Sonja Wigert (1913–1980) var en norskfødtsvensk skuespiller[6][7] som spilte i over 30 spillefilmer fra 1934 til 1960. Hun var spion til fordel for Norge og de allierte under den andre verdenskrig. I 2019 portretterte skuespiller Ingrid Bolsø Berdal Wigert i filmen Spionen om hennes liv og virke som spion.
Familie og utdanning
Sonja Wigert ble født 11. november1913 på Notodden og død 12. april 1980 L’Alfàs del Pi på Costa Blanca, Spania, der hun var bosatt de siste årene.[8][9][10] Hun var datter av major Sigvald Hansen (1881–1954) og Carmen Franciska Christina Kirsebom (1887–1951). Moren var av dels svensk opphav: Sonja Wigerts morfar var Alfred Kirsebom (generalkonsul i Bilbao) og mormor var svenske Lydia Wigert. Sonja Wigert var søster til den senere skuespiller Knut Wigert (1916–2006) og ingeniøren Erik Kirsebom Wigert (1923–2018). I 1934 fikk Sonja Wigert tillatelse av justisdepartementet til å ta mormorens etternavn.[11] I 1945 giftet hun seg med den danske flyveren Niels Viggo Halfdan de Meza von Holstein-Rathlou og er tildels oppført med hans familienavn. Under krigen leder han en dansk flystyrke stasjonert i Såtenäs, Sverige. Han omkom i en flyulykke med en Spitfire i 1949; han var alene i flyet da det styrtet i Øresund.[8][9][12][13]
Hun vokste opp i et bedremannshjem i Skien. Hun var særlig glad i ballett og som barn opptrådte hun i flere veldedighetsoppvisninger i Skien. Fra ung alder hadde hun interesse for tegning og mote og hadde et ønske om å bli motedesigner og gikk noe tid på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og arbeidet innen silke. Wigert reiste et års tid utenlands for å lære seg handel, språk og dans. Etter et opphold som barnepike for en fransk familie i Paris og en tid på kostskole i Sveits vendte hun tilbake til Norge og begynte på handelsskole.
Karriere
I mai 1934 deltok hun i en film- og skjønnhetskonkurranse i Oslo, der man søkte etter Norges svar på Greta Garbo. Etter diktopplesning og improvisasjon av en sketsj vant hun, blant nesten 200 deltagere, en av førstepremiene og fikk så lese opp et dikt i radio.[14] Tidlig i karrieren ble hennes karakteristiske stemme hennes varemerke.
Men det var som den snille «Josefa» i Tancred IbsensFant (film) fra 1937 at hun for alvor ble kjent. Under innspillingen av Eli Sjursdotter var hun flere ganger nær ved å drukne, men dette til tross var hun profesjonell og gjennomførte de tolv tagninger regissøren ønsket. Eli Sjursdotter skulle forbli hennes signaturrolle og åpnet for alvor en nordisk karriere.
I 1935 endret hun etternavn til Wigert, dette etter sin mormor som hadde vært sangerinne. I 1939 reiste hun til Sverige og var gift et par år med den svenske skribenten Torsten Birger Alexis Flodén (1910–1948). Gjennom sitt ekteskap ble hun svensk statsborger. I Sverige spilte hun i 22 filmer og flere teateroppsetninger. Hun fikk sitt store svenske gjennombrudd i Anders Henriksons film Det var jeg som skjøt fra 1942.
I november 1940 laget hun skandale da hun uteble fra en middag på Skaugum der hun var planlagt å sitte mellom Joseph Goebbels og Josef Terboven.
Motstandsarbeid under krigen
Sonja Wigert i den svenske filmen Fallet Ingegerd Bremssen fra 1942, i hovedrollen som et voldtektsoffer.[16]
Wigert erkjente i 1945 at hun fra 1941 hadde samarbeidet med norsk motstandsbevegelse og hadde vært svensk spion med dekknavnet «Bill» fra 1942. Svensk etterretningstjeneste ga henne liten praktisk trening i spionasje, men utstyrte skuespillerinnen med manus. Hennes mål var å få faren frigitt fra Grini, samt sikre utreisetillatelse for broren Knut Wigert som gjorde tjeneste i Kompani Linge.[17]
Hun ble ved flere anledninger sendt tilbake til Norge for som dobbeltagent å forsøke å få innpass blant ledende tyske offiserer i august samme år, hos blant andre rikskommissær Josef Terboven. Wigert behersket svensk nesten like så godt som norsk, samt engelsk, tysk, italiensk og fransk og pleiet omgang med flere diplomater i Stockholm.[18]
Av opplysninger hun avdekket, kunne svenskene avsløre Gestapos toppsjef i Sverige og en sentral agent, henholdsvis August Finke og baron von Gossler. Sonja Wigert rekrutterte i 1943 Alfhild Hovdan ved den norske legasjon i Stockholm. Hovdan skulle skaffe opplysninger av militær art fra Norge.[19] Gjennom hele krigen var Wigert en bestemt motstander av NS.
Foreldrene og yngstebroren hennes kom til Sverige i slutten av juni 1943. Etter at Wigert i september 1943 hadde deltatt på et politisk møte i regi av Martin Tranmæl fikk tyskerne mistanke om at hun ikke kunne stoles på og iverksatte svertekampanjer som Wigert ikke lyktes å renvaske seg fra etter krigen. Noen av ryktene handlet om at Wigert skulle bli den ledende skuespillerinnen ved det planlagte tyske teateret i Oslo, eller at hun skulle reise til Tyskland for å gjøre karriere. Den 18. november 1944 avslørte den svenske avisen Expressen Sonja Wigert som spion. Dette hendte kort tid etter at svensk etterretningstjeneste avslørte og utviste en toppsjef i Gestapo takket være informasjon som Wigert hadde skaffet til veie.[20] Hun døde i 1980 og omfanget av spioneringen ble ikke utdypet før 25 år senere, da det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiver ble frigitt.
I krigsårene hadde Wigert et forhold til Anders Jahre, den ungarske diplomaten Andor Gellert og Bernt Balchen.
Etter krigen
Sonja Wigert flyttet aldri tilbake til Norge, og giftet seg 11. juni 1945 i Stockholm med den danske flyver Niels Viggo Halfdan de Meza von Holstein-Rathlou (1910–1949). Under krigen hadde han oppholdt seg en tid i Stockholm og arbeidet som leder for en dansk flyavdeling. Paret bosatte seg i København, men de fikk få lykkelige år sammen. Han døde i en flystyrt allerede i 1949. Wigert reiste til Oslo fordi hun hadde fått årskontrakt med Sentralteateret, og hadde så en kort affære med sin tidligere elsker sakfører Helge Schjærve, før hun igjen reiste til Stockholm.
Da rollene lot vente på seg og økonomien hennes ble dårligere, tok hun og skuespiller-venninnen Ulla Zetterberg i 1954 over en bensinstasjon i Stockholm sentrum. De fikk den innredet etter egen smak og hadde stadig besøk av celebre venner. I disse fire månedene betjente de selv kundene og fylte bensin.
Wigert mottok Charlie-prisen for sin prestasjon i Räkna de lyckliga stunderna blott 1944. Gjennom hele sin karriere var hun ved teateret, og var blant annet tilknyttet Riksteatern i flere år. Hun spilte også i flere stykker i Norge, samt i Danmark og Finland. En tid spilte hun også revy ved Blanche-teatern der hun bl.a. sang, danset og parodierte. Hun fikk meget god kritikk som Blanche DuBois i En sporvogn til begjær ved Trøndelag teater i 1949. I 1959 var hun gjesteskuespiller ved Chat Noir. Etter et opphold i USA der hun hadde sett stykket Night of the iguana reiste hun i 1961 til Sverige og spilte i den svenske oppsetningen av stykket ved Wasateatern. Hun fortsatte å ta ulike teaterjobber det neste tiåret. Vinteren 1968/1969 oppholdt hun seg i Oslo for å spille inn en episode av NRKs Artistportrett. Også neste vinter bodde hun i Oslo, men valgte så å pensjonere seg og flytte til Spania.
Sine siste år bodde hun fast i Spania, og det er også her hun ligger begravet. Hele livet drev hun med fotografering, tegning og dans, og i voksen alder begynte hun med yoga. Hun fikk ingen egne barn.
^abcdef «Sonja Wigert 1913-11-11 — 1980-04-12 Skådespelare, motståndskvinna, spion», Svensk kvinnebiografisk leksikon ID SonjaWigert, besøkt 21. september 2020[Hentet fra Wikidata]
^Ringen, Asbjørn (4. november 2010). «Fascinerende dobbeltliv». Gudbrandsdølen Dagningen (på norsk). Besøkt 26. september 2023. «Der inngår hun et kortvarig ekteskap og blir svensk statsborger.»
^Færøy, Frode (8. mars 2023). «Sonja Wigert». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 26. september 2023.
Tore Pryser: Kvinner i hemmelige tjenester. etterretning i Norden under den annen verdenskrig. Cappelen Damm, 2007.
Tore Pryser: USAs hemmelige agenter. den amerikanske etteretningstjenesten OSS i Norden under andre verdenskrig. Universitetsforlaget, 2010.
Filmselskapet 4 1/2 Film med Håkon Øverås og Karin Julsrud som produsenter, og Jens Jonsson som filmens regissør, laget filmen Spionen i 2019. Filmen er basert på bografien Sonja Wigert: Et dobbeltliv av Iselin Theiens.
