Han fratrådte som kardinal den 7. mars1798 på grunn av kronisk sykdom og ønske om en rolig alderdom, ifølge den offisielle versjon.[trenger referanse] Paven aksepterte hans fratreden i september. Han deltok ikke ved konklavet 1799-1800 som valgte kardinal Chieregati til pave Pius VII. Noen kilder mener at den virkelige grunnen var at han ville slippe besværligheter i forhold til Den romerske republikk.[trenger referanse]
Senere ønsket han å bli gjeninnsatt som kardinal, og prøvde forgjeves å bli mottatt som deltaker på konklavet 1799-1800 i Venezia. I et brev til kardinalkollegiet skrev han at han var blitt tvunget av de revolusjonære til å gå av.[trenger referanse] Men kardinalene bekreftet den avdøde paves beslutning. Den 3. september1800 henvendte han seg til den nye pave, Pius VII, for å få tilbake kardinalsverdigheten. Det gikk heller ikke. Da trakk han seg tilbake til Recanati der han gjorde meget godt for de fattige.[trenger referanse]
