Stefan Herheim

Stefan Herheim
Født13. mars 1970[1]Rediger på Wikidata (54 år)
Oslo
BeskjeftigelseSceneinstruktør, regissør Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Stefan Herheim (født 13. mars 1970) er en norsk teater- og operaregissør. Han er utdannet cellist. Fra 2022 blir han teatersjef for Theater an der Wien i Wien.[2]

Bakgrunn

Herheim er oppvokst på Ammerud i Oslo. Hans tyske mor arbeidet ved Goethe-instituttet i Oslo, mens hans norske far var bratsjist i Den Norske Operas orkester. Som barn fikk han cello-undervisning[3] og sang i St. Hallvardguttene fra han var seks år gammel.[4] Han begynte også å lage oppsetninger med marionetter på gutterommet, og sammen med pater Ronald Höllscher satte han opp operaer med dukketeateret for nonnene i St. Hallvard kirke og kloster etter søndagsmessen.[4]

Etter grunnskolen gikk han musikklinjen ved Foss videregående skole.[3] Parallelt med skolegangen spilte han barneroller og statistroller på Operaens scene, og hadde også i flere år jobben med å kjøre hovedscenens tekstmaskin.[4]

Kunstnerisk virke

Som attenåring begynte Stefan Herheim å arbeide ved Statens operahøgskole, som regiassistent for Veselina Manolova, scenograf og produksjonsleder.[2] Da han var 19 år gammel startet han dukketeaterensemblet Operamarionettene sammen med to venninner fra Foss videregående skole, og turnerte med dette ensemblet en periode.[2][4] Han var både dukkemaker, kulissemaker og scenograf, regissør og dukkespiller. I 1991 satte Operamarionettene opp Tryllefløyten i anledning 200-årsmarkeringen av Mozarts død.[4]

Noe senere ble han tatt opp som student ved Hochschule für Musik und Theater Hamburg. Der studerte han under den kjente regissøren Götz Friedrich.[2]

Herheim har laget en rekke utradisjonelle operaoppsetninger, som for eksempel Wolfgang Amadeus Mozarts Bortførelsen fra Seraillet ved Festspillene i Salzburg samt Georg Friedrich Händels Julius Caesar ved Den Norske Opera. Ifølge Aftenposten var Bortførelsen fra Seraillet i 2003 Herheims internasjonale gjennombrudd.[2][3]

I 2008 nøt Herheim suksess med Richard Wagners Parsifal ved Festspillene i Bayreuth[3], hvor han debuterte som første norske regissør. For denne oppsetningen vant han Musikk-kritikerprisen 2007/2008. Herheims versjon av Parsifal ble vist i Bayreuth fem år på rad, fra 2008 til 2012. Det var Wolfgang Wagner, komponistens barnebarn, som i 2005 hadde invitert Herheim til å regissere Parsifal for Festspillene.[4]

Det tyske magasinet Opernwelt kåret Herheim til Årets regissør i 2007, 2008 og 2010.[3]

I 2012 hadde han regien på Giacomo Puccinis La Bohème ved Den Norske Opera. Anmelderen i nettavisen Ballade.no skrev om denne oppsetningen at

«Opera kan ikke bli bedre enn fredagens premiere av Stefan Herheims “La Bohème”».[5]

I 2017 regisserte han La Cenerentola av Rossini ved Den norske Opera. Aftenpostens anmelder mente at Herheims versjon av La Cenerentola – som er historien om Askepott – var

«fantastisk, fjollete fjas», tok «sjangeren operakomedie til nye høyder» og var «breddfull av musikalsk moro, varm lekenhet og kjærlighet til musikken»[6]

Da Aftenposten i november 2017 meldte at Herheim hadde blitt utnevnt til ny teatersjef for Theater an der Wien, omtalte avisen ham som «Norges kanskje mest anerkjente operaregissør».[2]

Oppsetninger ved Den Norske Opera

  • Julius Caesar
  • Tannhäuser
  • Lulu
  • La bohème
  • Salome
  • La Cenerentola

Referanser

  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000026772, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f «Ny prestisjejobb for norske Stefan Herheim. Blir operasjef i Wien.». Aftenposten. 21. november 2017. Besøkt 3. januar 2018. 
  3. ^ a b c d e Nipen, Kjersti (9. februar 2017). «En ensom reise». Aftenposten. Besøkt 3. januar 2018. 
  4. ^ a b c d e f «Operaparlamentet | Cornelius Jakhelln intervjuer Stefan Herheim». www.vagant.no, nr. 4/2012 (på norsk). Besøkt 3. januar 2018. 
  5. ^ Andersson, Magnus (23. januar 2012). «Skjellsettende La Bohème». ballade.no. Besøkt 3. januar 2018. 
  6. ^ Ørstavik, Maren (23. januar 2017). ««Askepott er fantastisk, fjollete fjas»». Aftenposten. Besøkt 3. januar 2018. 

Eksterne lenker