Asmervik er utdannet sivilarkitekt ved Norges Tekniske Høgskole (1966). Han tok doktorgrad (dr.ing) i transportplanlegging ved NTH i 1976. Asmervik har hatt to gjesteforskeropphold ved UC Berkeley i California (1987 og 2002–2003). Han underviste i ulike perioder fra 1970 til 1990 ved Arkitekthøgskolen i Oslo og ved NTH i Trondheim.[1]
Asmervik startet sin karriere etter studiet ved NTH hos professor Olli Kivinen i Helsingfors og arbeidet her med generalplanen for Åbo, 1967-1969.
Han var avdelingsleder i Sintef (1983-1990) og direktør for forskningsstiftelsen Allforsk i Trondheim (1990-95).
Han var professor ved NMBU fra 1995 til 2011. Fra 1992 til 2004 var han professor II i samfunnsgeografi ved NTNU. Han var professor II i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger fra 2000 til 2008.
Han har særlig arbeidet med byplanlegging og regional utvikling[2], universell uforming[3] av bygde omgivelser og samfunnssikkerhet i samfunnsplanleggingen.
Som arkitekt og planlegger kan Asmervik betegnes som en humanistisk modernist. Han har vært talsmann for å inkorporere kunnskap om forebyggende helsearbeid, økologi og miljøforhold[4] i arkitektur og fysisk planlegging. Han har arbeidet med planteori[5] og forståelig planpresentasjon[6].
Disposisjonsplan for Heimdalsbyen. Utgitt av Heimdalskontoret, Trondheim 1971. Skarup & Jespersen, M.A.A., Asmervik, M.N.A.L, Nyvig A/S, F.R.I.
Som ung arkitekt utarbeidet Asmervik i 1969, ved slutten av oppholdet i Finland, ett av to planforslag som delte seieren i den åpne nordiske arkitektkonkurransen om byplan for Heimdalsområdet, Trondheim kommune[7]. Det andre planforslaget var laget av det danske firmaet Skaarup & Jespersen i samarbeid med ingeniørfirmaet Nyvig A/S. En sammenstilling av de to seirende planforslagene ble lagt til grunn for det som senere skulle bli Tillerbyen. Byen var planlagt som en avlastningsby, en «new town», som skulle hindre negative sider av fortsatt rask byvekst i Trondheim by. Det mest radikale med Asmerviks forslag var å introdusere byutvikling med en tradisjonell kvartalsstruktur som gir både stor fleksibilitet og høy utnytting med en relativt lav bebyggelse. Forslaget om en kompakt kvartalsstruktur sto i kontrast til rådende funksjonalistiske byplanidealer om frittliggende høyhus i åpne parkområder. Konkurranseforslaget bruke kun 2/3 av arealet av området som var planlagt for utbygging i programmet, med en kompakt by uten å bygge på de de omstridte landbruksområdene. Asmervik har senere skrevet om årsakene til det store spriket mellom de ambisiøse intensjonene i byplanen og det faktiske resultatet av utbyggingen[8]. Historien om Tillerbyen er ifølge Asmervik et eksempel på at hele byer vanskelig lar seg planlegge i detalj, men finner sin form som et resultat av komplekse årsaksforhold og sammensatte faktorer.
Asmervik ledet arbeidet med Midtbyplanen i Trondheim i 1975–1976. Resultatet av planarbeidet var en enighet om bevaring av Midtbyens karakter, og med rom for fornying og videreutvikling innenfor det historiske gatenettet fra Cicignons byplan fra 1681 innenfor den eksisterende utnyttelsesgraden og med en større andel med boliger i Midtbyen.
Asmervik arbeidet med sentrumsplan for Røros i Arkitekturvernåret i 1975. Planen bidro til at den tradisjonelle bakgårdsbebyggelsen med fjøs og stall ikke ble revet.
^Asmervik, Sigmund (2012). The art of planning. Akademika forlag.
^Asmervik, Sigmund (2009). Universell utforming: byer, hus, parker og transport for alle. Tapir Akademisk Forlag.
^Asmervik, Sigmund (1996). Byer og energibruk. Norwegian University of Science and Technology, Centre for Environment and Development,. ISBN8273730638.
^Asmervik, Sigmund; Hagen, Aksel. Rhetoric and planning. Lillehammer: Høgskolen i Lillehammer.
