Tarjei Vesaas (1897–1970) var en norsk forfatter som ga ut mange romaner, noveller, dikt og skuespill.[8]
Hans forfatterskap preges delvis av modernisme,[8] og hans romaner er også utgitt utenlands. Han skrev på nynorsk. Vesaas skrev dikt og dramatikk, men var først og fremst kjent for sine romaner og noveller. Hovedverkene er Fuglane (1957) og Is-slottet (1963). Hans faste forelegger var Harald Grieg i Gyldendal og de to var gode venner.[9]
I 1964 vant Tarjei Vesaas Nordisk råds litteraturpris for boken Is-slottet. For prispengene opprettet han et legat. Avkastningen fra legatet utgjør prispengene i Tarjei Vesaas' debutantpris som hvert år deles ut til årets beste unge skjønnlitterære debutant. Prisen deles ut av Forfatterforeningens litterære råd.
Tarjei Vesaas ble født i 1897 på den avsidesliggende gården Vesås i Vinje, 600 m.o.h., som odelsgutt, den tiende i rekken - med to yngre brødre. («Ei syster lengta vi etter.») Barna ble tidlig satt til gårdsarbeid, men om vinteren leste de mye ved parafinlampen. Moren hadde lærerutdanning, og begge foreldre likte å lese, så det var bøker i huset, og flere aviser. Faren holdt alltid en Kristiania-avis.[10]
Vesaas holdt seg for seg selv på skolen. I Det store spelet skildrer han miljø og stemninger fra sin egen skoletid, men vennen som hovedperonsøn «Per Bufast» får, «Olav Bringa», er oppdiktet. Vesaas hadde ingen slik barndomsvenn, men foretrakk bøker og turer alene i skog og mark. («Hugen var der nok til å hive seg ut i leven, men hemningane vart alltid sterkare.») Han kunne tenke seg å komme i børsemakerlære; farfaren hadde vært en kjent mesterskytte. Men så kom første verdenskrig da Vesaas var 17 år, og han fikk sterk motvilje mot børser og jakt. Avisene fortalte om rene massakrer langs fronten: «Det brende seg inn i ein så ein aldri sidan blir kvitt det...Ikkje i denne dag.» Han flyktet inn i gårds- og skogsarbeidet, ikke i noen glede over arbeidet, men fordi «det kjendest rett og slett vondt å vera til. Men så fór det gjennom ein som sviande skam: tanken på alle dei hundre tusen ungdomar som no om dagen måtte slutte å vera til. Det å få leva var sikkert deira høgste ønske.» Far og sønn gikk side om side i skogen, og senere skjønte Vesaas at det knapt var så enkelt for faren med denne tause sønnen som hadde tankene langt borte og «alltid stod på sin mors side».[10]
Vesaas var også filminteressert. Blant filmskuespillere satte han særlig pris på Marilyn Monroe, og blant regissører var han glad i Ingmar Bergman. Bergmans film Tystnaden «kunne han ikke få sett ofte nok».[11] Vesaas satt dessuten i Norsk Films representantskap, der han tok til orde for mindre sensur av «erotisk farga film».[11]
Forfatterskap
Hans første forsøk som forfatter het Bok um Finn og ble refusert av Olaf Norlis forlag fordi den «ikke egnet seg til utgivelse», Men da han vant førstepremie på 300 kroner med et dikt, gjorde han et nytt forsøk på å bli utgitt, denne gang med en diktsamling. Også denne ble refusert. Tredje forsøk sendte han først til Kristofer Uppdal med forspørsel om han ville lese det. Uppdal skrev tilbake at noe var bra, men ikke til utgivelse: «Så skriv du noko betre neste gong.» Fjerde forsøk var fortellingen Menneskebonn, og den ble antatt av Norlis forlag våren 1923, skjønt ifølge konsulenten «sterkt påvirket av Hamsun». Vesaas' mor sa noen hyggelige ord om at eldstesønnen fikk utgitt sitt arbeid; resten av familien sa ingenting, og det ble heller ikke utbrakt noen skål.[10]
I 1920- og 1930-årene reiste han mye rundt i Europa. Vesaas og Halldis Moren kjente til hverandres forfatterskap, og i 1931 sørget Mikkjel Fønhus for at de møttes på Hotell Bondeheimen i Oslo. Halldis Moren bodde på denne tiden i Sveits, og de to brevvekslet.[12] I 1934 giftet de seg og bosatte seg på gården Midtbø i Vinje, som Tarjei hadde kjøpt[8] i 1930 av sin farbror Øystein Vesaas. Paret fikk to barn, Olav[12] og Guri.[13]
Vesaas begynte å skrive Det store spelet på Vinje vinteren 1933/34 og var ferdig på Midtbø sommeren 193. Oppfølgeren Kvinner ropar heim mente han selv fikk «slagside» av at han under skriveprosessen selv ventet familieforøkelse. Under andre verdenskrig bodde familien på Midtbø, og Kimen kom ut høsten 1940. Deretter måtte det paret skrev, gjemmes for okkupasjonsmakten. Manuskriptene til Bleikeplassen og Tårnet ble gjemt i en ur, med et kors risset inn i en granstamme så stedet kunne gjenfinnes. Siste krigsvinteren ble Huset i mørkret skrevet, ble ferdig i april 1945 og gjemt i garnhuset ved Vinjevatn.[10]
Vesaas fikk kunstnerlønn fra 1947 og Gyldendals æresgasje fra 1951. Han mottok også flere priser for sine bøker. blant annet Venezia-prisen for boken Vindane.[8] Han døde på Rikshospitalet 15. mars 1970, 72 år gammel.
Stavanger har hedret ham med Tarjei Vesaas' vei på Tasta. I 1997 ble han portrettert på frimerke, NK1311.
^««Fuglane» på nynorsk og i svart-hvitt». Kulturplot. 1. november 2019. Arkivert fra originalen 19. august 2022. Besøkt 10. juni 2022. «Ambisjonen er å styrke Tarjei Vesaas' forfatterskap og aktualisere hans viktigste verk i et moderne kulturperspektiv, heter det i en pressemelding fra Viper Film. | Regissør er Anders T. Andersen, mannen bak TV-serien Berlinerpoplene og forestillingen Lazarus på Det Norske Teater, han spiller selv i filmen. | Her er flere fra rollelisten: Andrine Sæther, Henrik Rafaelsen, Nils Sletta, Kristin Grue, Jan Sælid, Stein Winge, Jonas Hoff Oftebro og Fridtjov Såheim med flere. | Dette er den første filmatiseringen av Vesaas på over 25 år, og første gang «Fuglane» blir filmatisert på norsk. | Spillefilmen hadde verdenspremiere i New York 29. oktober. Norgespremieren er på Vega Scene tirsdag 5. november med mottakelse, filmvisning og regissørsamtale med Anders T. Andersen.»
