Siegbert Tarrasch
Født		5. mars 1862[1][2][3][4] Wrocław (del av: Det tyske keiserrike)
Død		17. feb. 1934[1][2][3][4] (71 år) München
Beskjeftigelse		Sjakkspiller, skribent, sjakkteoretiker, lege
Akademisk grad		Doktorgrad[5]
Utdannet ved		Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg
Nasjonalitet		Tyskland Preussen
Gravlagt		Nordfriedhof
Høyeste FIDE-rating		2824 (juni 1895)
Siegbert Tarrasch på Commons

Siegbert Tarrasch (født 5. mars 1862, død 17. februar 1934) var en tysk lege og sjakkspiller. Han ble tysk stormester i sjakk.

Rundt slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var Tarrasch en av verdens sterkeste spillere, som vant atskillige store, internasjonale sjakkturneringer. I 1903 hadde han vunnet 7 av de 13 turneringer han hadde deltatt i, flere enn noen annen. Han ble imidlertid en av de ledende stormestere som det ikke skulle lykkes å bli sjakkverdensmester. Han kom først til å spille om mesterskapet da han ikke lenger var på høyde spillemessig. Tarrasch hadde stor betydning som sjakkskribent, er blitt kalt Tysklands sjakklærer (Praeceptor Germaniae), og som sjakkpedagog har han fortsatt hatt betydning i hele verden, selv om det allerede i hans levetid fremkom nye, såkalte hypermoderne idéer, som han ikke helt forsto, og som i lang tid stilte hans innsats litt i skyggen.

Tarrasch ble født i Breslau av jødiske foreldre. Til deres sorg viste han seg å ha en klumpfot, men ifølge hans eget utsagn hadde den aldri noen betydning. I skolen var han en dyktig elev i alle fag, unntatt matematikk. Han tok studenteksamen 1880 fra Elisabeth-gymnaset i Breslau og studerte deretter medisin i Berlin og Halle. Disse studiene fullførte han i 1885. Han åpnet en legepraksis i Stuttgart, men i 1914 flyttet han den til München. Han dyrket sjakk som hobby, og baserte derfor aldri sin tilværelse på sjakkspillet, noe som var tilfellet for mange andre sjakkmestere.

Han giftet seg med Anna Rosalie (født Rudolf, 1865-1940), som han fikk fem barn med. I en tragisk periode 1914-1916 mistet han alle sine tre sønner. Sønnen Paul (født 15. april 1892), som også var en talentfull sjakkspiller, begikk selvmord. Den eldste, dr. Phil. Friedrich («Fritz») Max Tarrasch (født 11. mars 1888), som var løytnant og dekorert med Jernkorset, falt på vestfronten i 1. verdenskrig den 14. mai 1915, og den tredje sønnen, Hans Richard (født 6. juli 1890), omkom i 1916, da han ble overkjørt av en sporvogn i München.

Tarrasch konverterte på et tidspunkt fra den mosaiske til den protestantiske tro, ifølge politiopptegnelser fra München.^[6]

Med suksess i sin profesjon, som turneringsspiller i sjakk og som forfatter var Tarrasch egentlig en forbilledlig person, elegant og slepen, men hans selvbevisste og biske oppførsel gav ham mange motstandere og har påvirket hans ry.^{[trenger referanse]} Grunnen til dette var en viss dogmatisk innstilling, som var baksiden av hans klare holdninger og særpregete karakter. Hans selvhøytidelighet bød motstanderne på mange angrepsflater og ses blant annet i hans bok om VM-matchen mot Lasker i 1908, hvor han dels ikke er kritisk overfor sitt eget spill, og dels utviser en nesten komisk virkende mangel på forståelse for Laskers spillestyrke. Et annet eksempel på hans selvhevdende stil var da han etter en turneringsseier i 1907 oppfant tittelen «turneringsverdensmester» til seg selv. I tillegg måtte andre fremtredende sjakkspillere, som Aaron Nimzowitsch og Akiba Rubinstein, tåle mange bemerkninger når de ikke spilte sjakk etter Tarraschs «regler».^{[trenger referanse]}

I 1924 ble hans første ekteskap oppløst, og Tarrasch giftet seg igjen samme år med Gertrude (født Schröder, 1892 – 1966).

Tarrasch døde i 1934 og ble begravd på kirkegården Nordfriedhof i München.

Tarrasch lærte sjakk relativt sent, som 15-åring, men det fanget straks hans interesse, og denne ble forsterket da han oppdaget sjakklitteraturen. En venn forærte ham boken Praktisk liten sjakkbok av Alfons von Breda (Praktische Schachbüchlein von Alfons von Breda). Sjakk-klimaet var godt i Breslau, som var hjemby for Adolf Anderssen, som Tarrasch traff én enkelt gang, og også for Johannes Zukertort.

Han brukte all sin fritid på å studere sjakk, som han viste seg å ha store evner for. Under sitt medisinstudium i Berlin fra 1880 spilte han sjakk på forskjellige kaféer. 1882 deltok han i en hovedturnering ("Hauptturnier") i Berlin, som han ikke vant, men allerede året etter ble han tysk mesterspiller ved å vinne hovedturneringen i Nürnberg 1883.

Etter å ha fullført sin utdannelse, begynte Tarrasch å delta i store turneringer, første gang i Hamburg i 1885, men de første årene uten de helt store resultater. Vendepunktet kom i 1889, da han begynte en enestående seiersrekke ved å vinne 4 internasjonale turneringer i trekk: Turneringen i Breslau 1889, Manchester 1890, Dresden 1892 og Leipzig 1894.

På grunn av sine turneringsresultater mottok han i 1891 en innbydelse til en match om verdensmesterskapet mot Wilhelm Steinitz. Matchen skulle finne sted i Havanna på Cuba, men Tarrasch avslo, med henvisning til sin legepraksis og den langvarige sjøreisen over Atlanterhavet.

En match mot Mikhail Tsjigorin i St. Petersburg 1893 endte uavgjort med 9 seire til hver. Etter turneringsseieren i Dresden, utfordret Emanuel Lasker ham til en match, hvilket han avslo med den begrunnelse at Lasker, til forskjell fra ham selv, ikke hadde vunnet noen større turnering. Dette kom han til å angre, fordi Lasker i stedet spilte en match mot Steinitz i 1894, hvor han slo denne og ble ny verdensmester. Lasker glemte ikke Tarraschs avslag og unnlot, tross mange anstrengelser, å gi ham sjansen i en VM-match til hans beste tid var over. I Laskers 27 år lange periode som verdensmester var Tarrasch alltid Lasker underlegen.

Ved turneringen i Hastings i 1895 oppnådde Tarrasch en andreplass etter Harry Nelson Pillsbury, og ved den neste store turnering, turneringen i Nürnberg 1896, en andreplass etter Lasker. Tarrasch vant deretter blant annet turneringene Wien 1898 ("Maraton-turneringen") og Monte Carlo 1903.

I 1905 slo han USA-mesteren Frank Marshall overlegent i en match over 17 partier, og i 1908 fikk han så endelig sjansen i en VM-match mot Lasker, som fant sted i München og Düsseldorf. Lasker seiret her overbevisende med 8-3 og 5 remis, et nederlag Tarrasch aldri riktig kom over, og han vant aldri senere noen turnering. Han krevde revansj, men kom først til å møte Lasker igjen i en match i 1916, som ikke gjaldt verdensmesterskapet, og som Lasker vant enda mer overbevisende med 5-0 og 1 remis.

Etter matchen i 1908 deltok Tarrasch stadig i internasjonale turneringer med godt resultat, men hans egentlige utfoldelse vedrørende sjakk var nå viet skribentvirksomhet. I 1914 ble han under turneringen i Sankt Petersburg 1914 tildelt stormestertittelen av den russiske tsar Nikolai 2.. Sammen med Emanuel Lasker, Aleksandr Alekhin, José Raúl Capablanca og Frank Marshall hørte han dermed til de fem første offisielle stormestere i sjakkhistorien. Hans turneringsdeltagelse strakte seg helt frem til 1928, og selv om han ikke lenger nådde opp i fremste rekke, tilhørte han fremdeles verdenseliten.

Hans høyeste historiske Elo-rating var 2824, hvilket han nådde i juni 1895.

Tarrasch nådde etter dette tidspunkt ikke lenger opp blant premievinnerne i noen turnering. I sær etter 1. verdenskrig var hans spillestyrke gått tilbake. Hans siste turneringer var følgende:

Mannheim 1914 • Göteborg 1920 • Teplitz-Schönau 1922 • Wien 1922 • Karlsbad 1923 • Mährisch-Ostrau 1923 • Breslau 1925 • Baden-Baden 1925 • Semmering 1926 • Kissingen 1928.

Noen sjakkåpninger bærer Tarraschs navn, der de mest kjente er:

• Tarrasch-forsvaret, som var Tarraschs foretrukne spillemåte i dronninggambit.
• Tarrasch-varianten i fransk (3.Nd2), som Tarrasch dog anså for gjendrevet av 3...c5.

Begge varianter benyttes likevel stadig, og inngår i mange stormesteres åpningsrepertoar.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Tarrasch - Allies, Napoli 1914
Hvit i trekket.

Svart ser her ut til å kunne forsvare sin stilling (i det minste mot en umiddelbar katastrofe), ettersom den svarte dronning forhindrer Db7+ (som ville etterfølges av Kxa5 Ta1#), mens det svarte tårn på c8 forsvarer trusselen Txc5#. Tarrasch spilte det oppfinnsomme og vakre blokkeringstrekket 31.Lc7! (som i problemsjakk er kjent som en Plachutta blokkering, fordi begge brikker beveger seg rettvinklet (ortogonalt). Dette trekk blokkerer begge forsvar, og en brikke, som slår den hvite løper, blir overbelastet.

Det betyr at hvis det spilles 31...Txc7, blir tårnet overbelastet, da det skal gardere begge hvits angrepstrusler, ettersom dronningen nå er avsperret fra b7. Hvit vil derfor spille 32.Db7+ Txb7, som tvinger tårnet vekk fra forsvaret av c5 og tillater 33.Txc5#.

Tar svart i stedet løperen med 31...Dxc7, vil hans dronning sperre for tårnets forsvar av c5 og bli overbelastet: 32.Txc5+ Dxc5 avleder dronningen fra forsvaret av b7 og tillater 33.Db7+ Kxa5 34.Ta1#. Svart ga derfor opp etter å ha sett hvits trekk.

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Tarrasch - Walbrodt, Hastings 1895
Hvit i trekket.

I dette partiet hadde Tarrasch ikke spilt godt, og hans motstander hadde lenge hatt overtaket. Men han reddet spillet med følgende blendende kombinasjon:

34.Txd4, som ser innlysende ut, ettersom 34...cxd4 ikke går, fordi 35. Lxd4 da vil vinne svarts dronning. Svart har imidlertid et tilsynelatende meget sterkt motangrep, som måtte forutses:

34...Sxg3 35.Sxg3 Txg3+ 36.hxg3 Txg3+ 37.Kf1! Txd3 og nå det fortreffelige trekk 38.Tg4!! med ødeleggende trusler som 39. Tf8+ med matt og 39.Lxe5 etterfulgt av cxd3. Svart ga opp.

Av minst like stor betydning som turneringsresultatene er Tarraschs teoretiske og litterære virke. Hans tre store bøker om sjakkspillet:

• 300 Schachpartien (1894)
• Die moderne Schachpartie (fra 1916)
• Das Schachspiel (fra 1931)

er klassikere i sjakklitteraturen. Sett med dagens øyne er Tarraschs bøker særlig aktuelle innenfor midtspillet og sluttspillet, mens derimot åpningsspillet siden hans tid har gjennomgått en stor utvikling.

Hans store fortjeneste var å bygge videre på, og bringe orden i de strategiske og taktiske idéer som Wilhelm Steinitz hadde fremsatt, i sær om viktigheten av å beherske brettets sentrum og unngå bondesvakheter, men også om betydningen av løperparet og av manøvreringsrom. Han advarte mot "innsnørte" stillinger og sa at de "inneholdt kimen til nederlag". Han var ikke forsvarsspiller, så det frie offiserspill var hans område, men han innså naturligvis at dette forutsatte en passende forberedelse. Å spille gambiter hadde han et meget bastant syn på: "Gambitspill i sjakk svarer noenlunde til plakater kontra malerkunst, eller danse- eller militærmusikk i tonekunsten, et maleri av lutter skrikende farger, uten nyansering eller intim glede".

Han formulerte en lang rekke læresetninger om sjakkspillet, som stadig lever. Den mest kjente er Tarrasch regelen: "Tårn skal plasseres bak fribønder, enten det er dine egne eller motstandernes." Derved understøtter de fribondens fremmarsj og hindrer tilsvarende motstanderens. I en fra Tarraschs side usedvanlig ironisk og humoristisk stil, har han selv i boken "Die moderne Schachpartie" utvidet regelen med ordene: "---men kun hvis det er godt".^[7]

Blant andre kjente læresætninger fra hans side kan nevnes:

• "En springer inne i motstanderens stilling, som er dekket av en bonde og ikke kan angripes av en bonde, er sterkere enn en løper og nesten like sterk som et tårn".
• "En springer på randen er alltid en skam" ("Ein Springer am Rande ist stets eine Schande").
• "Fremfor en gardert fribonde i sentrum foretrekker jeg en mobil bondemajoritet på en av fløyene".

Man snakker i det hele tatt om en sjakkstil eller -skole, som har de idéene Tarrasch fremførte som grunnlag, og til denne skolen regner man så kjente mestere som Carl Schlechter, Geza Maroczy, Richard Teichmann, Abika Rubinstein og selv den senere verdensmester Capablanca. Stilen degenererte etter hvert, fordi mestrene fikk en slik sikkerhet at nederlag ble sjeldne, og kampløse remiser forekom ofte. Det ble de såkalt «hypermoderne» som fant nye idéer, som brakte sjakkspillet ut av denne trussel om «remisdøden».

Som utgangspunkt var Tarrasch overbevist om at det i en hver stilling kunne finnes et absolutt «beste trekk», og han så dermed «vitenskapelig» på spillet og lette etter dette trekket, uansett hvem han satt overfor. Dette ses som en avgjørende forskjell i forhold til hans store konkurrent Lasker, som oppfattet sjakkspillet som en «kamp», hvor det riktige trekk var det som førte til en stilling motstanderen ikke fant seg godt til rette i.

Utover å være forfatter av flere bøker, var Tarrasch en flittig bidragsyter til forskjellige sjakktidsskrifter. Hans kommentarer her var ofte så skarpe og bitende at det kom til langvarige uoverensstemmelser med de angrepne, som f.eks. med wiener-stormesteren og -sjakkforfatteren Georg Marco og med Aaron Nimzowitsch.

På begynnelsen av 1930-tallet utga Tarrasch sitt eget tidsskrift (Tarraschs Schachzeitung). Hans store anseelse betydde at han tross sin jødiske avstamning kunne utgi det helt frem til sin død. Nasjonalsosialistene våget ikke i den tidlige fase etter deres maktovertakelsen å forby det, og ettersom hans sønn var falt på Tysklands side under krigen, kom Tarrasch dessuten inn under en unntaksbestemmelse i lovgivningen om jøders (manglende) rettigheter, som på dette tidspunkt stadig var gjeldende.

Tarraschs død betydde – sammen med nazistenes omorganisering av det tyske sjakkliv, jødenes utelukkelse fra sjakklivet og forfølgelsen av dem, og selvfølgelig også sammen med den følgende verdenskrig, som kostet mange sjakktalenter livet – at Tyskland mistet sin lederposisjon i sjakkverdenen og senere ikke har kunnet gjeninnta den.

Anført av Nimzowitsch, Richard Réti og Savielly Tartakower ble det fra omkring 1913 fremført nye teorier, som ofte formet seg som angrep på Tarraschs lære, og som i lang tid satte hans enorme innsats og betydning i skyggen. Mange moderne mestere anser imidlertid Tarrasch for å være mindre dogmatisk enn han har fått ry for, i sær hva spillet på brettet angår. For eksempel vant Tarrasch med svart følgende parti med fransk åpning mot Paulsen i Nürnberg (1888):

1. e4 e6 2. d4 d5 3. e5 c5 4. c3 Sc6 5. Sf3 Db6 6. Ld3 (Tarrasch forsyner sitt neste trekk 6 ... cxd4 med et utropstegn og påpeker, 6 ... Ld7 tillater 7 dxc5 med godt spill) cxd4 7. cxd4 Ld7 8. Le2 Sge7 9. b3 Sf5 10. Lb2 Lb4+ 11. Kf1 Le7 12. g3 a5 13. a4 Tc8 14. Lb5 Sb4 15. Lxd7+ Kxd7 16. Sc3 Sc6 17. Sb5 Sa7 18. Sxa7 Dxa7 19. Dd3 Da6 20. Dxa6 bxa6 21. Kg2 Tc2 22. Lc1 Tb8 23. Tb1 Tc3 24. Ld2 Tcxb3 25. Txb3 Txb3 26. Lxa5 Tb2 27. Ld2 Lb4 28. Lf4 h6 29. g4 Se7 30. Ta1 Sc6 31. Lc1 Tc2 32. La3 Tc4 33. Lb2 Lc3 34. Lxc3 Txc3 35. Tb1 Kc7 36. g5 Tc4 37. gxh6 gxh6 38. a5 Ta4 39. Kg3 Txa5 40. Kg4 Ta3 41. Td1 Tb3 42. h4 Se7 43. Se1 Sf5 44. Sd3 a5 45. Sc5 Tc3 46. Tb1 Sxd4 47. Sa6+ Kd8 48. Tb8+ Tc8 49. Tb7 Ke8 50. Sc7+ Kf8 51. Sb5 Sxb5 52. Txb5 Ta8 53. f4 a4 54. Tb1 a3 55. f5 a2 56. Ta1 Ta4+ 57. Kh5 Kg7 58. fxe6 fxe6 59. Tg1+ Kh8 60. Ta1 Kh7 61. Tg1 a1(D) 62. Tg7+ Kh8 0-1

De fleste tilskriver imidlertid Nimzowitsch denne form for anti-dogmatisk og hypermoderne oppfinnsomhet, da han spilte slik mot Salve nesten et kvart århundre senere (i Karlsbad 1911).

Tarrasch beskjeftiget seg også teoretisk med sluttspill og komponerte bl.a. noen studier, som det følgende eksempel illustrerer:

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Hvit trekker og vinner

Løsning:

1. Kc3 Kf2
2. Kd4 Kf3
3. Ke5 Kg4
4. Kf6 Kh5
5. g8D! frigjør g7 med et offer Lxg8
6. Kg7 Kg5
7. h3! ventetrekk Kh5
8. h4 trekktvang Hvit vinner.
Etter ett trekk med kongen blir løperen slått, og bonden når sitt forvandlingsfelt.

• Wolfgang Kamm: Siegbert Tarrasch, liv og verk (Siegbert Tarrasch, Leben und Werk). Unterhaching 2004. ISBN 3-933105-06-4
• Alfred Brinckmann: Siegbert Tarrasch, sjakkverdenens læremester (Siegbert Tarrasch, Lehrmeister der Schachwelt). Berlin 1963.

• (en) Siegbert Tarrasch – chessgames.com
• (en) Siegbert Tarrasch – OlimpBase
• (en) Siegbert Tarrasch – 365Chess.com
• Tysk side om Tarrasch og betydningen av hans jødiske bakgrunn
• 25 avgjørende stillinger fra hans spill (engelsk)
• Tarraschs gravsted i Nordfriedhof, München.^{[død lenke]}