Salme 8 er en av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamente. Den regnes å være en typisk lovsang. Den beskriver Gud som skaper og mennesket som «lite lavere enn Gud». Salmen har trekk som minner om visdomsteologi, og utsagnene om mennesket kan man karakterisere som et innsettelsesformular. Salme 8 benyttes ofte når man skal redegjøre for et jødisk-kristent menneskesyn.

Sentrale deler av innholdet i Salmenes bok har etter de fleste forskeres oppfatning blitt til med bakgrunn i gudstjenestelivet ved tempelet i Jerusalem, og mange av dem stammer fra tradisjoner som også er knyttet til andre helligsteder i Israel og den øvrige nære orient. Man kjenner slike gudstjenestetekster både fra Egypt, Babylon og Syria. Det er ofte vanskelig å plassere salmene historisk ut fra innholdet i tekstene, fordi tekstene gjerne uttrykker seg i nokså generelt språk. I salmeoverskriften står det «En Davidssalme», eller «Av David», men det er bred enighet blant forskere om at disse overskriftene er noe av det siste som kom til i Salmenes bok, for å relatere tekstene til David-karakteren i fortellingsstoffet i Samuelsbøkene. Dette tenker man at ble gjort for å tilpasse salmene til den nye plass i livet de fikk i synagogen – der de ble lesetekster heller enn kulttekster, og trengte da en narrativ ramme for å stimulere lesernes fantasi.^[1]

Flere forskere mener at Salme 8 er en relativt ung salme i sin nåværende form, og grunnene til å mene det ligger i at teksten synes å være avhengig av 1 Mos 1:26f og fordi enkelte av termene i salmen utelukkende finnes i tekster som med stor grad av sikkerhet dateres seint - f. eks. «vår Herre» (אֲדֹנֵינו) (Neh. 10:30; Sal 135:5; 147:5).^[2] Sigmund Mowinckel hevder også at den lange sammenhengende tanken som går fra 3 til 9, gir denne teksten preg av å være mer reflekterende enn de eldste tekstene.^[3] Han mener likevel at teksten går tilbake til kongetiden, og at den ble brukt i forbindelse med nyttårsfeiringen. Dette knytter han til den tekniske betegnelsen i overskriften «På gittiten» (עַל-הַגִּתִּית), som ifølge ham kanskje handler om gatitten Obed-Edoms hus i 2 Sam 6:12.^[4] Teksten i 2 Sam 6:12 blir regnet som en av de viktigste av de forskere som forsøker å tegne et bilde av en nyttårsprosesjon.^[5] Mowinckel nevner forøvrig på samme side at «gittiten» godt også kan være et instrument – en «gatittisk lyre». Bak Sigmund Mowinckels datering synes det å være lite substansiell argumentasjon, så man bør sannsynligvis tenke at salmen er blitt til i ettereksilsk tid, selv om vesentlige momenter gjerne likevel kan være langt eldre.

2.1 Oppbygning
Salme 8 regnes blant hymnene i Det gamle testamentet – dvs. tekster som er brukt og skrevet som lovsanger til Gud. Det typiske for slike salmer er at de uttrykker sin opplevelse av Guds storhet, hans skapermakt og tilliten til hans frelse. Den tyske forskeren Hermann Gunkel innførte den såkalte formkritisk eller sjangerkritiske metode, som især ble benyttet på 1 Mosebok og Salmene. Han plasserte Salme 8 blant hymnene. Særlig vers 2 og 4, men også vers 3 inneholder typiske lovsangsmomenter. Man kan si at påstanden om menneskets stilling som herre over skaperverket i vers 5–9 også er en form for lovprisning av Herrens underfulle gjerninger – nemlig at han lar menneskebarnet være Herre over alt det skapte, og at det skapte er så mangfoldig at det angår selv fiskene som går sine stier under havet til den andre siden.

2.2 Sjanger

Dersom man innholdsmessig søker tekstens kjerne, er det naturlig å finne denne i påstanden om den stilling som mennesket er gitt over skaperverket i vers 6–7. Den innledende påstanden, og det retoriske spørsmål som kommer før danner oppløpet til dette senteret, og apposisjonene som følger danner en presisering av hva mennesket er blitt satt som herre over. Begge disse versene står som svar på spørsmålet i vers 5, i vers 6 blir menneskets karakter definert og i vers 7 blir menneskets oppdrag definert. Man kan her observere at vers 2–3 og 10 viser denne teksten som en klassisk hymne, og viser at teksten som helhet har en lovsangsramme som bør gjøre den mulig å fremføre som en lovsang selv om den midterste delen ikke er klassisk på samme måte for denne sjangeren.

Formmessig kan det også være verdt å påpeke at salmen gjør seg utstrakt bruk av tankerimet – eller parallellismen som det gjerne kalles. Og i vers 8-9 der det gis apposisjoner til menneskebarnets herreembete kan man si at graden av disse intensiveres for hver linje. Først nevnes husdyrene, deretter de ville dyr, så fuglene og fiskene man ser – og til slutt dem som befinner seg på den andre siden av havet. Dette gir en følelse av romlighet. Den verden mennesket hersker over er større enn den daglige sfæren – den går like langt som fisken svømmer. Man kan derfor tale om en firedobbel klimaktisk parallellisme.

2.2.1 En kateketisk kjerne
Spørsmålet som stilles i vers 4–5 og svaret som gis i vers 6–7, har kateketiske trekk, som bærer visdomsteologiske trekk. Man finner for eksempel denne spørreformen i Ordspr 30:4 som også reflekterer over hva det er å være menneske. Tematikken i Jobs bok minner også mye om teksten i Salme 8, se særlig 7:17; 14:1. Man kan på den måte si at dette et stykke på vei minner om visdomsteologi. Men den vekten som ligger på å reflektere over sammenhenger og lovmessigheter i naturen og de menneskelige livsforhold mangler i Salme 8. Spørsmålet og svaret blir en ren katekese uten ytterligere å definere sammenhenger, teksten gir med sine apposisjoner i vers 8–9 kun illustrasjoner av poenget i vers 6–7, ikke noen beskrivelse av sammenhenger. Man kan da spørre seg om teksten ligger nærmere opp til Torateologien som man finner i Salme 1 og 119?

I disse salmene defineres mennesket kategorisk enten som godt eller ondt. Man kan tale om en digital antropologi i torateologien i motsetning til en analog antropologi i visdomsteologien. I visdomsteologien kan man være mer eller mindre klok/dum eller god/ond, det finnes graderinger (For eksempel Ordspr 6:6; 11:27). I torateologien finnes det i større grad et enten og et eller (Salme 1:3 i motsetning til 1:5 og Salme 119:53f) – en skarpere motsetning mellom de gode og de onde, men i disse tekstene finnes det aldri en spørsmål/svar-form. Man kan si at både visdomsteologien og lovfromheten har sin plass i livet i en undervisningssammenheng, men den visdomsteologiske sammenheng er mer allmenn imens torafromheten er knyttet til et avgrenset religiøst fellesskap.

2.2.2 En embetsinnsettelse

Den typiske hendelse man kan si at salmen benytter som metafor for utsagnene i vers 6-9 synes å være en embetsinnsettelse. Ledere innsetter sine embetsmenn for å styre et område som f. eks. Farao innsatte Josef (1 Mos 41:40), Moses innsatte Josva (4 Mos 27:22f; Jos 14:9), Samuel innsatte David (1 Sam 16:12) og Elia innsatte Elisja (1 Kong 19:19ff).

På samme måte innsetter Gud profeter og ledere i en posisjon (2 Mos 3; Jes 6; Salme 110) – og mennesket generelt settes inn i sitt embete på jorden (1 Mos 1:26f; 2:15; 9:3; Salme 8:6–9). Man kan se at i alle de menneskelige innsettelsene blir gjort i forbindelse med et ritual som inneholder en høytidelig tilsigelse. Det er derfor også sannsynlig at Salme 8 på en eller annen måte ledsager et ritual. Mowinckel hevder at det ritualet som her tenkes på er nyttårsfesten i Israel.^[4] I så fall innsettes hele folket i festen til å være Jahves vern mot fiender.

2.2.3 En omskjærelses/navngivelsesseremoni
Denne henvisningen til spedbarn i vers 3 tyder muligens i en annen retning. Det berettes om hvordan enkelte personer gir et utsagn som spesielt knytter seg til en barnefødsel som for eksempel Rakel (1 Mos 30:6.8.24; 35:18) eller, eller enda tydeligere Hanna (1 Sam 1:20–2:10). I Lukas 2:25–35 berettes det om hvordan Jesu foreldre tar barnet med seg i tempelet hvor de møter den rettferdige Simeon som velsigner Jesus. Det kan tenkes at Salme 8 kan ha fungert som et sånt utsagn i sammenheng med omskjærelsen (1 Mos 17:10ff) eller løseofferet (2 Mos 13:13).

Noen forskere har også vektlagt at nevnelsen av månen og stjernene i vers 4 kan tyde på at salmen er blitt benyttet i en nattlig seremoni. Kraus 1978:205 støtter dette og viser til at slike nattlige fester er nevnt i Salme 134:1; Jes 30:29 og 1 Krøn 9:33. Mot dette kan man hevde at Jahve inntar solens rolle i Salme 8. I vers 2 står det: «…du som har utbredt din prakt på himmelen», men en oversettelse nærmere den hebraiske tekst vil være: «…du som gir din herlighet over himmelen». Det er forøvrig kontroversielt i de gammeltestamentlige tekster å sammenføre Jahve med solen. Den blir ifølge 1 Mos 1:14 først skapt den tredje dag, og sammenlignes i Salme 19:4f.8 med loven, men i første delen av Salme 19 er det solen som gleder seg som en helt idet den løper sin bane over himmelen. Det er derfor nærliggende å tenke seg at Jahve faktisk ses på som å være representert av solen i Salme 8 og 19a.

Et alternativ er å tenke at denne prakten eller herligheten er nattehimmelen. Hvilken av disse tolkningene som bør holdes for å være den beste kan diskuteres. Uansett vil det være realistisk å tenke at Salmen ikke utelukkende har blitt brukt i måne og stjerneklart mørke. Det aktuelle barnet er utsett til å være herre over dyr, fugler og fisker. Det kan tenkes at sangen er diktet til omskjærelse eller navngivningsdag til en kongelig, og at disse dyrene representerer ulike adelshus i landet, som løven av Juda (1 Mos 49:9), villeselet Ismail (1 Mos 16:12), Israel som lammet (Jes 53:7) og Josefssønnene som okser (5 Mos 33:17). Men hvis dette var meningen ville nok neppe de ulike dyrene bli fremstilt i sin kontekst slik de er i Salme 8 – på marken, på himmelen og i havet, så det synes å være de virkelige dyrene som menneskebarnet utpekes som hersker over. Ritualet må derfor kunne passe for enhver fri israelitt.

3.1 En styrke av spedbarn som vern mot fiender (vers 3)
3.1.1 Fertilitet

Hva betyr det at Jahve har reist seg en styrke av spedbarn som vern mot sine fiender i vers 3? Her er det flere mulige svar. Det kan tenkes at man har ment at fertiliteten i befolkningen sikrer rekruttering både til arbeid og forsvar. Fiendene må i så fall være de virkelige ytre fiender som består av andre folk, og som representeres av andre guder. I 2 Mos 1:7–21 får man en beskrivelse av hvordan Israel vokste i styrke selv under slavevilkår gjennom kvinnenes fertilitet, og deres jordmødre uttrykker det slik: «De hebraiske kvinnene er ikke slik som de egyptiske, de er sterkere; før jordmoren kommer til dem, har de født.»

Et folks tallrikdom er dets styrke, og økning i tall gjøres ved barnefødsler. Denne mentaliteten kommer også til uttrykk i 1 Mos 29-30 hvor Rakel og Lea konkurrerer om å få de fleste og beste barna. Forholdet mellom styrke og barnefødsler kommer best frem i 30:8. I 1 Mos 1:28 gis en slik fertilitetsoppgave som en av de viktigste av menneskenes oppgaver – noe som styrker denne måten å forstå salmen på (Jf også 1 Mos 9:1).

3.1.2 De som er ydmyke seirer

Men en annen måte å forstå dette er også mulig, sett i lys av den ydmykheten som viser seg å være et sterkt ideal i Israel, og især i Jerusalem. Gideon vinner ikke krigen fordi han har en stor hær, men tvert imot fordi han ydmykt stoler på Gud (Dom 7:2). Elia står også alene med Baalprofetene på Karmel (1 Kong 18) og den lille gjetergutten David seiret mot filisterkjempen som spottet Gud (1 Sam 17). Det finnes et motiv i Israel som foretrekker ydmykhet og gudsfrykt fremfor makt og politisk initiativ – det er særlig synlig i Sionstradisjonen representert ved Jesaja (for eksempel Jes 7:13f; 30:1–17; 31:1–3; 28:16; 7:9; 30:15) og tradisjonen fra jebusittene som sa til David: «Her kommer du aldri inn! Selv blinde og lamme kan drive deg bort.» (2 Sam 5:6).

Dette ydmykhetsidealet formuleres i 5 Mos 7:7 med «Når Herren hadde godhet for dere og utvalgte dere, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene». Spedbarnet er sånn sett en representant for og et symbol på den ydmykheten som representerer Israels virkelige styrke etter denne tankegangen. Dette at styrken kommer «fra munnen» (מִפִּי) til spedbarnene tyder også i denne retningen. Det er spedbarnas ytringer, bekjennelse eller mest sannsynlig deres lovsanger som er vernet mot fienden. Dette er også den måten å forstå dette på som er mest vanlig i kommentarer.^[6]

3.1.3 Mennesket seirer over kaoskreftene
En tredje mulig måte å forstå dette er mest aktuelt dersom Mowinckel skulle ha rett i at denne teksten hører til ved nyttårsfeiringen. Da er i så fall motstanderen (צורר), fienden (אויב) og hevnerne (מתנקּם) i Salme 8:3 representanter for kaoskreftene,^[7] og det er menneskene generelt som blir fremstilt som diebarn og spedbarn for å understreke Guds storhet, og hvor hjelpeløse menneskene egentlig er sammenlignet med Gud. Det er i så tilfelle interessant å se at Gud har gjort seg selv et vern av disse svake menneskene.

Det synes da som om han ved hjelp av disse menneskene kan holde kaoskreftene ved lag, kanskje ved at de dyrker jorden, gjør seg nytte av husdyrene og beskytter seg mot villdyrene. På den måten hindrer mennesket at jorden forfaller til kaostilstander. Mennesket dyrker og vokter skaperverket (Jf. 1 Mos 2:15). Alle disse tre måtene å forstå spedbarnene synes plausible, og kanskje er det heller ikke noen nødvendig motsetning mellom dem. Aspekter fra dem alle kan spille inn og gi salmeutsagnet et rikt assosiasjonsfelt.

3.2 Mennesket som lite ringere enn Gud (vers 6)
Sangeren stiller spørsmålet fra den skeptiske visdomsteologi i vers 4–5, og spørsmålet synes å være retorisk med et svar implisert, nemlig at mennesket er lite og forgjengelig sammenlignet med skaperverket. Slike svar finnes det mange av i Det gamle testamente. For eksempel når Herren svarer Job i stormen (Job 38:1ff) tilskrives Jobs mange spørsmål det at han bare er et menneske som ikke har forstand på Guds skaperverk. Mennesket er som gress – lever bare en kort stund heter det flere steder (Jes 40:6f; Salme 90:5f; 103:14f). Forkynnerens bok er som helhet viet dette motivet og starter med utsagnet:

Alt er tomhet, sier Forkynneren,

ja, alt er bare tomhet.

3 Hva har menneskene igjen for sitt strev,

av alt de sliter med under solen?

4 Slekter går, og slekter kommer,

men jorden står alltid ved lag

Forkynneren 1:2-4

Det ville vært naturlig at sammenligningen med skaperverket i Salme 8:4 skulle ende i samme konklusjon som disse tekstene, men det gjør ikke Salme 8, den sier det motsatte. Majoriteten av andre tekster som tar opp menneskets stilling dveler ved hvor lite og svakt det er, men Salme 8 fokuserer heller på menneskets makt og herlighet, men paradoksalt nok «fra spedbarns lepper» (vers 3). I LXX oversettes ordet for «Gud» – «´elohim» (אֱלֹהִים) – med «englene» (ἀγγέλους), men de fleste kommentarer mener at dette er en svekkelse av poenget, og at det bør oversettes på samme måte som andre steder der dette ordet står – nemlig som «Gud».^[8] Nå er forøvrig «´elohim» flertallsform av ordet «´él» som egentlig betyr gud, og slik sett kan det være meningsfullt å oversette ordet med «gudene».

Vi kjenner til bildet av Guds råd i flere av tekstene i Det gamle testamente (Jes 6:2; 1 Kong 22:19–23; Job 1:6–12; 1 Mos 1:26) og kan derfor gjerne tenke oss at forestillingen her var at mennesket i Salme 8 ble innsatt blant englene. Uansett bryter salmen skillet mellom det menneskelige og det guddommelige. Den stiller seg i direkte motsetning til den desillusjonerte og skeptiske visdomsteologien man finner i Forkynnerens bok.

3.3 Menneskets Herredømme (vers 7)
Man kan gjerne si at visdomsteologien inntar en passiv, skeptisk og delvis ironisk innstilling overfor det som hender i verden (Jf Forkynneren ovenfor). Det viktige er å ikke la ulykken ramme, men å arbeide og gjøre sitt beste. Salme 8 representerer en annen innstilling. Mennesket er for sangeren herre over naturen og i Herrens eget råd, lite ringere enn Gud selv. Teksten står på den måte i direkte relasjon til skapelsestekstene i 1 Mosebok 1:27f og 2:15. Mennesket er skapt «i Guds bilde» og satt til «å dyrke og vokte». Mennesket er således kvalitativt forskjellig fra skaperverket forøvrig, og synes å ha en særlig verdi. Det er således treffende når denne teksten blir benyttet til forsvar for menneskeverd og menneskerettigheter, i hvert fall hvis det er riktig at spedbarnene som er knyttet til teksten ikke må være konger eller aristokrati (Jf. 2.3.3).

Det er åpenbart at mennesket ikke bare er en del av den øvrige skapningen, men at det regnes som kvalitativt forskjellig bare ved det å være menneske. I dette ligger også vesentlige deler av den israelittiske etikken som særlig representeres ved loven og profetene, og som ivaretar de svake i samfunnet og tilskriver dem verdi (2 Mos 23:12; 5 Mos 10:17f; 14:29; Amos 2:6; 8:6; Jes 1:17–26; 5:7–23; 3:7–24). Ifølge en del forskere representerer Israel en særlig og uvanlig egalitær bevegelse som skiller seg fra andre grupperinger med sin vektlegging av en flat egalitær struktur, der selv de fattige blir tilkjent verdi og rettigheter.^[9] I nyere debatt har man satt spørsmålstegn ved om denne vurderingen av menneskets herredømme – at mennesket ikke bare skulle vokte verden, men at alt skulle legges «under hans føtter» (Salme 8:7) har medvirket til miljøkatastrofer.

Kanskje kan den offensive holdningen i forhold til skaperverket som uttrykkes i Salme 8 få slike resultater, men denne holdningen kan også være et grunnlag for å utvikle miljøteknologi og ressursvurdering. Avskoging, vannforurensning og ørkenspredning var miljøproblemer som var aktuelle også i gammeltestamentlig tid og det er ikke sikkert at en mer passiv og tilbakelent holdning gav eller kan gi bedre resultater.

3.4 Dyr og fisker (vers 8-9)
I gammelorientalsk visdomslitteratur finner man gjerne lister over kunnskap som de vise hadde. Disse listene er gjerne omfattende ordbøker som navngir alle kjente dyr og planter, alle kjente steder eller guder. I Det gamle testamente har man kun en tydelig rest etter en slik liste i 1 Kong 4:33, som relateres til Salomo i et avsnitt hvor Salomo fremstilles som et universalgeni, med talenter både innen for litteratur, statsrett og naturvitenskap. Salme 8:8–9 har også momenter fra en slik opplisting av kunnskap i seg. Man kan derfor gjerne si at salmen ikke bare propagerer for at mennesket skal herske, men mennesket skal ifølge denne salmen bygge sitt herredømme gjennom kunnskap. Ikke bare kunnskap om husdyrene og det nære, men kunnskap om den andre siden av havet hvor fiskens stier går.

Det vil si at menneskets herredømme defineres som et herredømme som mennesket skal ta gjennom å styre det kjente, men også ved å tilegne seg kunnskap om det ukjente. Man kan gjerne si at fortellingen om Salomo i 1 Kong 11 står i motsetning til det positive kunnskapssynet man finner i Salme 8. Slutten av Salomos regjeringstid representerer ifølge teksten et forfall. Salomo ble grådig og hovmodig, og kunnskapen førte til ulykke for ham. I Salme 8 vektlegges mennesket både som ydmykt og svakt spedbarn, men samtidig som hersker over det jordiske.

4.1 Det nye testamente
Salme 8 er sitert flere ganger i Det nye testamente. Mest fremtredende er Matt 21:16, hvor overprestene og de skriftlærde ønsker å stoppe barna fra å rope «Hosianna» til Jesus, men Jesus svarer: «Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!» De skriftlærde blir satt i motsetning til småbarna hos Matteus. De representerer ydmykhet og sannhet, imens overprestene og de skriftlærde representerer hovmod og intriger. Salmen siteres også i forbindelse med spørsmål om Jesu oppstandelse (1 Kor 15:27; Ef 1:22; Heb 2:6–8). Her relateres dette herredømmet til Jesus primært, men den Kristusmystikken vi finner i 1 Kor 15 innebærer at dette herredømmet i Kristus også tilhører mennesket, og i Hebreerbrevsteksten understrekes det at, Kristi gir mennesket dette herredømmet i den nye verden.

4.2 I den etiske debatt
Sammen med skapelsestekster og visdomstekster er Salme 8 en av de tekstene i Det gamle testamente som definerer mennesket. Derfor har den gjennom hele kirkens historie vært fremme i etisk debatt i forbindelse med spørsmål om slavehold, barneutsettelse, fengselsforhold, provosert abort, miljøvern og mer. Også motivet at barns utsagn gir kunnskaper som de voksne ikke er mottagelige for har spilt en rolle i europeisk kultur.

Salme 8 er en hymne der hovedtemaet er at mennesket, tross sin tilsynelatende ubetydelighet, er skapt guddommelig som herre over skaperverket. Salmen proklamerer denne oppgaven som et embete, og synes derfor å være del av en innsettelsesseremoni. To forslag til slike seremonier er [1] en navngivningsseremoni/omskjærelse og [2] en nyttårsfest. Innholdet i salmen vil kunne oppleves som naturlig i begge disse situasjonene. Salmen har videre særlig hatt betydning i jødisk og kristen forståelse av forholdet mellom Gud, mennesket og skaperverket.

• Childs, B. S. (1971). «Psalm Titles and Midrashic Exegesis.» i: Journal of Semitic Studies(16): p. 137-150.
• Craighie, P. C. (2004). Psalms 1-50.
• Gottwald, N. K. (1979). The Tribes of Yahweh: A Sociology of the Religion of Liberated Israel, 1250-1050 B.C.E. Maryknoll, NY, Orbis.
• Gunkel, H. (1933). Einleitung in die Psalmen. Göttingen, Vanderhoeck & Ruprecht.
• Kraus, H.-J. (1978). Psalmen 1. Teilband Psalmen 1-59, Neukirchener Verlag.
• Mowinckel, S. (1951). Offersang og Sangoffer. Oslo, Aschehoug.
• Preuss, H. (1959). «Die Psalmenüberschriften in Targum und Midrasch.» i: Zeitschrift für Alttestamentlichen Wissenschaft(71): 44-54.
• Rad, G. v. (1987). «Theologie des Alten Testament» I: Die Theologie der geschichtlichen Überlieferung Israels. München, Chr. Kaiser Verlag.