Det man i dag vet konkret om Suitbert, er hva Beda Venerabilis (673–735) har nedtegnet. Den senmiddelalderske såkalte Marcellinus-vita (Vita S. Swiberti episcopi Werdensis Frisiorum, Saxonum, Westphalorum) er imidlertid proppfull av oppdiktede historier om ham.[trenger referanse]
Beda fremhever Suitbert ut av skaren av Willibrord-disipler, og vier ham et eget avsnitt i sin kirkehistorie. Han skal ha ledsaget Willibrord på dennes første Roma-reise. Da Willibrord døde i 692 ble han av sine kolleger bedt om å reise tilbake til England for å bli vigslet til biskop. Willfrid fra York stod for ordinasjonen.
Seinere drog Suitbert tilbake til fastlandet og misjonerte blant de frankiske bruktere mellom elvene Ruhr og Lippe. Der må han ha hatt stor fremgang.
Men han møtte hard motstand av den frisiske kongen Radbod. Imidlertid fikk han støtte og forsvar fra Pipin av Herstal, og via hans kone Plektrude foreslo de at han skulle få slå seg ned på en holme i Rhinen, det som seinere ble kalt Kaiserswerth, og som ligger noen kilometer nord for Düsseldorf. Der bygde han et benediktinerkloster, og han ble den første abbed på Kaiserswerth. Han døde 1. mars 713 på samme sted.
Willibrord nedtegnet hans dødsdag i sin festkalender, Alkuin nevnte Suitbert i sitt «Dikt om de hellige av kirken i York» som «særlig fremragende». Biskop Radbod av Utrecht (901–917), en senere etterfølger av Willibrord, forfattet en homilie med den hellige som utgangspunkt.
Forvekslingsfare?
Historikerne i lenken under mener denne Suitbert ikke må forveksles med en munk med samme navn som levde ca 40 år seinere, og som beskrives i BedasHistoria ecclesiastica gentis Anglorum.
