Salme 78 er den nest lengste salmen i Salmenes bok i Det gamle testamente, bare Salme 119 er lenger.

Salme 78 blir vanligvis betegnet som en historiesalme sammen med 105 og 106, og delvis 77. Noen av versene fremstiller fortiden som en gåte (vers 2), som har vært skjult eller glemt (שׁכח vers 7 og 11) - men som nå igjen må huskes (זכר vers 35, 39 og 42) og gjøres kjent (ספר vers 3, 4; ידע vers 5, 6). De foregående generasjoner presenteres som en sta og opprørsk slekt (utførlig beskrevet i vers 8-41). Det er de som har skyld i ulykkene som har skjedd (vers 56-64) - især ødeleggelsen av helligdommen i Sjilo (vers 60). Sjikt i salmen representerer derved et ønske om å gjennomføre religiøse og politiske reformer. Salmen er følgelig et læredikt, og ikke en bønn (som også overskriften antyder). Det har også vær hevdet at den litterære kvaliteten i Salme 78 er relativt svak sammenlignet med andre salmer.^[1] Den særlige betydningen av denne teksten ligger i det innblikk den gir i historien, og enda mer i historiesynet i forfatterkretsene.

Salme 78 setter sammen flere av de eldre tradisjonene i en enhet som trolig ikke er opprinnelig. David blir beskrevet i termer som ville passe bedre til Moses. David er Jahves tjener, som leder Israel som en hyrde leder sin flokk (Vers 70-72). Man kan si at Salme 78 på en særlig måte fører de nordisraelittiske profet-tradisjonene sammen med de sørisraelittiske sionstradisjonene.^[2]

Den masoretiske tradisjon merker Salme 78:36 som det midterste verset i Salmenes bok. I margen av Codex Leningradensis står det «halvveis i skriftet» (חצי הספר).

Vers 4: Her leser de som satte inn de masoretiske vokalene ordet נְכַחֵד som imperfectum første person pluralis qal: «vi skjuler (ikke)». Septuaginta og de fleste kommentarer leser נִכְחַד som perfectum nifal: «det ble skjult». Det passer dårlig i sammenhengen at «vi» skulle skjule noe for «fedrenes barn.»

Vers 6: Den greske oversettelsen forutsetter en copula «og» (και) foran «stå frem». Dette vil resultere i eksplisitt futurum.

Vers 25: Her står det om «mektig brød» (לחם אביר). De gamle bibeloversettelser sammen med Salomos Visdom 16:20 har oversatt dette som englebrød, selv om denne forståelsen av dette ikke forekommer ellers.

Salmen har klart avgrensede deler med ulike fokus. Vers 1-7 danner en innledning som handler om at tradisjoner må gjenopptas. Vers 8-41 handler om hvordan fedrene har krevd av Jahve at han skulle gjøre under, uten å bry seg om hans befalinger. Vers 42-55 handler om hvordan Israel ble reddet fra Egypt og vers 56-64 handler om hvordan Jahve straffet folket i landet, og førte dem i eksil (vers 61). Vers 65-72 handler om hvordan guden nå har forkastet Nordriket (Efraim/Josef), og utvalgt seg David som hersker i Sørriket. Davidskongen som hersker på oppdrag fra guden fremstilles som en veldig god institusjon.

Det er mulig å tenke seg opprinnelsen av hele denne Salmen så tidlig som Hiskias regjeringstid 715 – 687 BC eller 716 – 687 BC,^[3] hvor Samaria, hovedstaden i Nordriket nylig hadde blitt ødelagt (723 f. Kr. 2 Kongebok ), og skarer av israelitter flyttet sørover, og bosatte seg i sørriket. Man vet fra arkeologiske funn at Jerusalem på kort tid ble tre-fire ganger større enn tidligere på dette tidspunktet.^[4] Det ville da være plausibelt å forstå denne historiefremstillingen som en blanding av eldre tradisjoner som ble tolket i lys av Samarias fall. Det har vært fokusert på hvordan folkets frafall fra den eldste tid (vers 8-41) blir regnet som Efraims (nordrikets) frafall (vers 9), imens Sørriket, og især davidskongen er uskyldig (Vers 72).^[5] Et mulig argument for en slik sein datering kan være den saklige og språklige sammenhengen med Nehemja 9:6 og videre, hvor en lignende historieforståelse skildres. Man kan i så fall si at historietolkninger av denne type er karakteristisk for denne perioden. Denne måten å bedømme Nordriket på finner man også i Krønikebøkene, som regnes å være avfattet i en meget sein periode, og med et lignende syn på David.^[6]

Et mindretall av forskere foreslår en datering hvor i det minste grunnsjiktene i salmen kommer fra perioden like etter Samarias fall.^[7] Argumenter for dette er blant annet at det som står om flykten fra Egypt i så stor grad går på tvers av det man har overlevert i de ferdige mosebøkene. Følgelig opererer Salme 78 med andre kilder enn mosebøkene. Eksempler på dette kan være referansen til stedet Zoan som regnes å være Tanis i Egypt.^[8] Beskrivelsen av folkets klager i vers 19 ligner ikke på noe av det man finner i 2 Mosebok eller 4 Mosebok hvor disse scenene skildres. Dette kan forøvrig også skyldes at forfatteren velger å parafrasere heller enn å sitere. Vi har ikke noen historiske kilder til ødeleggelsen av Sjilo (Salme 78:60), verken gammeltestamentlige eller eksterne, men det er mulig å anta at det skjedde i forbindelse med ødeleggelsen av Samaria rundt 723. I så fall er dette kanskje også et argument i retning av en føreksilskdatering av teksten. På den andre siden, regnet noen av forfatterne Sjilo som eneste tillatte helligsted – i fortiden (Josva 18:1). Dette er trolig bare et plausibelt syn i en senere tid da man ville knytte legitimitet til paktkisten, som jo da var flyttet fra Sjilo til Jerusalem – hvor den formodentligvis stod i tempelet helt til Jerusalems fall i 586 (1 Kings 8:8). Referansen til Sjilo kan følgelig forstås både i en tidlig og en sein kontekst.

Men det er vanlig i dag å regne Salme 78 blant de meget seine salmene som er blitt til i historiebevisste miljø i ettereksilsk tid. Det handler i så fall om hvordan jødene avviste samaritanene som gjorde krav om å bli betraktet som ekste israelitter. Argumentet var at guden allerede for lenge siden hadde avvist Nordriket (også kalt Efraim).^[9] Det finnes også eksempler på språk som vanligvis regnes som seint. For eksempel vekten på torah (instruksjon תורה) er også et trekk som vanligvis refereres som seint. Dette begrepet er brukt 25 ganger i Salme 119, og er ellers typisk trekk i Salme 1 og 19. I Salme 78 finnes det tre ganger (i vers 1, 5 og 10). Ordet finnes forøvrig også en del ganger i kjernen av 5 Mosebok (Kapittel 12-26) som vanligvis regnes å være føreksilsk (Før 586 f. Kr.)^[10] Det er verdt å merke seg at ordet torah her brukes om de dypere trekk av sammenheng i historien. Det handler ikke om den mosaiske lov, men om historisk lovmessighet.^[11]

Flere forfattere har forsøkt å vise hvordan Salme 78 har utviklet seg lagvis fra en grunnstamme, som har blitt utvidet til den meget lange salmen vi nå har. Et av de mest toneangivende forsøk på en slik lagdeling har Hermann Spieckermann gjort i sin bok Heilgegenwart.^[12]