Sarah Bernhardt (født 22. oktober1844[15] i Paris, død 26. mars1923 samme sted) var en fransk skuespillerinne, ofte omtalt som «historiens mest berømte skuespillerinne».[16] Bernhardt ble berømt på Europas teaterscener i 1870-årene, og var sterkt etterspurt både i Europa og i USA. Hun utviklet et omdømme som en seriøs dramatiker og fikk tilnavnet «The Divine Sarah» – Den guddommelige Sarah.
Liv og virke
Bakgrunn og oppvekst
Sarah Bernhardt i rollen som dronning i Victor Hugos skuespill Ruy Blas.
Hun ble født i Paris som Sara-Marie-Henriette Rosine Bernardt, datter av Julie Bernardt. Hun la senere til bokstaven «H» til både fornavnet og etternavnet, og oppga at hennes far het Édouard Bernardt. I virkeligheten var dette navnet til hennes mors bror, og sannsynligvis oppga hun feil navn for å skjule at hennes far var ukjent. Hennes bestefar, Moritz Bernardt, var en jødisk handelsmann i Amsterdam. Sannsynligvis ble også Sarah Bernhardts mor født i Amsterdam.
Grunnen til at mye om hennes liv er ukjent, er sannsynligvis at hun ikke ønsket å fortelle om sin barndom og oppvekst, og var vant til livet som historieforteller. Hun tok en ny identitet som fransk borger for å bli skuespiller. Det er antatt at hun som helt ung forsørget seg ved å kombinere karrieren som skuespiller med å være kurtisane. På denne tiden var begge deler betraktet som temmelig skandaløst.
Da Sara(h) var syv år gammel sendte moren henne avgårde til en kostskole for unge damer; skolen lå i forstaden Aubreuil utenfor Paris. Det var Sarahs fars familie som betalte skoleutgiftene. På denne skolen stod hun for første gang på en scene, i rollen som Alvedronningen i stykket Clothilde. Tre år senere hadde moren blitt en av Paris' fremste kurtisaner, med generaler, politikere, bankdirektører og forfattere i omgangskretsen. Keiser Napoleon IIIs halvbror, Charles Auguste Louis Joseph, duc de Morny, var en av morens beskyttere, og han sørget for at tiåringen Sarah ble tatt opp ved en eksklusiv klosterskole i nærheten av Versailles. På denne skolen fikk hun også muligheten til å stå på scenen; hun var erkeengelen Rafael i et skuespill kalt Tobias og engelen. Hun erklærte på denne tiden at hun ville bli nonne, men like fullt brøt hun flere ganger med klosterskolens regler. Blant annet ble hun straffet for å ha begått en blasfemisk handling etter å ha arrangert en kristen begravelse for en firfisle hun hadde holdt som kjæledyr.[17]
I 1859 fikk Sarah beskjeden om at hennes far var død i USA. Moren kalte sammen til familieråd, og greven av Morny deltok i familierådet. Han foreslo at Sarah skulle bli skuespiller, men Sarah vegret seg – i sin selvbiografi Ma Double Vie hevdet hun at tanken skremte henne, fordi hun aldri hadde satt sine ben i et teater.[18] Morny sørget likevel for at hun fikk prøvespille på teateret Comédie Francaise.[18]
Teaterkarriere
Sarah Bernhardt i juni 1877, fotografert i løpet av et besøk til Boston, Massachusetts.
Bernhardts teaterkarriere begynte i 1862 mens hun var elev ved Comédie-Française, det fremste teateret i Frankrike. I en biografi skrevet av Jules Huret hevdet hun selv at hun ble avskjediget derfra etter en episode der hun ga en ørefik til en skuespillerinne som hadde gitt Sarahs lillesøster et kraftig dytt fordi lillesøsteren hadde tråkket på skuespillerinnens slep; Sarah hadde fått beskjed om å be om unnskyldning for ørefiken dersom hun ville beholde plassen sin på teateret, men hun hadde nektet.[19] Episoden og avskjedigelsen førte etter hennes eget utsagn til at ingen andre teaterhus heller ville ha noe med henne å gjøre. men hun klarte å skaffe seg en liten rolle ved å late som om hun var en ung, foreldreløs skuespillerspire – og det var med nød og neppe hun klarte å unngå at moren avslørte bløffen.[19]
Hun skapte seg et navn på de europeiske teaterscenene i løpet av 1870-tallet, og ble snart etterspurt over hele Europa og i New York.[20]
Hun etablerte seg som seriøs dramatisk skuespiller og fikk tilnavnet «The Divine Sarah» – Den guddommelige Sarah, og var uten tvil den mest berømte kvinnelige skuespilleren på 1800-tallet.[21] Hun reiste faktisk også til Cuba og spilte i Sauto-teateret i Matanzas i 1888. Hun ga privatundervisning til mange unge kvinner i skuespillerkunsten, blant annet skuespilleren og kurtisanen Liane de Pougy.
Annen kunst og innspillinger
Selvportrett
Selv om Bernhardt hovedsakelig var teaterskuespiller, var hun en av de første skuespillerne som gjorde lydinnspillinger. Hun gjorde flere lydopptak med berømte dialoger fra ulike teaterproduksjoner. En av de tidligste var en lesning fra Phèdre (Fedra) av Jean Racine i Thomas Edisons hjem under et besøk i New York på 1880-tallet.
Bernhardt hadde også en stor interesse for billedkunst, maleri og skulptur, og sto modell for Antonio de La Gándara,. Hun utga selv en rekke bøker og skuespill, malte og laget skulpturer. Hun stilte ut et to meter høyt oljemaleri med tittelen Den unge kvinnen og Døden på Parissalongen i 1878[17], men var ellers mer opptatt av å utvikle seg som skulptør.[17][22] I årene 1874–1886 viste hun årlig skulpturer på Parissalongen.[22] Hun hadde også skulpturutstillinger i London, New York og Philadelphia. Dessuten ble skulpturer fra Sarah Bernhardts hånd vist på verdensutstillingene i Chicago i 1893 og i Paris i 1900.[22]
I sin samtid hadde Bernhardt stor innflytelse på grand opéra, en innflytelse som er merkbar den dag i dag. eksempelvis inneholder operaen Tosca en av operaens mest oppsiktsvekkende heltinner. Denne operaen var basert på et skuespill skrevet for Bernhardt.
Tåpen og Døden, en skulptur i bronse gjort av Sarah Bernhardt og som avbilder figuren Triboulet i Victor Hugos Le roi s'amuse.
Bernhardt hadde et forhold til en belgisk adelsmann, Charles-Joseph Eugène Henri, prins av Ligne, som hun fikk sitt eneste barn med. Sønnen Maurice Bernhardt ble født i 1864. Han giftet seg med en polsk prinsesse, Maria Jablonowska. Senere hadde hun andre nære venner, blant annet flere kunstnere, mest kjent var Gustave Doré og Georges Clarin, og skuespillerne Mounet-Sully og Lou Tellegen, foruten den berømte franske forfatteren Victor Hugo. Alphonse Mucha baserte flere av sine ikoniske kunstverker i stilen art nouveau på hennes skikkelse. Hennes vennskap med Louise Abbéma, en fransk impresjonistmaler som var 14 år eldre enn henne, var så nært og lidenskapelig at det ryktes at de to kvinnene var elskere.
Hun giftet seg senere med den greskfødte skuespilleren Aristides Damala, kjent i Frankrike under sitt scenenavn Jacques Damala. Bryllupet foregikk i London i 1882, og ekteskapet varte formelt sett fram til Damalas død i 1889; han var da kun 34 år gammel. I realiteten hadde imidlertid ekteskapet kollapset lenge før, på grunn av Damalas avhengighet av morfin. I løpet av ekteskapets siste år ble det sagt at Bernhardt var involvert i en affære med prinsen av Wales, den senere kong Edvard VII av Storbritannia.[24]
Bernhardt var ikke kjent som noen religiøs eller from person, og utbrøt en gang: «Jeg be? Aldri! Jeg er ateist!».[25] Hun hadde imidlertid blitt døpt i den romersk-katolske kirken, og mottok således den siste olje av kirken kort tid før sin død.[26]
Stumfilmkarriere
Bernhardt var en av de første kvinnelige skuespillere som opptrådte i stumfilm; filmdebuten skjedde imidlertid i en mannsrolle som Hamlet. Filmen het Le Duel d'Hamlet, kom i 1900 og varte i to minutter. Teknisk sett var det ikke en stumfilm, da den ble fulgt av en Edison-sylinder med lydeffekter.[27] Hun hadde deretter hovedrollen i åtte filmer, foruten i to selvbiografiske filmer. Den ene av de to selvbiografiske filmene het Sarah Bernhardt à Belle-Isle (1912), og var en film om hennes private dagligliv hjemme.
I 1905 pådro hun seg en skade på scenen under framføringen av La Tosca, et skuespill i fem akter av Victorien Sardou. Ulykken skjedde på scenen i Rio de Janeiro, i løpet av finalen som krevde at hun hoppet fra en høy mur. Hun falt og skadet kneet. Benet grodde aldri skikkelig, og i 1915 fikk hun koldbrann og måtte amputere den høyre foten. Hun måtte sitte i rullestol i flere måneder etter amputasjonen. Etter sigende skal hun avslått et tilbud på 10 000 dollar fra en tvilsom mann i underholdningsbransjen, for å vise fram den amputerte foten som en medisinsk kuriositet.[28] Til tross for skaden fortsatte hun sin karriere på scenen. Den alminnelige oppfatning om at hun brukte en protese av tre medførte ikke riktighet – hun hadde riktignok forsøkt, men likte ikke treprotesen. Hun gjennomførte en suksessfull turné i USA i 1915, og da hun kom tilbake til Frankrike opptrådte hun i sine egne teaterproduksjoner bortimot kontinuerlig fram til hun døde. Blant hennes senere suksesser var Daniel (1920), La Gloire (1921), og Régine Armand (1922). På grunn av sitt handicap var hun ikke lenger i stand til å bevege seg rundt på scenen når hun opptrådte, men sjarmen i stemmen hennes, som hadde endret seg lite i løpet av årene, sikret henne nye teatertriumfer.[trenger referanse]
Sarah Bernhardt har en stjerne på Hollywood Walk of Fame, på fortauet utenfor bygningen med adresse 1751 Vine Street.
Hun har fått en konditorkake oppkalt etter seg; kaken har marsipanbasert bunn, er toppet med smørkrem og overtrukket med sjokolade. Det var en dansk konditor som ga kaken navnet Sarah Bernhard (uten T i slutten av etternavnet).
^Hun ble døpt i 1857 da hun var rundt 12 år gammel, men nedtegnelsene mangler. En fødselsdato er tatt fra en fødselsattest gjort da hun var 12 år er ikke troverdig som hovedkilde, og kan kun bli benyttet for å støtte eller avkrefte andre bevis. I The Art of High Drama blir det beskrevet «et ikke identifisert avisutklipp» i Bibliothèque de la Comédie Francaise i Paris, som omfatter av en kopi av en dåpsattest som forteller at Bernhardt ble født 25. september 1844. Det har blitt hevdet at «Bernhardt feiret sin fødselsdag den 23. oktober», skjønt dette har ikke blitt bekreftet. Hennes selvbiografi fra 1907, Ma double vie (Mitt dobbeltliv) har ingen referanse til hennes fødselsdato.
