sluppen.

Veksten på 1950- og 60-tallet medførte at mye gammel bebyggelse måtte vike for nye bolig- og næringsbygg og veier. Gradvis vokste imidlertid vernetanken fram i løpet av 1960- og 70-åra. Et vegprosjekt som forutsatte riving av mye av trehusbebyggelsen på Bakklandet ble stansa, og det samme gjaldt riving av Ilsvikøra. Vernetanken fikk sitt endelige gjennomslag med «Midtbyplanen» av 1981.

Etter at Trondheim gjennom hele sin historie har slitt med branner som er blitt særlig ødeleggende fordi avstanden mellom husene har vært for liten, og etter et århundre der byens vekst stadig har foregått utover, er det nå indre fortetting som er målet for byveksten. Utbygginga på Nedre Elvehavn, der bolig- og næringsbygg med høy utnyttelsesgrad har vokst opp på området til det nedlagte Trondhjems Mekaniske Værksted, er det mest iøynefallende eksemplet på denne nye tendensen.