PROFILPELAJAR.COM

Rómulo Betancourt
Født	22. feb. 1908; Guartire
Død	28. sep. 1981 (73 år); New York
Beskjeftigelse	Journalist, politiker, advokat
Embete	Livstidssenator (1964–1981); Venezuelas president (1945–1948); president (Venezuela, 1959–1964) ;
Utdannet ved	Universidad Central de Venezuela
Barn	Virginia Betancourt
Parti	Acción Democrática
Nasjonalitet	Venezuela
Gravlagt	East Cemetery
	Signatur
	Rómulo Betancourt på Commons

Rómulo Ernesto Betancourt Bello (født 22. februar 1908, død 28. september 1981), «Det venezuelanske demokratis far» var en venezuelansk politiker. Han var landets president fra 1945 til 1948 og så igjen fra 1959 til 1964. Han var også leder for Acción Democrática (AD) – Venezuelas dominerende politiske parti på 1900-tallet. Han overlevde et attentat som blei utført på ordre fra presidenten i Den dominikanske republikk, Rafael Trujillo.

Innledning

Rómulo Betancourt er en av de mest sentrale politikerne i Venezuelas historie. Hans politiske karriere var vekslende og til tider svært kontroversiell. I perioder var han i eksil. Dette gav ham et omfattende kontaktnett i mange latinamerikanske land, såvel som i USA. Han anses derfor som en av de viktige internasjonale lederne i 1900-tallets Latin-Amerika.

Som ung var han i ledelsen for flere radikale studentgrupper. Tidlig på 1930-tallet, da han befant seg i Costa Rica, bidro han ved organiseringa av landets kommunistparti. I 1937 grunnla han Partido Democrático Nacional, som blei et offisielt parti i 1941, da under navnet Acción Democrática.

Første presidentperiode

Han blei president ved et militærkupp i 1945. I presidenttida fikk han gjennomført en imponerende rekke saker. Blant disse var vedtaket om universell stemmerett og flere sosiale reformer. I tillegg blei det bestemt at halvparten av oljeindustriens overskudd skulle forbli i Venezuela. Regjeringa arbeidde tett sammen med International Refugee Organization for å hjelpe de europeiske flyktningene som ikke kunde, eller ikke ville vende tilbake etter andre verdenskrig. Venezuela tok ansvaret for titusener av flyktninger som befant seg i landet. Flyktingeinitiativet var kontroversielt langt inn i regjeringa.

Ny oljepolitikk

Før Acción Democrática (AD) blei etablert, fikk den venezuelanske staten bare en brøkdel av landets oljeinntekter. For eksempel fikk Venezuela i 1941 85 279 158 bolívar av en total oljeverdi på 691 093 935 bolívar. Et av Betancourts hovedmål var derfor å nasjonalisere landets oljeindustri. Mexico hadde gjort dette i 1938 uten større problemer. Mexicos økonomi var imidlertid ikke like sterkt knytta til oljen som Venezuelas. AD innså at landets økonomi ikke var stabil nok til å handtere en potensiell boikott fra de store oljeselskapa. Regjeringa valgte derfor i stedet å øke skatten på oljeproduksjon. Mot slutten av 1940-tallet produserte Venezuela opp mot 500 000 000 fat årlig, og med økende produksjon ville også skatteinntektene stige.

Ifølge Betancourt var skatteøkninga like effektiv som nasjonalisering, et grep som derfor blei unødvendig. Oljeselskapa blei også nødt til å gå med på krav fra fagbevegelsen, som i all hovedsak støtta Betancourts regjering. Til gjengjeld oppmuntra administrasjon arbeiderne til å organisere seg. Bare i 1946 blei det danna 500 fagforeninger. I Betancourts første regjeringsperiode blei det gjennomført mange tiltak som bedra de ansattes arbeids- og lønnsforhold. Videre var det i denne perioden at Venezuela utvikla sin egen raffinerikapasitet.

Juan Pérez Alfonso var utviklingsminister i denne første perioden. I den andre regjeringsperioden var han Betancourts minister for gruve- og oljeindustri, og i 1960 var han en av initiativtakerne til at OPEC blei grunnlagt. Bakgrunnen for dette var at USAs president Dwight D. Eisenhower dette året fikk vedtatt en lov som favoriserte den kanadiske og meksikanske oljeindustrien, mens Venezuelas olje blei underlagt et kvoteregime. Eisenhower påberopte seg nasjonal sikkerhet: I krigstid måtte USA ha landverts tilgang på energi. Betancourt reagerte på denne loven ved å gå i allianse med de arabiske oljeproduserende nasjonene. De tetta banda med land i Midtøsten, som blei etablert gjennom dette, består den dag i dag.

Eksil i USA

I 1948 blei den valgte presidenten, Rómulo Gallegos, styrta av Marcos Pérez Jiménez, og Betancourt blei tvunget i eksil i New York. I denne perioden planla han å vende tilbake som nasjonens leder, og han ønska å basere dette på demokratiske valg. De neste åra var han leder for eksilopposisjonen. Han reiste mye, bodde i Cuba, Costa Rica og Puerto Rico.

I 1956 gav han ut boka «Venezuela: Olje og politikk» i Mexico. Han hadde begynt på skrivinga i 1937, mens han levde i skjul for politiet. Alt av notater og utkast blei ødelagt under en razzia ved kuppet i 1948, og i eksiltida skreiv Betancourt verket på nytt. Boka blei forbudt i Venezuela.

Andre presidentperiode

Ti år seinere, etter at Pérez Jiménez var blitt fjerna, ble Betancourt valgt til president. Økonomien var svak og utenlandsgjelda enorm. Til tross for lave oljepriser, klarte Betancourt å få landets økonomi på rett kjøl.

I 1960 blei som nevnt Opec stifta. Samme år oppretta oljeminister Alfonso Corporación Venezolana de Petróleos (CVP) for å overvåke oljeindustrien.

Jordbruksreformer

AD gjennomførte jordreformer der uproduktiv privat eiendom blei fordelt for å stoppe nedgangen i landbruksproduksjonen. Eierne som fikk jord ekspropriert, blei sjenerøst kompensert.

FALN-geriljaen

Betancourt møtte sterk motstand fra mer ytterliggående grupper i partiet og hæren. Han gjennomførte reformer i økonomien og utdanningssystemet, men dette var ikke tilstrekkelig. En fraksjon brøt ut fra AD og danna Den venstrerevolusjonære bevegelsen (MIR). I 1962 forsøkte de å starte et opprør ved å overta en flåtebase, men mislyktes. Betancourt gjennomførte da begrensninger i borgerrettighetene. Dette førte til at motstanderne stifta geriljaen Den væpna nasjonale frigjøringsstyrken (FALN).

Etter en del aksjoner fra denne fikk presidenten arrestert kongressmedlemmene som tilhørte MIR og Kommunistpartiet. Venezuela retta også en klage på Cuba til Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), da en mente at opprørerne fikk våpen fra Castros regjering.

Attentatet fra Trujillo

Betancourt blei også angrepet fra høyresida. Den fikk hjelp fra Rafael Trujillo, diktatoren i Den dominikanske republikk, som hadde gode kontakter i militære kretser i Venezuela. Betancourt hadde kritisert Trujillos styre skarpt, noe som førte til at Trujillo utvikla et personlig hat mot Betancourt. Trujillo støtta derfor en sammensvergelse blant eksilvenezuelanere for å styrte presidenten. Venezuelas regjering klagde Trujillo inn for OAS, noe som økte dennes sinne. Han gav derfor agenter ordre om å myrde Betancourt i Caracas.

24. juni 1960 blei ei brannbombe sprengt idet presidentens bil passerte et av byens torg. Attentatet førte til at Betancourt fikk alvorlige brannskader. Attentatet drepte sikkerhetssjefen hans og skada sjåføren alvorlig. Med begge hendene bandasjert gikk Betancourt til sjukehuset, fulgt av fotografer. Hendelsen førte til at han fikk økt respekt i folket. Verdensopinionen var opprørt over Trujillos handling. Ett år seinere blei han sjøl myrda.

Valget i 1963

En av Betancourts største seire var valget 1. desember 1963. Tross trusler om anslag, var valgdeltakelsen på nærmere 90 prosent. 11. mars 1964 kunne en lovmessig valgt president for første gang i Venezuelas historie overlate makta til en annen lovmessig valgt president, etter å ha fullført heile valgperioden sin. Raúl Leoni overtok da som statsoverhode.

Betancourt-doktrinen

Den venezuelanske presidentens motvilje mot udemokratisk styre syntes i den såkalte Betancourtdoktrinen, som nektet diplomatiske relasjoner med enhver regime, høyre eller venstre, som kom til makten gjennom militær makt. Betancourt forsvarte og representerte alltid demokratiske verdier og prinsipper i Latin-Amerika. Dette satte ham i en særstilling i en region som ble styrt av sterke militære krefter, som har dominert og definert politikken i regionen.

Det var under Cubakrisen, mellom USA og Cuba, at relasjonene mellom president John F. Kennedy og president Betancourt ble nærmere enn noen gang tidigere. Det ble etablert en direktetelefon mellom Det hvite hus og Miraflores (presidentpalasset i Venezuela) da den venezuelanske presidenten fikk en hel del erfaring å håndtere, og overleve, konflikter mellom karibiske diktaturer og demokratiske regimer. Disse diskusjonene mellom presidentene ble oversatt av Betancourts eneste datter, Virginia, som agerte tolk og ble ansett for å være pålitelig.

Den etterfølgende presidenten Rafael Caldera forkastet Betancourtdoktrinen som han anså hadde isolert Venezuela i verden. Dette er en tese som forutsetter å bli debattert blant akademikere og intellektuelle som i Betancourt ikke ser en isolasjonist, men en modig forsvarer av demokratiske prinsipper, midt blant motgang og skremmende fiender.

Siste år

I 1973 blei Betancourt – som tidligere president – utnevnt til medlem av senatet på livstid.

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Romulo Betancourt, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Romulo-Betancourt, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Munzinger Personen, oppført som Romulo Betancourt, Munzinger IBA 00000008682, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 7309^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 12039^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Бетанкур Ромуло, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

Kilder

Internett

Phil Hopley (2004). President Kennedys tale på la Morita: [1], hämtad 2007-07-30

Bøker

Robert Jackson Alexander (1981). Rómulo Betancourt and the Transformation of Venezuela. ISBN 0-87855-450-5
Rómulo Betancourt (1978). Venezuela: Oil & Politics. ISBN 0-395-27945-3